Laksen trives dårlig på land

Det siste året har fem landbasert oppdrettere gått på pengejakt på Oslo Børs. Så langt har det endt med tårer for investorene. Nedgangen siden første børsdag er på 38 prosent.

Men den landbaserte oppdrettsnæringen, som den mektige gründeren og styreleder i Salmar Gustav Witzøe har utpekt som den tradisjonelle næringens største utfordring, har fortsatt noen gode kort igjen på hånden.

Støtt i stormen

Høsten 2019 la det såkalte havbruksskatteutvalget frem sine tall som dokumenterte svært høy lønnsomhet i den norske oppdrettsnæringen.

Man brukte ord som superprofitt og grunnrente i form av gunstige forhold i norske fjorder som begrunnelse for å skattlegge næringen høyere.

Næringen avviste behovet for høyere skatt og viste til at de gode årene skyldtes høye laksepriser globalt: det gikk med mye laks til sushi og fisketorsdag i verden og da gikk prisene opp.  

Så kom koronapandemien, og restauranter og hoteller ble nedstengt. Da falt også lakseprisene, men ikke mer enn at verdien av den norske sjømateksporten i 2020 ble 1,5 milliarder kroner mindre enn i rekordåret 2019. Det hjalp at kronen svekket seg og at salget flyttet til dagligvarekjedene og take-away. Resultatet ble at selv i et kriseår økte volumet sjømat solgt til utlandet med to prosent.

I mars 2021 hoppet eksportverdien av den norske laksen med 22 prosent sammenlignet med året før og slo nye rekorder som den beste måneden noensinne, og i mai passerte prisen 65 kroner per kilo igjen.  

Landfast

Men i skyggen av suksessen vokser det frem en ny side ved bransjen som enkelte tror vil kunne utgjøre en formidabel utfordring for den norske næringen, satsingen på landbasert oppdrett.

Ifølge nettstedet Ilaks har det i løpet av koronaåret 2020 dukket opp konkrete byggeplaner for landbaserte anlegg til en million laks på land. Det er en dobling av planene som lå der fra før.

Ved forrige telling var det i alt 15 selskaper som har fått konsesjon til landbasert matfiskoppdrett av laks i Norge.

Det høres forlokkende enkelt ut. Man rigger til et stort svømmebasseng med tak og setter inn en pumpe som skaper gjennomstrømming i vannet, setter ut smolt og slakter ferdig voksen laks en stund senere. Lus som herjer i merdene ute i den virkelige verden, trenger man ikke tenke på.

Høye laksepriser gjør at det fort kan bli lønnsomt. Og fordi man kan være nærmere konsumentene, har man et logistikkfortrinn over den tradisjonelle næringen. Flere av de landbaserte forsøker også å skille seg ut ved å fremstå som mer bærekraftige enn bransjen ellers. Rømming må anses å være et minimalt problem, og bruken av veksthormoner og andre tilsetninger til fôret holder de seg stort sett unna.

Kolbjørn Giskeødegård var analytiker i Nordea i flere tiår og ekspert på norsk oppdrett. I februar 2019 sa han at han ikke fryktet at landbasert oppdrett ville skape for høyt tilbud av laks og føre til fall i prisene.

To år senere er han selv utfordrer. Planen har vært å gå på børs våren 2021 som finansdirektør i Columbi Salmon, en landbasert oppdretter med produksjon i Oostende i Belgia som samtidig skal dyrke salat med spillvannet fra oppdrettsvirksomheten.

Den innflytelsesrike matskribenten Florence Fabricant i New York Times skrev nylig om den landbaserte laksen at den hadde «god tekstur og en veldig mild smak». Om det var bra eller dårlig fremgikk ikke av artikkelen.

Høy risiko

Men bankene har ikke vært spesielt interessert i å stille opp med de enorme mengdene kapital det er behov for. Bankenes analyser peker på at risikoen ikke står i forhold til avkastningen. Oppdrettsteknologi er uprøvd i stor skala, og uten skala er det lite lønnsomt.

Den slags negativitet har ikke preget investorene på Oslo Børs de siste årene. Så de landbaserte oppdretterne har kunnet hente mye kapital der. Til nå har hele fem landbaserte oppdrettere notert seg der.

Den desidert største av disse er Atlantic Sapphire ASA som eier og driver landbasert atlantisk fiskeoppdrett i Danmark og Florida og har lagt hovedkvarteret sitt til Miami. Selskapet er ledet av Johan Andreassen som også var med på oppstarten i 2010.

Målet er å produsere 9500 tonn med fisk per år i første omgang, Innen 2030 skal Atlantic selge 220.000 tonn fisk. Til sammenligning eksporterte den norske næringen totalt 126.000 tonn i mars 2021 til en verdi av 7,2 milliarder kroner.

Atlantic Sapphire gikk på børs for ett år siden og er for tiden verdsatt til 6,7 milliarder kroner. Som alle de andre landbaserte, har det ikke tjent penger til nå. Årsresultatet i fjor var minus 55 millioner.

Så har det også vært et turbulent børsår for selskapet. Etter en kraftig oppgang sommeren, falt kursen som en stein på høsten, så ble det en kraftig rekyl, på det meste var selskapets aksjer verdt 12 milliarder kroner, før de på ny ble halvert i vår.

Krevende teknologi

De voldsomme svingningene har en forklaring: det viser seg at fisken trives dårlig på land. En oppdatering i mars viste høy dødelighet i de store tankene. En designsvakhet i det lukkede anlegget, førte til for mange partikler i det resirkulerte vannet. Effekten på fisken var ikke heldig. Ifølge Atlantic Sapphire førte det til «unormal fiskeoppførsel». Fisken samlet seg i bunnen av tankene og forstyrret strømmen av nytt vann og døde.

Ifølge selskapet fører hendelsen til utsettelser og at rundt 5 prosent av fisken må anses som tapt. Det finnes historier fra andre anlegg hvor nesten all fisken gikk tapt.  

– Det skulle ikke skjedd, og det viser at det er mange ting som kan gå galt i forhold til tradisjonell oppdrett med merder i sjøen.

Det sier Odd Ivar Lekang som er førsteamanuensis ved NMBU. Han er klar på at hovedgrunnen til økt risiko er at man er tvunget til å stue fisken tett i de lukkende anleggene og at man er avhengig av at mye mer teknologi skal fungere.

Foto

Odd-Ivar Lekang er førsteamanuensis ved NMBU. Foto: Privat.

– Det koster mer å bygge på land, kanskje opptil 10 ganger så mye som i en norsk fjor. I tillegg må du pumpe vannet rundt, og det koster mer enn at vannet driver fritt som i sjøen, sier han. – Løsningen for de landbaserte anleggene er å kjøre med høyere tetthet.

Problemet med det er først og fremst at mer kan gå galt. Med veldig mye biomasse i tankene til en hver tid, må man hele tiden «flytte på fisken» og holde produksjon i gang kontinuerlig.

Siden teknologien som åpner for høyere tetthet er nokså uprøvd på stor fisk, sitter ikke forskere som Lekang på nok data til å trekke solide konklusjoner.

– Vi har for få tall til å si noe særlig om hvordan dette vil fungere på sikt, vi har noe, men de er så langt ikke gjentatte, og da blir det gjerne spekulasjoner, sier han.

Så i mange av de luftige kalkylene er det nettopp spekulerer man gjør.

– Det er der bransjer er nå, alle sitter og gjetter litt på tallene, sier Lekang.

Prøvd før

Dette er ikke første gang landbasert oppdrett på store laks forsøkes. På 90-tallet var det også mange som ville prøve. Det ble bygget anlegg både i Norge og på Island. Men det endte nednedleggelse eller konkurs for samtlige.

At man nå prøver igjen, gir mening for Lekang.

– Det er et par sentrale ting som har endret seg siden 90-tallet. Vi har litt bedre teknologi for gjenbruk av vann som bidrar til at man kan heve temperaturen i tankene litt. Det koster mer, men gir også litt bedre vekstvilkår, sier han.

Høyere laksepriser er den andre viktige forskjellen. Mens landbasert oppdrett på 90-tallet klarte å produsere ned mot 30 kroner kg, lå salgsprisene på 25. I dag ligger de altså på over 60 som gir bedre marginer selv om produksjonskostnadene er noe høyere.  

Han trekker også frem fordelene med kortere transport og fravær av lus.

– Lus er blitt et stort problem for bransjen. Kanskje vil det føre til flere offentlige restriksjoner, og det vil øke kostnadene ytterligere, sier Lekang.

Uten avlusing ville trolig produksjonskostnadene for et kg laks ligget under 30 kroner, nå er det rundt 40.

– Hvis vi klarer å løse luseproblemet og det ikke innføres nye miljøavgifter, så tror jeg sjøbasert oppdrett vil dominere, men det er hårfine balanser her nå, og sånn sett den optimale tiden for å forsøke seg på land, så kan man i hvert fall gå i balanse mens man bygger kompetanse, sier Lekang.

Konkurransedyktig

Trond Bjørndal er professor ved SNF Senter for Samfunns- og næringslivsforskning.

– Det er den prisen du kan tilby forbrukerne i markeder som USA, Japan eller Frankrike som er avgjørende for hvem som vinner konkurransen, sier han.

At landbasert oppdrett i prinsippet kan plasseres hvor som helst er en stor fordel. Merdbasert må ha tilgang til vann i riktig temperatur for at laksen skal trives, og det er stort sett bare Norge, Skottland og Chile og et par andre land som har disse naturlige fortrinn og har klart å bygge større næringer.

Den norske lakseproduksjonen økte mye i en periode. En stund snakket man en femdobling innen 2050. Men så stoppet veksten opp. En viktig grunn var reguleringer som hadde til hensikt å få kontroll på lakselusproblemet. Produksjonsveksten har stoppet opp også i Chile grunnet miljø- og sykdomsproblemer.

– Samtidig fortsatte etterspørselen å øke, og det ga svært gode marginer for produsentene, sier Bjørndal. – Det er her den nye teknologien kommer inn, bedre marginer åpner alltid for nye produksjonsmetoder. Å mestre teknologien blir nøkkelen.

Foto

Professor Trond Bjørndal ved Senter for samfunns- og næringslivsforskning ved NHH. Foto: Privat. 

Bjørndal ser ikke bort fra at det vil komme en krevende periode med innføringen av den nye teknologien, men han forventer også at oppdretterne vil lære å bruke den bedre med tiden.

– Det er jo et kjent trekk med ny teknologien. Først er kostnadene kanskje høye, men etter hvert som produsentene mestrer den nye teknologien og kommer kvantum øker vil kostnadene bli redusert, sier han.

– Produksjonskostnadene er nok høyere i landbasert, men fordi de kan produsere med kortere avstand til konsumenten, kan de komme i posisjon til å konkurrere på sluttprisen mot kundene som er det som betyr noe for bunnlinjen, sier Bjørndal.

Bjørndals analyser har tidligere pekt på produksjonskostnader for landbasert oppdrett mellom 38 og 50 kroner per kg.

– Tar man med sparte transportkostnader, er trolig oppdrett i Japan og USA konkurransedyktig med import av sjøbasert laks fra Norge og Chile. Det er en grunn til at vi ser disse satsingene i USA og Asia, sier han.

Men landbasert oppdrett i Norge er han mer skeptisk til.

– Jeg er bekymret for disse som forsøker å bygge seg opp med landbasert her. Vi har tross alt et høyt kostnadsnivå og man går glipp av transportgevinsten, sier han.

På sikt utgjør landbasert oppdrett en trussel mot den merdbaserte norske næringen.

Bjørndal tror at når teknologien finner sin plass og produksjonen øker, vil Norge, Chile og Skottlands etablerte posisjon i markedet bli redusert.

– Ja, det er et mulig scenario, sier han. – Det interessante er i hvilken grad de store norske aktørene kommer til å delta i utviklingen av den nye teknologien og i hvilken grad de selv går inn i landbasert oppdrett, som helt klart kan bli viktig for den fremtidige konkurransesituasjonen.

Det ligger også en annen utfordring og venter på den tradisjonelle oppdrettsbransjen, nemlig når det gjelder klimautslipp. Mens selve produksjonen av laksen har relativt små utslipp, er er det verre med transporten med bil, skip og fly.

– Ja, dette er en utfordring for bransjen, sier Bjørndal. – CO2-avtrykket blir kraftig redusert hvis laksen er produsert nær der den skal spises slik at lang transport kan unngås.

Et siste kort i ermet til den landbaserte næringen er den økende økonomiske patriotismen og antiglobalismen. Atlantic Sapphire skal markedsføre laksen sin som «Made in USA» - selv om smolten kommer fra Norge.