Forbrukernes ansvarsfølelse daler når teknologioptimismen øker

En rapport fra Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) ser på endringene i forbruksutviklingen i Norge og hvilke implikasjoner de har for det grønne skiftet.

En dominerende trend fra 1993-2016 er fallende ansvarsfølelse blant forbrukerne og økende teknologioptimisme.

Sifo-forsker Torvald Tangeland har sett at jo mer vi tror ny teknologi skal løse klimautfordringen, dess færre tiltak gjør vi for å redusere vårt eget forbruk.

Endringer i oppslutningen om teknologioptimisme og forbrukeransvar i perioden 1993-2016. Skala fra 1-5 hvor 1 er helt uenig og 5 er helt enig (Kilde: Sifo):

I løpet av de siste 23 årene har det vært størst oppslutning om at forbrukerne har et ansvar for å løse klimautfordringene, gjennom å endre sin egen ansvar. Men denne holdningen har falt gjennom hele denne perioden, og i samme periode har teknologioptimismen økt.

Passiviserende

Harald Throne-Holst, forskningsleder ved Sifo, tror overdreven tro på at teknologien skal redde oss er passiviserende, både for politikere og folk flest.

– Det fører til at man blir sittende stille og fortsetter som før, så lenge man velger noen teknologiske nyvinninger. Disse er nødvendige for å løse klimautfordringen, men ikke tilstrekkelig, sier han til Dagens Perspektiv.

Han mener det er teknologinaivisme å tro at teknologi alene kan løse klimaproblemene.

Throne-Holst syns det er skummelt at forbrukerne tar mindre ansvar.

– Det er ikke forbrukerne alene som skal løse klimakrisen, men vi må organisere forbruket vårt om vi skal finne løsninger. Teknologien kan ikke fri oss for det, sier han.

Mange glemmer også klimakostnadene ved å produsere ny teknologi.

– Det har kanskje effekt på lokalt nivå, men på global skala ser man at klimaregnskapet ikke nødvendigvis går opp. Med ny teknologi kommer også nye utfordringer og omkostninger, sier Throne-Holst.

«Super-filter»

Forskeren skisserer et scenario: Tenk deg at vi har en svært forurenset elv. Det vil koste enorme summer å rydde opp i denne elven, og politikerne må henvende seg til industri og jordbruk for få dem til å slutte å forurense elven. Det er en vanskelig situasjon, med mange motstridende interesser.

Men så får politikerne høre om et super-filter, som kan rense elven. Det vil spare dem for de store utgiftene med å rense elven og de slipper å gjøre seg upopulære i industri- og jordbruksnæringen.

Super-filteret er ennå ikke tilgjengelig, men om politikerne venter i noen år kan det være løsningen. De bestemmer seg for å vente. Samtidig blir elven mer og mer forurenset.

– Det er dette som skjer nå. Vi venter. Men all erfaring med teknologi viser at det ikke er så enkelt som vi tror. Samspillet mellom teknologi og samfunn er komplisert, sier Throne-Holst.

Han mener mange glemmer å være kritiske til teknologiske nyvinninger og at de som stiller spørsmål ofte oppfattes som bakstreverske. Forskningslederen etterlyser debatt om hvilke rolle teknologien skal ha i møte med klimautfordringene.

Hvem skal løse klimautfordringen?

I rapporten skriver Sifo «hvem forbrukerne mener skal løse klima- og miljøutfordringene har klare implikasjoner for hvilke politiske tiltak som vil kunne implementeres».

I hvilken grad mener du de følgende aktørene har ansvar for å bidra til å løse klima- og miljøproblemer?

Forskerne tror det vil være vanskeligere å motivere forbrukerne til å redusere eget forbruk enn å ansvarliggjøre næringslivet.

Sifo tror at nordmenn, ettersom vi er teknologioptimistiske, vil kunne påvirkes til å bytte ut forbruksvarene vi bruker i dag, med mer miljøvennlige produkter. Men likevel vil det å bytte ut produkter i mange tilfeller være mindre bærekraftig enn å redusere forbruket, påpeker forskerne.