Mangehodet troll som alltid får viljen sin

Viseadministrende direktør i Norsk olje og gass, Knut Thorvaldsen, er for tiden konstituert som administrerende oljebransjens mektige interesseorganisasjon. Han rykket opp i etterkant av Karl Eirik Schjødt Pedersen mens verden venter på at den nye sjefen, Anniken Haugli, skal komme hjem fra sin karantene fra politikken.

Så vi gir Thorvaldsen han «fifteen minutes of fame» ved å la ham representere en maktbase som nok ikke har sin like i Norge: «Oljelobbyen».

Denne maktbasen kunne like gjerne blitt representert av Equinor-sjef Eldar Sætre eller Fellesforbundet og Industri Energi i LO eller hele NHO.

Oljelobbyen består av en allianse av aktører som til sammen er så sterk at politikerne kappes om å tilfredsstille dem.

Jo, da. I godværsdager, så kan det slumpe at en ivrig Ap-representant sier noe om at «en dag, så må også oljesektorene tenke annerledes», mens hvis bransjen føler seg truet av at oljeprisen synker og noen i bransjen kanskje må hoste i ermet, så mobiliserer lobbyen, og oljemakta rår.

Enkelte naive grønnkledde har trodd at man gjennom å ha unngått leteboring i Lofoten og Vesterålen kanskje var på god vei inn i det grønne skiftet alle snakker om på inn- og utpust om dagen.

Sannheten er nok nærmere det faktum at oljebransjen kunne ofre Lofoten – i alle fall midlertidig – så lenge man ble sikret konsesjoner på det gigantiske oljefeltet Johan Castberg og «fikk orden på iskanten».

Helt siden 1980-tallet har norsk klimapolitikk handlet om å verne oljesektoren.

Mens miljøbevegelsen har krevd betydelige klimakutt nasjonalt, har oljebransjen kjempet for at kuttene tas der det er billig – og det er ikke i Norge. Slik fikk vi vårt eget «miljøindustrielle kompleks», som samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg kalte det – en allianse bestående av industri- og miljøaktører som passer på at klimakamp og oljeeventyr går hånd i hånd.

Skodd med argumenter som at norsk oljeproduksjon er renere enn annen oljeproduksjon og at norsk gass er et bedre alternativ enn kull, har norske politikere forsvart fortsatt høy leteaktivitet på sokkelen.

Og etterpå ble krisepakken solgt inn nærmest som et «klimatiltak»

Oljelobbyen har dessuten skapt sin egen fortelling om det norske oljeeventyret er knyttet tett opp mot velferdsstaten. Uten olje, ingen velferd. Så er det selvsagt slik at det jo veldig langt på vei er hold i et slikt argument.

Statoil/Equinor er det enkeltselskap i Norges moderne historie som har hatt størst politisk innflytelse. Selskapet har passet på å ta en lederrolle i utviklingen av det grønne skiftet også. På den måten har man bedre kontroll over endringene som tvinger seg fram. Det skal også sies at Equoinor har tatt noen spennende grep og ofte går lenger i grønn retning enn oljebransjen ellers.

Denne uken har oljebransjen eid det politiske ordskiftet på Stortinget.

Det er paradoksalt å observere at politikerne den ene dagen æreskjeller Equinor fra Stortingets talerstol for elendig ledelse og usunn kultur i forbindelse med 200 milliarder-tapet på selskapets utenlandssatsing, mens de dagen før ble enige om å «gi» oljebransjen en koronaredningspakke til en verdi av 9 milliarder kroner.  

Ap, Frp og Sp sørget for at oljelobbyen fikk omtrent hva den ba om, selv om miljøpartiene ropte høyt og til og med Høyres finansminister Jan Tore Sanner advarte mot «å ta for hardt i».

Og etterpå ble krisepakken solgt inn nærmest som et «klimatiltak».

Miljøpartiene på Stortinget hadde kanskje håpet på en seier da iskanten skulle defineres – også det omtrent i samme ånde-/oljedrag. Men den gang ei. Iskanten er av norske politikere i dag definert som «flytende» – i realiteten går den der det er mest lønnsomt. Og viktigst for oljelobbyen: Den hindrer ikke petroleumsaktivitet i Barentshavet.   

Vi snakker og snakker om «det grønne skiftet» her i landet. Men når det kommer til stykket, vil ikke et slikt skifte skje på oljebransjens bekostning før lønnsomheten ved olje- og gassutvinning forsvinner.