«Nei til alt og ja til ingen»

Det jeg sliter mest med, når det gjelder Senterpartiet er ikke at de vil ha «tjenester i hele landet» eller politi der folk bor. Alt det der er vel og bra. Problemet er å forstå hva de faktisk er for. Sp framstår i mitt hode som det mest reaksjonære partiet på Stortinget. De kommer nesten aldri med forslag om ny politikk – kun om gammeldags.  

Tidligere har Senterpartiet vært nokså sektororientert. Gi dem en garanti om aldri å snakke om EU-medlemskap og pluss på landbruksbudsjettet med noen milliarder, så er partiet med i en hvilken som helst regjering.

Sånn er det ikke lenger. Nå vil de ha begge henda på rattet – eller på bremsen, for å si det sånn.

De aller fleste i dette landet snakker mye om «omstilling» − det være seg til et grønt skifte, eller for å «redde velferdsstaten» i en framtid med flere eldre og færre yrkesaktive. Også politikerne har i større og mindre grad innsett dette, selv om det kan være veldig vondt og vanskelig å prioritere politikk som gir denne «nødvendige omstillingen».  Bortsett fra i Senterpartiet. Der er man ikke opptatt av slik floskler som «omstilling» – her er det «Nei til alt og ja til ingen».

Ikke skal de snakke med SV, dersom de kommer i regjeringsposisjon etter valget heller.

Senterpartiets våte drøm er å vinne rent flertall sammen med et jevnstort Ap. Det er en hårete ambisjon. Til og med senterpartister i meningsmålingsmedvind ser at det kanskje ikke er helt realistisk. Men de toer sine hender og gønner på med nye reverseringskrav og enda flere «nei», uten å tenke på konsekvensene verken for landet eller det regjeringsskiftet de sier de drømmer om.

Resultatet av Senterpartiets kamikaze-prosjekt kan bli at venstresiden ødelegger sine egne sjanser til å danne en styringsdyktig regjering.

For det er ikke bare Senterpartiet som føler seg uovervinnelige om dagen.

Også i SV har de hatt gode målinger i ryggen i lang tid. Såpass gode at SV-toppene har erklært at en eventuelt framforhandlet regjeringsplattform skal ut på avstemming blant alle partimedlemmene. Det kan gjøre det vanskeligere for SV å svelge den siste nødvendige kamelen i regjeringsforhandlinger med et regjeringskåt Ap og et kjepphøyt Sp.

Dersom Ap ender opp med å kunne danne regjering med bare Sp, vil de kunne hente mange sentrumsorienterte velgere, er det en del som mener. Men det kan bli et farlig spill. Risikoen er at minst like mange på venstresiden vil vende dem ryggen.

Det sies at «nye Senterpartiet» ligner det partiet Ap var «i gode gamle dager». Det er etter min mening bare tull.

Ap har historisk sett vært et reformparti. Mange har ment mye og mangt om partiets prosjekter opp igjennom, men de har i alle fall villet noe. Sp vil veldig lite, bortsett fra å reversere. Dagens Ap ligner i så måte mer på «nye Sp», enn «sitt gamle jeg».

For Ap vil det være en stor fordel at både Sp og SV blir med i en ny rødgrønn regjering. Da kan Jonas Gahr Støre være «den voksne» − det balanserende midtpunktet mellom de to andre. Mellom et småborgerlig Sp og et mørkerødt SV. Men denne balansen handler om mer enn å balansere høyre mot venstre. Det handler også om å balansere mellom konservative og liberale verdier. Noen vil si mellom reaksjonære og radikale, for eksempel i synet på abort og i familiepolitikken. Her er Sp mer på linje med Frp enn med Ap og SV. Også klima og samferdsels er saker som kan skape hodebry for de tre partiene.

Ap skal få kjørt seg med å finne fram til kompromisser med nok politisk utvanning slik at alle kan innkassere «seier».  

Dagens Ap ligner i så måte mer på «nye Sp», enn «sitt gamle jeg»

Dessuten, der Sp og SV faktisk er enige, er har gjerne Ap et motsatt standpunkt, for eksempel i saker som gjelder EU/EØS, næringsliv og helsepolitikk. Ap vil ikke verken skrote helseforetaksreformen eller stoppe nedleggingen av Ullevål sykehus, og de er for Acer og andre EU-relaterte saker.

Legg til at en eventuell ny rødgrønn regjering kan bli avhengig av både Rødt og/eller MDG, så virker kaoset komplett.

Legger man partiprogrammer og medieutspill til grunn, kan det virke som om det vil bli like vanskelig å stable på beina en regjering etter valget i Norge som i Israel, dersom det ender med rødgrønt flertall, slik «alle» tror.  

Men når det drar seg til, så pleier pragmatikken å slå inn, og kameler slukes med god appetitt når statsrådsposter ligger i potten. Så de blir nok enige.

Men om vi vil få en mye mer dynamisk regjering enn den småleie og slappe mindretallskoalisjonen vi har i dag, er faktisk tvilsomt. Nei-folket i Senterpartiet vil sørge for det.