Foreldreveiledningen skulle øke foreldrenes sensitivitet for barnet, forstå og møte barnets behov i en uavklart og midlertidig bosituasjon, skape mening og gi forklaring omkring barnets fortid, nåtid og framtid.
Foreldreveiledning kan forebygge radikalisering
Det å vokse opp i asylmottak er tøft. Barnas hverdag er preget av større usikkerhet enn det barn flest opplever.
Boligsituasjonen til barna påvirker i stor hvor mye søvn og fysisk aktivitet de får og mulighet til å gjøre lekser.
Tilværelsen som asylsøker innebærer en uavklart situasjon med mye usikkerhet. Mens barn trenger forutsigbarhet og trygge rammer.
Levekårsundersøkelser blant barn i mottak viser at en stor andel av barna ikke føler seg trygge der de bor, at to tredeler av barna bekymrer seg for framtiden og at en høyere andel barn har sosiale og psykiske lidelser enn det som er funnet blant barn generelt i Norge.
Her spiller foreldrene en nøkkelrolle. De har behov for bistand til juridiske spørsmål, hjelp til å takle traumatiske opplever og å håndtere usikkerhet og fortvilelse. Mest av alt trenger de hjelp til å mestre foreldrerollen.
Foreldre skal midt oppe i sin egen usikkerhet fortsette å representere det trygge og stabile for sine barn. Med dette som bakteppe har forskningsrapporter anbefalt foreldreveiledning som et viktig og rimelig tiltak å sette inn for å avhjelpe denne utfordrende situasjonen.
Ikke løse alle utfordringer
Fredag presenterte barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Budfir) en Fafo-rapport som tok for seg forsøk med veiledning (ICDP) av foreldre med radikaliseringsbekymringer og foreldre i asylmottak.
Foreldrene på mottak fikk tilbud om å delta i pilotprosjektet gjennom UDI der veiledning var på deres eget morsmål.
– Vi står i fare for å bruke foreldreveiledningen litt rask på nye grupper, derfor er det viktige med evalueringer som seier om dette er klokt eller ikke. Vi skal heller ikke vanne ut et godt program slik at vi mister taket på det, sa Wenche Mobråten, avdelingsdirektør i oppvekstavdelingen i Bufdir under presentasjonen av rapporten.
Blant veilederne som har væt brukt i mottakspiloten er det en mer jevn fordeling som har minoritets- og majoritetsbakgrunn, men samtidig en overvekt av kvinner – særlig i mottakspiloten.
Les rapporten «Veiledningserfaringer» her
Rapporten understreker at det er helt åpenbart at det å tilby foreldreveiledning til foreldre som bor på mottak, ikke på noen måte vil kunne løse utfordringene foreldre står i.
ICDP er et stjerneeksempel på at en må bruke fagmiljøene til å sørge for en best mulig tjeneste for mottaksbeboere i stedet for å bruke et hjemmesnekret opplegg
– ICDP er et stjerneeksempel på at en må bruke fagmiljøene til å sørge for en best mulig tjeneste for mottaksbeboere i stedet for å bruke et hjemmesnekret opplegg, sier fungerende avdelingsdirektør Knut Henrik Berntsen i Utlendingsdirektoratet (UDI)
Målene for prosjektet har vært å tilpasse og prøve ut ICDP for foreldre i asylmottak, øke kompetanse hos veiledere i kommunen knyttet til målgruppen og å knytte an til kommunens tjenestestruktur og gjennom dette kunne styrke samarbeidet mellom mottak og kommunen.
Målsetningen for selve foreldreveiledningen var å øke foreldrenes bevissthet omkring egen omsorgsrolle, deres samspill med barnet og hvordan gi barna en god omsorgssituasjon.
Foreldreveiledningen skulle øke foreldrenes sensitivitet for barnet, forstå og møte barnets behov i en uavklart og midlertidig bosituasjon, skape mening og gi forklaring omkring barnets fortid, nåtid og framtid.
Den skulle også forebygge vold på kort sikt og lang sikt. Arbeide for et godt og kvalitetssikret veiledningstilbud til foreldre i asylmottak, og gjennom erfaringene bidra til videreutvikling av arbeidet med foreldreveiledning i mottakene.
Kommunenes ansvar
Rapportforfatterne anbefaler særskilt oppfølging av foreldre i mottak.
«Her er et stort behov for informasjon om det norske samfunnet, om den norske velferdsstaten – herunder om barnevernet, men også om norske normer og skikker når det gjelder barneoppdragelse, samt om norsk barndom,» heter det i rapporten.
Foreldre i mottak har behov for å møte noen som ikke er ansatt i mottaket og for å kunne samles i sammenhenger utenfor mottaket – der de først og fremst kan være foreldre, og ikke først og fremst asylsøkere.
- Les også: UDI: – Naturlig å bygge ned kapasiteten rundt flyktninger
De anbefaler videre at det søkes etablert foreldreveiledningsgrupper tilknyttet alle mottak. Gjerne basert på prinsippene i ICDP, gjerne ledet av veiledere som ikke er tilsatt i mottaket, gjerne utenfor mottaket, og basert på en blanding av informasjon om å være barn eller ung i Norge og refleksjon.
«Organisert foreldreveiledning til foreldre i mottak er kommunenes ansvar, ikke mottakets.
Det vil være krevende å legge ansvaret til mottak som stadig er i endring, og der kompetansebygging blant de ansatte derfor må skje kontinuerlig,» skriver de i rapporten.
- Les også: Stor asyl-usikkerhet i Norge
Dette Berntsen fra UDI helt enig i og advarer samtidig mot å plassere ansvaret i selve mottakene.
En av de tingene som ikke blir problematisert i rapporten er oppbyggingen og nedbyggingen av kompetanse i mottaksapparatet som baseres på ankomsttall.
– Det er et svinn av kompetanse i mottaksapparatet. Det å investere store summer i å bygge kompetanse i noe som kan bli nedlagt. Dette er ikke samfunnsmessig rasjonelt. Det er ikke nødvendigvis slik at de som starter mottak, har den rette kompetansen for å gjøre det. Dette vil være et problem som vil i stor grad påvirke de ansatte som jobber i mottak, sier Berntsen.
Traumatisk returer
UDI ønsker også mer fokus knyttet til asylforeldre som har fått nektet oppholdstillatelse og som må returnere til hjemlandet.
De har sittet i flere «realitetsorienterende» samtaler med foreldre som skal returneres. Mange av dem har vært barnefamilier.
Returer kan være veldig traumatiserende etter at de har kommet hjem
– Foreldrene trenger hjelp til å håndtere en så vanskelig situasjon. Utfordringene med å være foreldre blir satt veldig på spissen i en slik retursituasjon, sier Berntsen.
Han mener ICDP kan være til stor hjelp i å styrke integreringsarbeidet i Norge og kople mottakene bedre opp mot nettopp returfasen.
– Det kan bidra til at foreldre bedre kan ivareta sine barn i en situasjon der de skal returnere til sitt hjemland. Returer kan være veldig traumatiserende etter at de har kommet hjem, sier han.
Foreldregrupper mot radikalisering
Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen. (Foto: NTB-scanpix)
Erfaringer fra radikaliseringspiloten tilsier først og fremst at dersom foreldre skal inngå i forebyggende strategier mot radikalisering og voldelig ekstremisme, må det skje som ledd i et allment forebyggende foreldrerettet arbeid.
– Forutsetningene for å bli med i ekstreme miljøer ligger i individet og i de miljøet de vokser opp i. Barna og ungdommene føler gjerne meningsløshet, har psykiske problemer, ingen venner, føler utenforskap og lider av depresjon, forklarer Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Politihøgskolen.
Her må ungdomsforeldre tilbys veiledning på samme vis som småbarnsforeldre. Vi vil sterkt anbefale foreldreveiledning for ungdomsforeldre, gjerne i sammensatte grupper, der foreldre med minoritets- og majoritetsbakgrunn gis anledning til å møte hverandre og dele hverandres erfaringer.
Barna og ungdommene føler gjerne meningsløshet, har psykiske problemer, ingen venner, føler utenforskap og lider av depresjon
Og gjerne basert på prinsippene i ICDPs standardversjon kombinert med de kunnskapselementene som er tilført gjennom tilpasningen av programmet til radikaliseringspiloten – om ungdomshjernen, om samfunnsbaserte ungdomsutfordringer og,
ikke minst, om krysskulturell ungdoms ståsteder.
– Forebygging bør skje etter vanlige forebyggingsprogram/opplegg for forebygging av kriminalitet som «Trekanten» – tanker, følelser, handling. Evidentbaserte program som tilpasses ekstremisme er å fortrekke fremfor hjemmespikra opplegg, sier Bjørnebekk.
Frykt for norsk barnevern
Motivasjonen til foreldre som ble med i prosjektet var et ønske om mer informasjon om barneoppdragelse i Norge og frykt for norsk barnevern. De var også nysgjerrige på ulikhetene og hadde et ønske om å få hjelp i lys av bosituasjonen sin.
«Veiledningen ga dem økt trygghet som foreldre,» heter det i rapporten.
De ble trygge på at det i Norge er ok å sette grenser for barna sine
Gjennom veiledningen fikk de anledning til å diskutere ryktene om norsk barnevern, noe de fleste hadde hørt om før ankomst til Norge. De ble trygge på at det i Norge er ok å sette grenser for barna sine, og noen vektlegger også at de fikk tips om hvordan slike grenser kan settes på en positiv måte.
Enkelte foreldre snakker også om at de kommuniserer bedre med barna etter veiledningen, de er for eksempel blitt oppmerksomme på at hvordan de henvender seg selv til ganske små barn har betydning for barnets reaksjon.
Vanskelig å være til stede
Flere av foreldrene var skeptiske til p starte med ICDP like etter ankomst.
En mor påpeker i rapporten at «det er litt vanskelig for folk som er under press å egentlig få med seg hva som skjer, man klarer ikke å motta informasjon på riktig måte».
Når det ble argumentert for at veiledning ikke burde legges til den aller første tiden i Norge, knyttes dette til betingelsene for å nå fram til foreldre på en god måte. Det handler ikke om tilbudet i seg selv.
Foreldre formidler takknemlighet for muligheten til å snakke med noen utenfra mottaket om tematikken, men opplevde det som krevende å ta alt sammen inn over seg kun kort tid etter ankomst til Norge.
- International Child Development Programme er et foreldreveiledningsprogram der målet er å styrke barns oppvekstsvilkår gjennom veiledning av omsorgspersoner til barn og unge mellom 0 og 18 år.
- Programmet beskrives som universalforebyggende, samtidig som det er tilpasset målgrupper med særskilte utfordringer.
- Programmet søker å påvirke kvaliteten på kontakten og samspillet mellom barn og omsorgsgiver. Metoden er gruppesamlinger for foreldre, ledet av en sertifisert veileder.
- Gjennom gruppeveiledningen skal det skapes refleksjon rundt foreldrerollen og slik at man «får frem den intuitive omsorgskompetansen som omsorgsgivere har i seg, men som av ulike grunner ikke kommer til uttrykk i kontakten med barnet»
