– Den norske debattoffentligheten feilet i månedene og årene etter 22. juli

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– I nesten alt vi husker fra 22. juli, finnes konflikt. Vonde konflikter. Etterlatte som ikke har følt seg ivaretatt av Arbeiderpartiet og AUF, uenighetene om minnesmerket. Heltene, naboene på landsiden, som har følt seg glemt. Beredskapskollapsen som ble beskrevet i Gjørvkommisjonens rapport.

– Forholdet mellom AUF og offentligheten etter 22. juli er enda en av disse knutene vi ikke har greid å løse opp i ennå, godt illustrert ved nettopp begrepet «Utøyakortet». Det er både en urett overfor de som ble rammet, og et problem for alle som vil forstå norsk politikk - og Arbeiderpartiet - også i årene som kommer.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Den norske debattoffentligheten feilet i månedene og årene etter 22. juli. Mange var så opptatt av å fornekte at terroren fortalte oss noe om hvem vi er, at det ble mer behagelig å sørge for at AUF oppførte seg pent og pyntelig. Det har hatt en pris.

Hvilke nye synspunkter eller teorier presenteres?

– Jeg har vært opptatt av å bore i hvordan den politiske debatten etter 22. juli ble opplevd av mennesker som selv var på Utøya, og som på ulikt vis selv deltok i den politiske debatten etterpå.

– Terrorangrepet var - blant så mye annet - et angrep på AUFernes ytringsfrihet, men det som ble klart for meg i arbeidet med boka var at AUFere også i flere år etterpå fikk begrenset sin ytringsfrihet. Ikke bare som en direkte konsekvens av terroren, men også som følge av hvordan omgivelsene, politikere og portvokterne i den norske debatten møtte AUF i årene som fulgte.

– Det synes å være stor enighet om at vi i den politiske debatten håndterte 22. juli på en god måte. Det er jeg ikke enig i. Jeg tror vi har vært så opptatt av å understreke at terroristen alene bærer ansvaret, at det nesten har blitt tabubelagt å peke på det farlige potensialet i det norske landskapet på ytre høyre. Så ironisk nok førte vår respons på terroren til bedre, ikke dårligere, vekstforhold for ytterliggående aktører. Og dårligere, ikke bedre, kår for AUF.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– I selve arbeidet med boka? Ingen! Kildene er jo åpne og offentlige, og de to AUF-erne jeg intervjuet (Helén Ingrid Andreassen og tidligere AUF-leder Eskil Pedersen) har en evne til å se sin egen situasjon utenfra som gjorde det de hadde å si umiddelbart interessant, uansett ståsted.

– På et mer personlig plan må jeg innrømme at jeg synes det var tungt å være så dypt inne i 22. juli, i dag etter dag, over lengre tid. Men jeg var jo ikke der. I motsetning til de som ble rammet, kunne jo jeg tre ut av det når som helst. Jeg gjør jo dette av helt fri vilje. Jeg tror vi gjør lurt i å anerkjenne at for hundrevis av mennesker er det ikke slik. De må leve med 22. juli på en helt annen måte enn resten av oss.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg vil at flere skal anerkjenne at 22. juli var en politisk terrorhandling, og at det ikke nytter å ønske seg tilbake til en tid der 22. juli bare var en dato - som jeg mener for mange i Norge har gjort. 22. juli er en av flere høyreekstreme terrorhandlinger i vår tid, og må forstås som det, uansett hvor mye mer behagelig det er for oss å stirre oss blinde på den enkelte terrorists vonde barndom, eller hvor flinke vi selv er til å vise kjærlighet og tilgivelse. Da må vi lytte til AUF, som lenge, lenge før 22. juli var blant de ledende norske kreftene mot høyreekstremisme.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg ønsker at leseren skal ønske seg den samme evnen til å se seg selv og eget ståsted utenfra som det Helén Ingrid Andreassen viser i boka, når hun forklarer mekanismene bak begrepet «Utøyakortet» og forsøker å se debatten fra motsatt ståsted. Hennes refleksjoner ble selve omdreiningspunktet i essayet, og derfra og ut måtte jeg óg tenke gjennom bokas budskap på ny. Andreassens refleksjoner var nesten som en slags boksåpner. Når hun greier å snakke om så vanskelige ting på en slik måte, må da for pokker vi andre også omsider klare det.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– At jeg blir så opprørt av hvordan smarte, engasjerte ungdommer over natta ble redusert fra politiske aktører til ofre som vi satte på pidestall og forventet en pen og pyntelig oppførsel fra.

– Jeg har hatt lyst til å skrive denne boka i mange år, men det er nok til det beste at den kommer først nå. Jeg ber jo i praksis en rekke redaktører og politikere om å innrømme at de tok feil, og av erfaring vet jeg at det kan være vanskelig! Men slik det koster lite for meg i dag å innrømme at jeg tok helt feil for over ti år siden om for eksempel Muhammed-karikaturene, bør det være mulig for en del mektige personer i dag å innrømme at de har tatt feil om 22. juli, om AUFs rolle, og om ytre høyre. Prisen andre har måttet betale for vår selvgodhet og naivitet i møte med ytre høyre, er jo langt større.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Erna Solberg. Hun sa etter terroren at vi må «gå til de ekstreme meningenes opprinnelse og begrunnelse og argumentere mot dem». Det er et nobelt prosjekt, men det er jo ikke nok. I boka løfter jeg fram en vakker tekst om 22. juli, skrevet av Høyre-ordføreren i Ørland kommune. «Den burde statsministeren ha skrevet», tenkte jeg da jeg leste den.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor?

– Tonje Brennas «22. juli og alle dagene etterpå» er en vakker, men brutal bok om virkelighetens 22. juli. Snart risikerer vi at ikke alle unge i Norge lenger vet hva 22. juli var. Vi plikter å lese det de overlevende, som selv har en rekke ulike perspektiver og er uenige om mangt, skriver til oss.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Dette blir litt av et sjangerhopp! Men det står mellom Astrid Lindgren og Iain Banks - begge fantastiske historiefortellere i begrepets rette forstand.

– Lindgren, fordi hun hadde en tillit til barns evne til å forstå litteratur som har utvidet perspektivene til millioner av barn. Banks, fordi han med sine gjesteopptredener i sci fi-sjangeren brakte både humanisme og kunstnerisk ambisjonsnivå til et felt som i de siste tiårene ikke akkurat preges av jevn, høy kvalitet.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– At middelklassen er enda mer privilegert enn vi tenkte før.