Sør-Amerikas ustabile vekst

Forrige helg var det presidentvalg i Peru. Peruanerne hadde valget mellom Ollanta Humala og Keiko Fujimori, eller mellom aids og kreft, som nobelprisvinner i litteratur og tidligere presidentkandidat Mario Vargas Llosa formulerte det.

Vargas Llosa støttet etter hvert Humala, en tidligere militær som før var nært knyttet til en annen kjent militær personlighet i Sør-Amerika, «commandante» Hugo Chavez i Venezuela. Humala har imidlertid under valgkampen bedyret at han nå vil respektere demokratiet, markedsøkonomien og den private eiendomsretten. Ikke ulikt den botsgangen Brasils tidligere president Luiz Inacio Lula da Silva gjennomførte før han ble president i Brasil i 2003. Humala bedyret også at hans politiske forbilde ikke lenger er nevnte Chavez, men nettopp Lula. Han hadde lært av tapet ved forrige valg, i 2006, da hovedbudskapet var nasjonalisering og kampen mot «imperiet i nord», USA.

Humala vant med et nødskrik over Keiko Fujimori, datteren til tidligere president og diktator Alberto Fujimori som sitter i fengsel for korrupsjon og brudd på menneskerettighetene. Hun ble støttet av investorene, den katolske kirken og de konservative.

Skeptisk børs

Humala vant altså, og børsen i Perus hovedstad Lima sank med rekordhøye 12.5 prosent i løpet av påfølgende dag – det verste børsfallet i landets historie. De som feiret Humalas seier, var først og fremst de fattige, særlig inka-indianerne. Men allerede dagen etter børsfallet, viste Humala at han mener alvor med sin «ærlige hensikt». Da varslet han at flere markedsorienterte økonomer skal få plass i regjeringsapparatet. Mer skulle det ikke til før børsen steg igjen. 

Humalas store utfordring nå er å innfri både løftene om sosial utjevning og kamp mot fattigdom, samtidig som han må unngå at de som sitter på pengesekken tar den med seg ut av landet.

Sør-Amerika er fremdeles det kontinentet der forskjellen mellom fattig og rik er størst. Historisk har ikke økonomisk vekst ført til utjevning. De siste årene har kontinentet hatt en hyggelig vekst i brutto nasjonalprodukt, men det er bare i Brasil at dette også har ført til sosial utjevning (se figur). 

Kontinentet har de siste årene vært preget av politiske strømninger med krav om raskere sosial utjevning. I Venezuela har Chavez hamret løs mot kapitalismen generelt og «djevelen i nord» (USA) spesielt. Samtidig er store deler av både kapital, industri og landbruk nasjonalisert. Så var også Venezuela det eneste landet i Sør-Amerika som opplevde resesjon i fjor. I tillegg hadde landet høyest inflasjon i hele verden med 28,2 prosent. Argentina var ikke langt bak med sine 26 prosent.  Hugo Chavez har stor innflytelse i andre deler av Sør-Amerika. Det gjelder særlig i Bolivia og Ecuador. Men også Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay omtales gjerne som en del av venstrevinden i Sør-Amerika. Bare Chile og Colombia har presidenter fra høyresiden.

Ingen tradisjonell aksepolitikk

I mange politiske analyser presenteres Sør-Amerika som kontinentet der folket har gjort opprør mot nyliberalismen. Yale-professor Greg Grandin skriver følgende i en kommentar etter valget av Humala i Peru:

«Venstresiden i Latin-Amerika kan pårope seg en bemerkelsesverdig seier: Den har tatt tilbake demokratibegrepet etter at nyliberalerne og de privatiseringskåte storbedriftene var nær ved å overbevise verden om at demokrati var synonymt med uregulert kapitalisme. I Sør-Amerika er demokrat det samme som sosialdemokrati. Det er god grunn til å feire tilbakekomsten av den latinamerikanske venstresiden».

Journalist og Latin-Amerika-ekspert Stein Ove Grønsund har som journalist dekket Latin-Amerika i flere tiår. Han har også bodd i Caracas i Venezuela der han jobbet for Det internasjonale journalistforbundet (IFJ) i fem år. Han mener det ikke er så fruktbart å snakke om en høyre/venstre-akse slik vi kjenner den fra Europa og vestlige land når man skal beskrive latinamerikansk politikk. Å plassere landenes politiske myndigheter på en høyre/venstre-akse i den norske debatten, tilslører det som skjer i Sør-Amerika, mener Grønsund. 

– De fleste på venstresiden i Norge ville nok holdt seg for nesen dersom de visste hvordan politikken utøves i praksis i land som Venezuela, Ecuador, Bolivia og Nicaragua. Og de ville blitt positivt overrasket over Colombias progressive og sosialt integrerende «høyrepolitikk», sier Grønsund.

Arven etter de sterke menn

Sør-Amerika har vært styrt av en liten hvit og rik elite siden europeerne kom til kontinentet for over 500 år siden. Selv om kontinentet er utrolig rikt på naturressurser, har folk flest levd i stor fattigdom og uten politisk eller økonomisk innflytelse. Undersøkelser utført av Latinobarometro viser også at det er stor mistillit til politiske institusjoner. Bare 23 prosent har noen som helst tillit til politiske partier. Kun 34 prosent stoler på politiet eller på kongressen, og folk ser lite optimistisk på fremtiden (se figur). 

Alle landene i Sør-Amerika har i perioder vært styrt av generaler eller militærjuntaer. I dag styres regionens største land, Brasil, av en kvinnelig president – Dilma Rousseff – som selv har vært torturert og fengslet. Den samme skjebnen led eks-president Michele Bachelet i Chile. Også presidenten i Uruguay, Jose Muijico, var geriljakriger på 60-tallet. Alle disse tre regnes som eksponenter for et reformvennlig sosialdemokrati der markedsøkonomi og demokrati har relativt romslig albuerom.

Selv om demokratiet har utviklet seg sterkt i Sør-Amerika de siste 20 årene, er «caudilloismen» aldri langt unna. Caudillo betyr sterk, autoritær leder, gjerne med bakgrunn fra militæret. Både i Venezuela, Ecuador og Bolivia har de «nye» lederne styrket sin makt ved å gjennomføre reformer som øker statens innflytelse over både økonomi og medier. Også i Argentina blir president Cristina Fernandez de Kirchner beskyldt for å stramme inn demokratiet. 

– Den mest påfallende, politiske tendensen i de såkalt venstreorienterte landene er jo presidentenes trang til å bli gjenvalgt, og det gjerne for livstid. For å få det til, må de kneble pressen, de intellektuelle, studentene og fagbevegelsen. Og det er et paradoks at dette skjer i land som har strevd i femti år for å bli kvitt «caudillotradisjonen», en type ledere som vi i Europa først og fremst forbinder med Mussolini, Franco og latinamerikanske militærdiktaturer, sier Grønsund.

Det er altfor tidlig å kunne si noe om hvor den nye presidenten i Peru, Ollanta Humala, vil plassere seg på det politisk-økonomiske kartet i Sør-Amerika. For å gjennomføre sine planer om sosial utjevning vil han være nødt til å skattlegge gruveindustrien hardere. Slike grep er blant de få mulighetene nyvalgte ledere har for å fremme utvikling på et kontinent der naturressursene og verdiene er blitt eksportert, og der folk flest lever i fattigdom. En liten rik elite har karet til seg alt.

Vargas Llosa poengterer at demokrati og økonomisk utvikling og utjevning henger sammen.

– Alle peruanere må nå stille opp for å slåss mot fattigdom og underutvikling samt styrke det demokratiske systemet som i dag er altfor svakt, sier han.

Og i den setningen har han oppsummert hele Sør-Amerikas utfordring.