Hevder oljeindustrien ikke trenger kraft fra land

Norsk sokkel skal bli grønnere. Det er den vedtatte metoden for å kutte i norske klimautslipp som det er flertall om på Stortinget.

• Kraft fra land eller bare havvind?

• Strømnettet joker

• Dyrere utslipp får effekter

• Industrien har billigere løsninger

Da Olje- og energiminister Tina Bru sist uke la frem det hun omtalte som en av de viktigste stortingsmeldingene på lang tid, Energimeldingen, gjentok hun at dersom klimamålet skal nås, så må det skje med kraft fra land som kan bidra til å fase ut forbrenning av gass på plattformene.

Storbritannia har lykkes med store kutt ved å fase ut kullkraft, men det kan ikke Norge som har brorparten av energiproduksjonen sin fra ren vannkraft.

Det er anslått at elektrifisering av norsk sokkel vil kreve alt fra 5 til 10 TWh med ren strøm. Til sammenligning ble det satt i drift 6,1 TWh ny kraftproduksjon fra vindmøller på land i 2020.

Uavklart politisk?

Elektrifisering av sokkelen er fortsatt politisk kontroversielt. Det er kun MDG, Frp og Rødt som har vært stemt mot i Stortinget.

Miljøpartiets forklaring på hvorfor de ikke støtter elektrifisering ligger først og fremst i at de ser for seg å fase ut norsk olje- og gassproduksjon fram mot 2035. Argumentet for elektrifisering av sokkelen handler i stor grad om at produksjonen skal opprettholdes så lenge det går. Partiet ønsker heller ikke at elektrifisering skal legge beslag på nettkapasiteten som trengs på land for å utvikle nullutslippsindustri.

SV har vært positive til å ta kraft fra land, men tok opp spørsmålet på sitt landsmøte i vår og konkluderte med at oljeselskapene må elektrifisere med havvind. Energipolitisk talsperson i Arbeiderpartiet Espen Barth Eide har uttalt at elektrifiseringen av sokkelen må skje med havvind og ikke kraft fra land.

– Vi trenger mer elektrifisering på sokkelen for å nå klimamålene for Norge og klimamålene for norsk sokkel. Skal vi nå over 50 prosent kutt i CO2-utslipp må vi også kutte sokkelen med 50 prosent. Ellers går ikke regnestykkene sammen, sier stortingsrepresentant og tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) til bransjebladet Montel tidligere i år.

Oljeminister Bru mener det er urealistisk å forvente at havvind er en mulighet før 2030. Hun tror ikke havvindanleggene vil være klare før om ti år. Dessuten vil havvind som klimatiltak være veldig mye dyrere enn kraft fra land, har hun uttalt til Dagens Næringsliv.

Dyrere utslipp

Hovedvirkemiddelet for å redusere norske utslipp fra petroleumssektoren i dag er kvoteplikt og CO2-avgift. Summen av disse innebærer at selskapene står overfor en betydelig kostnad ved å slippe ut et tonn CO2. I 2020 anslo Finansdepartementet denne til rundt 700 kroner per tonn – over 8 milliarder i året. Men siden det regnestykke er kostanden blitt enda høyere. Prisen på klimakvoter har skutt i været i det siste og lå i juni på rundt 530 kroner per tonn, avgiften er på 590 kroner tonnet, altså koster utslippene nå over 1100 kroner per tonn.

Det ligger med andre ord etter hvert ganske store besparelser i å kutte utslipp for oljeselskapene. Elektrifisering av sokkelen vil med disse tallene innebære en besparelse på 3,4 milliarder kroner i året for oljeselskapene.

Foto

Kilde: Kraft fra land til norsk sokkel (2020) Petroleumstilsynet. 

Gevinsten i form av lavere utslipp er beregnet til 25 prosent av utslippene til petroleumssektoren, eller 3,2 millioner tonn CO2 per år. De totale norske utslippene var i 2020 på 50 millioner CO2-ekvivalenter.

Utslippskostnadene vil øke med økende kvotepris. En undersøkelse utført av International Emissions Trading Association (IETA) viste nylig at medlemmene i kvoteordningen forventer at prisen skal opp mot 600 kroner de neste fem årene som følge av stadig strammere EU-mål for klimakutt.

Regjeringen har også lagt frem forslag om en CO2-avgift på 2000 kroner som en del av sin langsiktige klimaplan. Hvis det blir innført, vil det gjøre det enda mer attraktivt for oljeselskapene å kutte i utslippene fra oljeproduksjonen.

Da snakker vi utslippskostnader på 31 milliarder i året.  

I Kraft fra Land-rapporten fra 2020 utgitt av Petroleumstilsynet peker man på at tiltaket elektrifisering av sokkelen kan koste i overkant av 1500 kroner per tonn CO2.  

Slike insentiver har satt fart på Equinor. Før fremleggelsen av nye planer denne uken var det meningen at selskapet skulle investere 30 milliarder i fornybar energi innen 2030. Nå er planen å investere om lag 200 milliarder kroner i fornybar energi og lavkarbonløsninger innen 2026.

Når det kommer til kraft fra land, er flere prosjekter allerede i dag eller såkalt modne. På, Oseberg Feltsenter, Oseberg Sør, og Melkøya landanlegg skal investeringsbeslutning være nært forestående. På Troll B, Troll C og Sleipner Sør er avgjørelsen om å koble til kraft fra land allerede tatt.

Overføring av verdier

Det mest kritiske punktet i Energimeldingen er kraftnettet offshore og kostnadene med tilkobling til strømnettet på land. Slik regelverket er nå vil disse kostnadene tas av nettselskapene som må hente pengene igjen på nettleien til husholdningene og næringslivet.

Høyere strømforbruk vil trolig også bidra til noe høyere strømpriser. NVE har anslått at med utenlandskabler og elektrifisering samt andre økninger i forbruker som totalt kan bli på 23 TWh per år, vil øke den gjennomsnittlige kraftprisen med 7-10 øre per KWh og at det vil kunne utgjøre 2000 kroner i året for en gjennomsnittlig husholdning.

Det innebærer at store verdier blir overført fra en gruppe til en annen. Når man tar høyde for at Norge har rundt 2,3 millioner husholdninger, vil den årlige summen som flyter fra husholdninger og næringsliv til strømprodusenter og nettselskapene blir over 4 milliarder ekstra. Eventuelle økninger i nettleien kommer i tillegg.

Industrien peker på løsninger

Konsernsjef Simen Lieungh i Odfjell Drilling mener man ikke trenger kraft fra land. I en kronikk i Dagens Næringsliv skriver han og leder i Odfjell Oceanwind Per Lund at petroleumsnæringen kan nå klimamålene for 2030 uten strøm fra land. De peker på flytende havvindturbiner og hybridteknologi som en løsning. Dette er turbiner som kan flyttes og gjenbrukes når oljefeltene legges ned.

Det er også et poeng. Ingen vet hvor lenge oljenæringen har igjen. I dag er det mye som tyder på at verden, særlig den litt mindre industrialiserte del av verden, vil trenge mye olje i flere tiår enda. Men det er økende usikkerhet. Dessuten er det også uklarhet rundt den forventende levetiden på norsk sokkel. Hvis man tar store investeringer i strømnettet for å elektrifiseres, blir regningen mindre dersom oljebransjen blir der ute lengre enn 10 år.

Lieungh mener at flytende havvindturbiner vil bli en billigere løsning enn strømkabler fra land. De to peker på at feltspesifikke vindparker kan med dagens teknologi redusere utslipp med 60 til 70 prosent, og de første vindparkene kan produsere strøm allerede fra 2024.

I kronikken løfter de også frem et mindre belyst problem  med å elektrifisere oljeplattformer. Utfordringen med direktekoblet vindkraft er at gassturbinene på plattformene fremdeles må gå på tomgang for å sikre nettstabilitet. Ifølge de to kan resultatet bli at utslippskuttene bare blir 30 til 35 prosent, som er lavere enn ambisjonene om 50 prosent kutt innen 2030.

De mener det er behov for å legge til rette for godkjennelse av flyttbar havvind under petroleumsregimet og likebehandle eie og leie i petroleumsskattepakken.

De teknologiske løsningene er kanskje også kommer lenger enn mange hadde trodd. Nylig la Aibel-partner Wind Catching systems frem en innovativ løsning for havvind som skal være både billigere og raskere å implentere enn dagens løsninger. Et flytende seil av vindturbiner skal kunne fremskynde utbyggingen av flytende havvind med opp til 10 år uten subsidier.

Andre land sitter ikke igjen og venter på norsk teknologi. Allerede denne uken ble det klart hvem som vant Japans første auksjon for flytende havvind. Et konsortium med seks selskaper skal bygge 16,8 MW med flytende havvind uten for byen Goto.