Stian Lysberg Solum / NTB
Foretaksmodellens alternativer
Mens SP og SV har vært sparsomme med detaljene rundt hva de faktisk vil med helsevesenet annet enn at fylkeskommunene skal få mer innflytelse, staten fortsatt skal eie og at drift og investering må skilles slik at nye sykehusbygg finansieres over statsbudsjettet, mangler det ikke på andre aktører som har tenkt lengre.
Under et debattprogram på NRK denne uken uttalte SPs helsepolitiske talskvinne Kjersti Toppe at partiet fortsatt støtter statlig eierskap, men vil ha demokratisk styring der folkevalgte står til ansvar i en slags forvaltningsmodell.
Hvor sykehus skal ligge, har vært et sentralt politisk spørsmål i Norge minst siden 1970-tallet da regiontankegangen for alvor kom inn i spesialisethelsetjenesten. Lokalisering er også sentralt nå som helsevesenets organisering er spilt inn i regjeringssamtalene.
Kvinnsland-utvalget
Kvinnsland-utvalget hadde som mandat å se på om det var ønskelig å legge ned de regionale helseforetakene, som helse- og omsorgsminister Bent Høie hadde gått til valg på.
Alternativene som ble utredet den gangen var
1. Avvikling av de regionale helseforetakene og ha færre helseforetak enn i dag direkte underlagt departementet.
2. Opprettelse av et eget direktorat til erstatning for de regionale helseforetakene.
3. Opprettelse av et nasjonalt helseforetak til erstatning for de regionale helseforetakene.
4. Eventuelt andre alternativer for organisering av spesialisthelsetjenesten.
Med utgangspunkt i at målet med helseforetaksreformen var dels sterkere statlig styring og dels desentralisering ved at sykehusene skulle få større frihet i styringen av driften, kom utvalget til at dette hadde vært en vanskelig balansegang.
Utvalget viste blant annet til flere undersøkelser som antydet at ledere på litt lavere nivå i helseforetakene oppfattet at de hadde begrenset handlingsrom. Utvalgets flertall kom likevel til at det var lite å hente i forhold til det bestående.
Etter å ha vurdert en rekke kriterier som legitimitet, effektivitet og samhandling og medvirkning, kom utvalget til at det var liten forskjell mellom alternativ 1 som innebar at de regionale helseforetakene ble avviklet og at helseforetakene ble lagt direkte under departementet og alternativ 2 som var opprettelsen av et sykehusdirektorat til erstatning for de regionale helseforetakene.
Begge disse løsningene ble vurdert til å ha nokså like effekter i å føre til sterk sentralisering og mer søkelys på helse- og omsorgsministeren som beslutningsmyndighet.
Forvaltningsmodell
Christian Grimsgaard er konserntillitsvalgt ved OUS og overlege samme sted. Han satt også i Kvinnsland-utvalget. I en artikkel i bladet Samfunn og Økonomi som inntil nylig var tilknyttet Fagforbundet, legger han frem sine tanker om hvordan sykehusene bør styres fremover.
Det viktigste er å ha siktemål på å bøte på kjente problemområder, skriver han. En alternativ modell bør derfor være innrettet for å fungere best mulig i helsetjenestens mange utførende ledd. Han mener at lokalsykehusene fortsatt bør danne grunnsteinen i spesialisthelsetjenesten og at de bør ha egen direktør med større autonomi enn i dag.
Videre ser han for seg en forvaltningsmodell med utgangspunkt i dagens regioner, hvor for eksempel Finnmark, Troms og Nordland sammen er ansvarlige for driftsorganisasjonen i Nord, og så videre sørover. I Sør-øst bør det gjøres en nærmere vurdering, ifølge Grimsgaard. Han ser for seg en hovedstadsregion på samme måte som i København som en mulig modell. Til sammen vil da 40-50 sykehus være ledet og styrt av 6-7 regionale forvaltningsorganer.
Han ser også for seg at det skal være mulig å la et slikt regionalt forvaltningsorgan bli styrt av lokale politikere plukket ut fra fylkestinget. «En annen mulighet er å ansatte ledere, gjerne på åremål, som svarer for et politisk valgt styrenivå», skriver han.
