– Selv om et virus tilsynelatende rammer nøytralt, så er ikke de politiske løsningene nødvendigvis nøytrale, men nettopp: politiske

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Jeg hadde høsten 2019 gitt ut boken «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» og holdt på med en rekke foredrag om denne da pandemien rammet i mars 2020.

– Etter hvert ble refleksjoner rundt det politiske ved pandemien en del av mine foredrag, og i samtaler med folk i etterkant av foredragene. Sånn fikk jeg ideen til å raskt gi ut en bok som kunne si noe om tendenser under pandemien og om muligheter for endring etterpå.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Et av de viktigste poengene i boken er å få leseren med på å reflektere rundt hva vi mener når vi sier til hverandre at vi skal og vil «tilbake til normalen». Hva slags normal snakker vi om da? Den sosiale, som vi akkurat har fått tilbake? Den politiske, som kanskje var med på å skape hele pandemien i første omgang? Eller bør vi ta en diskusjon om alt det kompliserte og vanskelige i en slags tredje «normal», som at vi egentlig vet at mye av det vi lengtet etter under pandemien, å reise, eller forbruke, er en stor del av problemet i vår tid.

– Hva slags språk skal vi bruke om dette? Hvordan skal vi snakke om det? Hva kan vi lære av flomlyset pandemien har kastet over levemåtene og ulikhetene i dem på jordkloden vår?

Hvilke nye synspunkter eller teorier presenteres?

– Jeg synes det er viktig at vi tar med oss, nå som vi i vår del av verden sakte med sikkert er på vei ut av pandemien, at selv om et virus tilsynelatende rammer nøytralt, så er ikke de politiske løsningene nødvendigvis nøytrale, men nettopp: politiske. Observasjoner og rapporter så langt viser for eksempel at de mest velstående på jorden står minst like velstående tilbake etter pandemien. Mens de fattigste er svært hardt rammet og settes mange år tilbake i sitt forsøk på å karre seg til et verdig liv.

– Så vet vi også nå at heller ikke et virus er så nøytralt som man tror; sunne kropper i sunne samfunn med et velfungerende helsevesen, møter virusangrep med større motstand enn mennesker rammet av fattigdom, stress og manglende offentlig helsevesen, for eksempel.

–Dette må vi ta med oss når vi skal ut av pandemien, de av oss som ønsker en mer rettferdig verden.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Det var flere. Rent faglig var det krevende å skrive en bok som reflekterte over en pandemi som pågikk mens jeg skrev, slik at det hele veien kom ny kunnskap, nye endringer, nye rapporter, nye vendinger i saker jeg trodde jeg hadde forstått. Det var umulig å henge med på alt. Det er altfor mange bøker, rapporter, essays og faktagrunnlag jeg ikke har fått satt meg inn i.

– Poenget var jo også at dette skulle være en aktualitetsbok som skulle ut raskt og bidra til debatt, og ikke bli «Den store boken om pandemien» som hadde tatt et år til. Det var frustrerende innimellom.

– På det private gikk jeg gjennom et samlivsbrudd mens jeg jobbet med boken, og det var også tidvis en utfordring for evnen til konsentrasjon, for å si det forsiktig.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg håper den kan bidra til bevisstgjøring rundt hva slags samfunn pandemien slo ned i. Med andre ord, det jeg skrev om i «Det er nok nå».

– Jeg håper også den kan holde vedlike kunnskap vi fikk under pandemiens flomlys på ulikhet og urettferdighet i verden, slik at vi nå ikke bare kaster oss hedonistiske og glade inn i den åpne og herlige hverdagen igjen og «glemmer» det i gledesrusen.

– Ikke minst håper jeg den kan inspirere til troen på at det er fullt mulig å se for seg en annen verden enn den som skaper fattigdom og kriser i naturen, og at det som var «sunn fornuft» politisk og økonomisk i går, ikke nødvendigvis er det i morgen.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– En følelse av å ha vært med på en refleksjon rundt pandemien, og lysten til å gå dypere inn i materien enn jeg har rukket selv.

– Jeg håper også en og annen sitter igjen med lysten til å bli en aktiv borger, med troen på at endringer er mulige, enten det er i det lokale på skolen eller arbeidsplassen, eller i det internasjonale som del av en større bevegelse. Vi kan lære av en krise, eller, vi MÅ lære av en krise, og det vi kan lære kan i all tragedien blir noe bra, hvis folk griper sjansen nå.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper tenåringssønnene mine leser den. Typisk for mange i sin generasjon leser de nesten ingen bøker. Nå har jeg dedisert denne boken til dem - med håp.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor?

– Hvis vi snakker om denne sammenhengen, om koronapandemien, håper jeg alle leser Naomi Kleins «Sjokkdoktrinen» fra 2007, som er en advarsel til hva som kan skje i samfunn rammet av en stor krise, uansett hva den krisen er. Den bør alle lese nå.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Svenske Nina Björk betyr mye for meg, fordi hun skrive hverdagslig, klokt og nedpå om de store politiske strukturene i livene våre, på en overraskende måte som gjør at leseren ser samfunnet i et helt nytt lys.

– Danske Carsten Jensen betyr også mye, fordi han skriver så vanvittig godt, på en måte det føles uoppnåelig å få til, men som man dog kan la seg inspirere av. Her må også hans gode oversetter Håvard Syvertsen få honnør.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– At den rammet ulikt, både innenfor samme husholdning, nabolag, arbeidsplass, by eller land. Og mellom land.

– At det gjerne forsterket forskjeller mellom folk. Og at vi er sårbare på ulike måter og må være mer rause med hverandres lengsler og behov i livet, også etter pandemien. Vi vet aldri hva dråpen som får vannet til å renne over i en annen glass, er.