Den neste kommunalministeren starter trolig nedleggelsen av Ullevål

Vi blir født der, vi holdes i live der, og vi dør der. Få politiske saker setter følelsene mer i sving enn skjebnen til lokalsykehuset. Distriktenes tap av sykehus de siste tiårene, har vært en av Senterpartiets aller største vinnersaker. Nå står slaget om sykehus i Oslo for tur. Nybygg på Gaustad og Sinsen og nedleggelse av Ullevål sykeshus er vedtatt opptil flere ganger. Men motstanden er enorm. Den siste omkampen om Ullevål sykehus skal avgjøres av kommunalministeren i den kommende Støre-regjeringen. Gjett hvem som skal ha den posten.

For å forstå bråket om sykehusene i hovedstaden må man se på historien.

Det begynte med en sammenslåing

De siste ukene av januar 2007 huskes ikke for mye i dag. Norge hadde akkurat lagt bak seg ekstremtværet Per med vind og lave temperaturer, men nå pekte gradestokken mot null igjen. Norsk offentlighet var mest opptatt av Ingunn Yssens oppsigelsesbrev som snart skulle sette igang et salig bråk rundt LO-leder Gerd-Liv Vallas lederstil.

At helseminister Sylvia Brustad (Ap) på onsdagskvelden den 30. annonserte sammenslåingen av Helseregion Sør med Helse Øst til det språklig elegante Helse Sør-Øst, ble stort sett møtt med skuldertrekk – i hvert fall utenfor sykehusenes korridorer. Sammenslåinger lå såvisst i tiden. Bare en måned tidligere ble det klart at Statoil skulle fusjoneres med Hydros oljevirksomhet.

Slik regjeringen Stoltenberg så det, og de hadde flere partier med seg i Stortinget i dette spørsmålet, var det uryddig at Rikshospitalet på Gaustad og Radiumhospitalet litt lenger vest tilhørte Helse Sør, mens 60 prosent av pasientene kom fra Helse Øst. Sykehusene Ullevål og Aker, som ligger henholdsvis et steinkast og en kort kjøretur østover fra Rikshospitalet, hørte nemlig til i Helse Øst.

Brustad lovte at fusjonen skulle være en administrativ overbygning med ett styre og en direktør og at hun personlig skulle styre helsesektoren «enda sterkere» i tiden fremover.

– Vi vil nå få et bedre pasienttilbud, slo hun fast overfor NRK.

Samordning av lands- og regionsfunksjoner ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus ble løftet frem som en sentral begrunnelse for sammenslåingen.

Innen et halvt år var Bente Mikkelsen administrerende direktør i Helse Sør-Øst, og det regionale helseforetakets styre ledet av styreleder Hanne Harlem (Ap), vedtok i 2008 at sykehusene i hovedstaden skulle slås sammen til Oslo Universitetssykehus OUS.

I vedtaket het det at dagens lands- og regionsfunksjoner i utgangspunktet skulle samles på Gaustad, og at de mest spesialiserte fagfolkene skulle samles på ett sted.

Det var da bråket startet for alvor.

Kulturforskjeller

Den tidligere HR-direktøren ved OUS, Morten Meyer, skriver i sin bok om sykehusplanene i Oslo at en viktig grunn til motstanden mot sammenslåingen mellom Ullevål og Rikshospitalet var kulturforskjeller mellom de to sykehusene.

På et sykehus går et naturlig skille mellom elektive (planlagte) operasjoner og alt det man gjør når det står om liv på akutten. Meyer viser til gamle mer eller mindre riktige oppfatninger om at de flinkeste fagfolkene holdt til på Riksen hvor de utførte elektive inngrep, mens Ullevål hadde sliterne som reddet liv før lunsj, fløy med helikopter og hadde døgnlange vakter. Traumemiljøet på Ullevål skulle noen år senere bli helt sentrale i responsen på angrepene 22. Juli. Sannheten er at begge sykehusene har medisinske miljøer helt i verdenstoppen, men samarbeid mellom disse miljøene har vist seg å være krevende.

I 2009 var sivilingeniøren Siri Hatlen blitt direktør i det nye sammenslåtte OUS. Det var hun som først leide inn McKinsey som konsulenter, et trekk som senere skulle få mye kritikk, og det var hun som først la frem en helhetlig utviklingsplan for fusjonen frem mot 2025. Her gikk det frem at Gaustad var uegnet som område for nytt sykehusbygg.

I rapporten pekes det på at sykehuset ville bli for stort og kostnadene med byggingen ville bli for høye. Da var det bedre å bygge nytt akuttbygg og klinikkbygg på Ullevål, samt noe påbygg på Rikshospitalet. Konklusjonen ble at det ikke var ønskelig å samle alt på et sted nå og at fusjonen burde utsettes på ubestemt tid, noe de fleste fagforeningene – særlig Legeforeningens Aasmund Bredeli som var konserntillitsvalgt ved Ullevål, støttet helhjertet opp om.

Men planen til Hatlen ble stoppet av Helse Sør-Øst, og hun ble etter hvert erstattet som direktør av Stener Kvinnsland og til slutt av Bjørn Erikstein i 2011.

Ifølge Meyer var det Erikstein som ønsket «en sjekk» av om det likevel var mulig å samle hele eller større deler av OUS på et sted, og da fortrinnsvis på Gaustad.

I boken spør Meyer seg retorisk om Erikstein visste hvilke krefter han var i ferd med å utløse.

Elitenes lekegrind

De som hadde fulgt debatten om sykehusene i hovedstaden, visste at eliten lenge hadde snakket om å samle miljøene.

Regjeringen Willoch ga oppdraget med å se på saken til den tidligere Venstre-finansministeren, departementsråden og sosialøkonomen Jon Ola Norbom i 1984. Utvalgets arbeid endte via omveier med at Rikshospitalet etter hvert forlot lokalene i Pilestredet, hvor sykehuset hadde holdt til siden 1883, og flyttet opp til Gaustad.

Tanken om Gaustad var ikke ny på 80-tallet heller. Den legendariske «helsebyråkratministeren» Karl Evang hadde vært inne på det samme i 1946. Men det var først under et møte i Gimle Rotary i Oslo hvor viseadministrerendedirektør ved Rikshospitalet og Arbeiderpartipolitiker Tove Strand Gerhardsen snakket om vanskene i helsevesenet at ingeniøren Eilif Holte ble interessert i saken.

Det var Holte som for alvor fikk fart på planene om nytt Rikshospital. Holtes kalkyler pekte blant annet på hvor mye rimeligere det var å bygge nytt fremfor å pusse opp gamle bygg. Etter hvert dannet Holte et selvoppnevnt hemmelig utvalg som jobbet med å realisere nytt sykehusbygg på Gaustad. De møttes mandager klokken 7 om morgenen på kontoret til Strand Gerhardsen. Utvalget hadde gode kontakter. Holte var svigersønnen til utbygger Ole Gunnar Selvaag som lenge hadde diskutert planene med daværende direktør ved Rikshospitalet Jacob B. Natvig. Gjennombruddet kom da Strand Gerhardsen ble utnevnt til sosial- og helseminister i Gro Harlem Brundtlands regjering.

En av Holtes medsammensvorne var professor og senere UiO-rektor Kaare Norum. I hans gjenfortelling av debatten rundt flyttingen av Rikshospitalet til Gaustad handlet det mest om kostnader nasjonalt, lokalisering lokalt og en etter hvert ganske smålig faglig debatt i det medisinske miljøet. «De medisinske miljøene ved universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø ville ikke ha noe nytt Rikshospital. De var redde for at et moderne og nybygget Rikshospital skulle føre til enda større konkurranse om faglig ekspertise», skrev han i erindringer publisert i 2014.

Men det hemmelige nettverket jobbet videre, og fikk etter hvert støtte fra en av medlemmenes fetter, Kjell Magne Bondevik, som sikret KrFs støtte. Høyre var også positive. Og da Tove Strand Gerhardsen omsider la frem stortingsproposisjonen i 1988, ble det vedtatt at det nye sykehuset skulle ligge på Gaustad. Helt i mål politisk kom man først i 1992, og det var først i 2000 at de nye lokalene var klare til å flyttes inn i.

Dermed hadde Oslo fått en rekke sykehus i nærheten av hverandre og et forskningsmiljøet ved Universitetet på Blindern, som passet bra siden Rikshospitalet var et universitetssykehus med svært spesialisert kunnskap og utstyr. Et argument som senere skulle brukes for å samle sykehusene på Gaustad var at man der ville kunne dele på kostbart utstyr.

Motforestillingene

Så hopper vi fram til 2011 igjen. Bjørn Erikstein, som så det som sitt oppdrag å fullføre bestillingen fra Stortinget om å samle fagfolkene, hadde vanskelig for å akseptere at Gaustad ikke var den riktige løsningen. Han tok arbeidet med full samling videre.

Men det manglet ikke på motforestillinger. Argumentene har stort sett vært de samme de siste ti årene. Morten Edvardsen i Oslo Senterparti ser den dag i dag fortsatt minst fem sentrale grunner til at Ullevål må bevares.

– Helse Sør-Østs planer med å legge ned Ullevål og bygge på Gaustad og Aker innebærer at Oslo mangler kapasitet tilsvarende et lokalsykehus. De planlegger å gi pasienter i Oslo dårligere sykehustjenester, sier han til Dagens Perspektiv.

Det har han delvis rett i. Avtroppende leder i Helse Sør-øst, Cathrine Lofthus, som i en periode jobbet rett under Bjørn Erikstein ved OUS, har uttalt at det kan bli aktuelt å bygge nytt sykehus i Follo. Ullevåls forsvarere vil beholde Ullevål-tomten som fortsatt har store ubrukte arealer.

– Traumeteamet på Ullevål er i verdensklasse og var de eneste som fikk ros i Gjørv-rapporten etter 22. juli. Vi står i fare for å rasere det ved å splitte funksjoner mellom Rikshospitalet på Gaustad og Aker sykehus. Det er en kompetanse og samarbeid mellom fagmiljøer som er bygd opp over mange tiår som er sårbar og som det i beste fall vil ta veldig lang tid å bygge opp på nye lokasjoner og i nye kulturer, sier Edvardsen.

Videre pekter Ullevål-tilhengerne gjerne på at psykiatrien som i dag ligger på Gaustad bør fortsette å ligge der og ikke på nye Aker i nærheten av Norges travleste veikyss på Sinsen, slik det er skissert i de foreliggende planene.

– Det fører til at de reduserer døgnkapasiteten med 25 prosent, sier Edvardsen.

Ekstra pikant er det at Oslo kommune solgte deler av tomten på Sinsen til Heimstaden da staten overtok sykehuset i 2002. Nå må tomten kjøpes tilbake, med et saftig påslag på prisen.

Den totale kostnaden har også alltid vært problematisk. For tiden antydes en prislapp på et sted mellom 40 og 50 milliarder kroner, og da er salg av tomten på Ullevål forutsatt som en del av finansieringen.

Eilif Holte, mannen som i sin tid samlet sitt hemmelige utvalg for Rikshospitalet støtter nå Ullevål-utbygging. Sammen med tidligere sjeflege ved Ullevål sykehus, Rolf Kåresen, skrev han i Aftenposten i 2019 at Gaustadprosjektet nå ikke bør får lånegaranti. Slik han ser det er det bedre at Aker sykehus bygges for hele Groruddalen, mens Rikshospitalet beholdes og behandlingsbygg på Ullevål fornyes. De mener det vil koste 20 milliarder kroner mindre.

Samtidig har dagens styreleder i Helse Sør-Øst tidligere sentralbanksjef og finanssråd Svein Gjedrem pekt på at de totale utgiftene til helse i regionen de neste tiårene vil få utbyggingskostnadene av nybygg til å bli små. Han mener nybygg vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt.– Ingen vil ha dette. Ansattrepresentanter i foretaksstyret er mot, alle fagforeningene – fra Fagforbundet til Legeforeningen sier nei. Samtlige 15 bydeler protesterte på reguleringsplanene for Gaustad og Aker. Bystyret protesterer og har sagt at de ikke kommer til å godkjenne en reguleringsplan som kan realisere Helse Sør-Østs planer. De eneste som vil ha dette er pampene i Helse Sør-Øst, Ap og Høyre, sier Edvardsen.

Ullevål sykehus har vært den desidert viktigste saken for det som fortsatt er et nokså lite parti i hovedstaden.

Keiseren

Erikstein ble snart et yndet mål for fagforeningene og andre motstandere som ikke ønsket samling på Gaustad. En av Norges ledende intellektuelle og forfatter av boken «De nasjonale strateger», Rune Slagstad, kastet seg etter hvert inn i kampen med ramsalte angrep på det han omtalte som doldisbyråkratene som styrte som de ville uten demokratisk forankring.

Meyer går langt i boken sin, som er utgitt på eget forlag, i å antyde et koordinert angrep fra mennesker som kjenner hverandre for å få Erikstein til å gi seg. Mest kritisk er han til Bredeli som var konserntillitsvalgt ved Ullevål. Bredeli sier på sin side at boken til Meyer ikke kan tas seriøst.

Uansett blir Erikstein utpekt som en keiser som kjører frem planene sine uten støtte fra de ansatte eller politikerne. I tiden før sykehusene armerte seg med store og nærmest ugjennomtrengelige kommunikasjonsavdelinger, gjorde Erikstein et intervju med VG hvor han snakket seg varm om sin visjon for samling på Gaustad. På trykk ble det til «Direktørens våte drøm om monsterhospital på Gaustad».

Etter at planene ble vedtatt i 2019 gikk Erikstein av. Da var han blitt kalt keiseren i tillegg til en rekke andre beskrivelser. 

Det neste kapittelet i sagaen var motstanden mot nedleggelsen som oppstod i Oslo kommune hvor alle partiene nå er mot.

Interessante tider

Professor i helseøkonomi Terje P. Hagen mener i utgangspunktet at Ullevål har den beste tomta for å bygge et storsykehus i Oslo, men tror ikke Arbeiderpartiet vil gå med på å bevare sykehuset, selv om alle de politiske partiene i Oslo nå presser på for en slik løsning.

– Selv om Ullevål er den beste tomta, så er det flere andre forhold som gjør at en bør bygge på Gaustad. For det første, en endring nå vil kaste OUS inn i fem nye år med planlegging og utredninger og samtidig påføre OUS en betydelig finansiell usikkerhet. For det andre, uten inntektene fra salget av Ullevål-tomten henger finansieringen av nybygg i en tynn tråd. For det tredje, ved bygging på Ullevål blir det uklart hva som skal skje med Rikshospitalet. Husk at et nytt OUS skal huse spesialiserte funksjoner som i hovedsak ligger på Gaustad. Det fjerde argumentet er at OUS ikke har økonomi til å drive både Radiumhospitalet, Ullevål, Rikshospitalet, samt nytt Aker sykehus. Skal man klare å drive disse må man enten bygge lite og ineffektivt eller legge ned Diakonhjemmet og Lovisenberg. Det siste er det nok ingen som ønsker, sier han.

Da SV, Sp og Ap sonderte om regjeringsdeltagelse kom helsespørsmålet opp i form av hva som skulle skje med helseforetaksreformen. SV trakk seg fra forhandlingene etter uenigheter rundt skatt og klima, men senere kom partiet med en advarsel om at Senterpartiet kunne komme til å gi opp UIllevål i forhandlingene.

Hagen deler synet.

– Når Oslo kommune ikke vil, må planene til Helse Sør-Øst om bygging på Gaustad kjøres igjennom ved en nasjonal regulering. En slik regulering iverksettes fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, en statsrådspost som Senterpartiet nok sikler på. Vi kan altså ende opp med at Senterpartiet, som i valgkampen hadde suksess med sin kamp mot sentralisering og for vern av lokalsykehus, får oppgaven med å overstyre både Oslo kommune og sine egne for å rive et lokalsykehus, sier Hagen. – Det kan bli interessante tider!