Tillit som valuta

KOMMENTAR. Da bystyret i Oslo vedtok mistillit mot byråd Lan Marie Berg, var det et resultat av en innarbeidet parlamentarisk prosess. Når en statsråd – eller en byråd – ikke lenger har tillit fra flertallet i «parlamentet», så må vedkommende gå av. I Oslo valgte hele byrådet å trekke seg, da de sa seg uenige i mistillitsgrunnlaget og dermed valgte å stå solidarisk med «sin kvinne».

Dette er ganske vanlig når slike politiske styringskriser oppstår. Så kan kommentatorer og velgere spekulere i det lange og det brede om spillet, galleriet og motivene i ettertid. Og det gjør vi jo.

Men tillitt er altså avgjørende i hele den norske samfunnsmodellen.

Det er den høye tilliten alle ekspertene trekker fram når de skal forklare hvorfor Norge er et rimelig vellykket land, med god økonomi og gode levekår for de aller fleste.

I andre land er tilliten mer enn tynnslitt. I Israel for eksempel, fikk de ny regjering for bare noen få dager siden. Den nye regjeringen består av en koalisjon med en lang rekke partier, fra ytre høyre og ytre venstre – og den er ikke basert på tillit. Tvert imot, den kom på plass på grunn av en utbredt og tverrpolitisk mistillit mot tidligere statsminister Benjamin Netanyahu. At han måtte vekk, er stort sett det eneste de er enige om. Tilliten til den nye regjeringen er ikke-eksisterende, men mistilliten til Netanyahu var større. Betegnende nok tok det omtrent et døgn før krigshandlingene i Gaza blusset opp igjen på ny.

Tillit har også vært avgjørende for å slå ned koronapandemien. I demokratiske land med lav tillit, har det vært vanskelig å få folk til å godta inngripende tiltak som begrenser livsutfoldelsen og handlefriheten. I Norge har det gått mye bedre.

Det kan man gjerne kreditere både Bent Høie og Raymond Johansen for, men den største takken er det folk flest som skal ha.

Vi har gjort det eksperter og politikere har bedt oss om, og bidratt til at smitten etter hvert har gått ned.

Men tillit koster. Det sies at det trengs mange år for å bygge tillit, men at den kan rives ned i løpet av noen timer. Og det begynner å skurre nå. Langvarig nedstenging sliter på tilliten. Og selv om landet er i ferd med å åpne opp, er vi ikke fornøyde. Vaksinetempoet, køene ved svenskegrensa og reiserestriksjoner, skaper irritasjon – selv om situasjonen ser mye lysere ut enn den gjorde da vi føyet oss uten å blunke etter at landet stengte ned i mars 2020. Det viser at tilliten til våre ledere ikke er like sterk lenger.

Vi har gjort det eksperter og politikere har bedt oss om, og bidratt til at smitten etter hvert har gått ned

Debatt, kritikk og diskusjon er bra. Vi trenger ikke et samfunn der befolkningen kjøper alt våre ledere finner på. Så tillit handler ikke om føyelighet. Like vel er det tegn til at den rosarøde norske tilliten er i ferd med å miste noe av sin glans, og det handler om mer enn kun koronatretthet.

Polarisering i politikken bidrar til mindre tillit mellom partier og politiske motstandere. I mange land gir dette store utfordringer. Det er bare se til USA. Også i Norge er det politiske ordskiftet blitt hardere de siste årene. Frontene mellom blokkene er skarpere og ikke minst har debatten i sosiale medier vist fram en type hat og hets vi ikke har vært vant til her på berget tidligere.

Økende forskjeller bidrar også til økt polarisering og mindre tillit.

Det kommer gjerne mange analyser om hvorfor man har sett sosial uro i land som Frankrike, Hellas eller Spania, men ulikhet er nok den enkeltfaktoren som forklarer mest.

Tillit kan også bli en sovepute, og hindre at vi engasjerer oss i vanskelige saker. De siste dagene har forskere i ulike fora fortalt om at norskekysten dør. Tareskogen svinner hen, og livet i havet utenfor landet vårt er i ferd med å forsvinne.

I Indre Oslofjord er det forbudt å fiske torsk! Tenk det.

Men det orker vi ikke å tenke på. Vi har kanskje en eller annen misforstått tillit til at «systemet ordner opp til slutt».  

Tillit har vært hard valuta for norsk suksess i årevis. Nå blir den utfordret på flere måter, og det er det ikke politikerne i Oslo som gjør det til et problem. Når valutaen svinger, kan man få inflasjon. Og da blir tilliten mindre verdt.