Kongo topper lista over neglisjerte kriser
Kongo topper Flyktninghjelpens årlige liste over neglisjerte fluktkriser.
Det er tredje år på rad at et afrikansk land ligger øverst på den triste lista.
– Krisene på det afrikanske kontinentet skaper sjelden medieoverskrifter og utenrikspolitiske toppmøter før det er for seint, sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland.
– Vi må få en slutt på denne katastrofale neglisjeringen fra politikere, diplomater og nødhjelpsapparatet. Mødre som ikke lenger klarer å brødfø barna sine, og ungdom som frarøves retten til skolegang, er blant dem som betaler prisen for dette, understreker han.
Like ille som Syria
I fjor var situasjonen verst i Den sentralafrikanske republikk. Der har situasjonen blitt enda verre. Likevel har nye konflikter i Kongo og en forverret humanitær situasjon i Sør-Sudan ført til rokeringer på toppen av årets neglisjertliste.
– De fleste vil bli overrasket over å få vite at antallet mennesker med behov for nødhjelp i Kongo nå er like høyt som i Syria. Samtidig er oppmerksomheten som rettes mot de to krisene nærmest usammenlignbar, sier Egeland.
I fritt fall
Nummer to på lista er Sør-Sudan, som Egeland selv besøkte denne uka.
– Det er forferdelig å se denne unge nasjonen i fritt fall mot en katastrofe. Sju av ti personer vet ikke hvordan de skal klare å brødfø seg. Vi kan ikke fortsette å lukke øynene for en hel nasjon som sulter fordi menn med våpen og makt ikke er villig til å inngå fred med hverandre, sier Egeland.
Lista over neglisjerte fluktkriser er basert på tre kriterier: mangel på finansiering av hjelpearbeidet, lite mediedekning, samt politisk og diplomatisk neglisjering. Kongo og Sør-Sudan følges av Den sentralafrikanske republikk, Burundi, Etiopia, Palestina, Myanmar, Jemen, Venezuela og Nigeria.
Lite oppmerksomhet, liten vilje
I flere av landene på lista har krisene pågått i mange år og ført mennesker på flukt gjentatte ganger. I disse kriseområdene er det vanskelig å sikre nok penger til nødhjelpsarbeidet. Mangel på oppmerksomhet fra både mediene og politikere er en av grunnene.
– Det ser ut til å være liten vilje både lokalt og internasjonalt til å finne en vei ut av disse krisene. Noen steder skyldes dette mangel på geopolitisk betydning, andre steder er det altfor mange aktører med motstridende interesser og altfor få som er villig til å beskytte interessen til sivilbefolkningen, sier Egeland.