Rystet Russland rammes av hjerneflukt

Nylig ble det gjort en alarmerende undersøkelse på det statlige Lomonosov-universitetet i Moskva. Hele 80 prosent av studentene sier at de gjerne forlater Russland. At studentene ved Russlands fremste universitet uttrykker seg så upatriotisk, er nye toner. Denne undersøkelsen, som omfatter 5000 studenter, peker i samme retning som en annen dyster meningsmåling: Ifølge Levada Center, landets ledende uavhengige meningsmålingsinstitutt, sier 22 prosent av voksne russere at de kan tenke seg å forlate Russland for godt. Meningsmålingen ble gjennomført i sommer, men både russiske og vestlige kommentatorer peker på at førjulsvinterens politiske turbulens ikke gjør Russlands til et mer attraktivt sted. 

– For tiden kommer det hyppige undersøkelser som konkluderer med at russerne er lei av at endringene ikke kommer, og grovt sett sier opp mot 40 prosent av befolkningen at de planlegger å forlate landet, eller kan tenke seg å gjøre det, sier russlandseksperten Arkhady Moshes til Mandag Morgen. 

– Bildet er slik av den enkle grunn at det ikke finnes karrieremuligheter, og fordi landets industrielle utvikling har stoppet opp. Når dette resulterer i at både de som skal utvikle ny kunnskap, og de beste som skal forvalte den eksisterende, forlater Russland i et kritisk antall, er situasjonen alvorlig, sier Moshes, som følger utviklingen i sitt hjemland svært nært gjennom arbeidet som programansvarlig for Russland-EU-programmet ved Finlands utenrikspolitiske institutt. 

Historisk frustrasjon 

Aldri siden Sovjetunionen opphørte i 1991 har så mange som nå uttrykt sin frustrasjon over livet i Russland. Lev Gudkov, sjefen i Levada Center, sa i forrige uke til Associated Press, at frustrasjonen trolig er enda større enn det som kommer til uttykk i meningsmålingen. Mange russere føler nærmest en aversjon mot Russland, som til tross for større individuell frihet, høyere lønninger og en sterk nasjonaløkonomi, ses på som et land uten utvikling. Forrige gang Levada undersøkte russernes synspunkter på eget land, i 2009, svarte 13 prosent at de vil ut av Russland. I 1991, rett etter Sovjets sammenbrudd, svarte 18 prosent at de vurderte et liv i utlandet. Nå er tallet historisk høyt.

Demografen Mikhail Denisenko anslår at minst en halv million russere har forlatt sitt hjemland i tidsrommet 2002-2009. I seg selv er ikke dette er foruroligende høyt tall, for i europeisk emigrasjonssammenheng er tallet beskjedent. I 2010 forlot over en halv million tyskere Tyskland, og over 300.000 briter vendte ryggen til Storbritannia. Fra januar til oktober 2011 var det bare 26.000 russere som gjorde alvor av sin trussel om å forlate landet. 

Det som likevel gjør situasjonen alvorlig for Russland, er at misnøyen over landets utvikling nå kommer til overflaten, og at hjerneflukten er så omfattende at det offisielle Russland ikke kan skyve problemet under teppet. President Dmitrij Mevedev lovet i fjor høst å ta problemet på alvor, men han understreket at det er for enkelt å si at «alle har dratt». Hjerneflukten ble en russisk mediesak etter at to russiske forskere, som ikke lenger bor og arbeider i Russland, i 2010 ble tildelt Nobelprisen i fysikk. Den ene av de to, Andre Geim, som er bosatt i Storbritannia og har nederlandsk statsborgerskap, ytret seg svært kritisk til hjemlandets økonomiske muligheter, og avskriver enhver positiv endring så lenge Russland styres av en sovjetutviklet elite (se tekstboks). 

Det Russland Vladimir Putin og hans lydige benkevarmer Medvedev forsøker å fremstille som en modernisert nasjon med stormaktsambisjoner, sliter tungt med å utvikle den vitenskapelige kompetansen som er avgjørende for landets vekst og fremgang. Utdanningsmessig har Russland sakket akter, og russiske forskere er sjelden nobelpriskandidater. For å bedre situasjonen har Medvedev godkjent etableringen av Russlands svar på Sillicon Valley, Solkovo-prosjektet - et ambisiøst tverrfaglig utdannings- og utviklingsprosjekt som innen få år må lykkes med å produsere egne toppfolk innen en rekke vitenskapelige disipliner, og samtidig lokke utenlandsk ekspertise til Russland for å samarbeide om nasjonale russiske oppgaver.

Et land å emigrere fra

Gjennom de siste hundre årene har Russland og Sovjetunionen sett flere store emigrasjonsbølger. En rekke analytikere ser nå at det kan bli en ny bølge, men det blir neppe en eksodus fremtvunget av Putin, som noen vestlige medier allerede har latt seg friste til å rapportere om.  For tallene er fortsatt små, selv om menneskene som reiser er nettopp de som Russland trenger aller mest. Dagens smarte russere har lært seg å ta seg frem i et internasjonalt landskap, de har sett at de har en markedsverdi og at de kan gjøre stor nytte for seg i Vesten, samtidig som noen av dem også tjener store penger på å være involvert i russiske forretninger – på alle sider av bordet. London er i dag sentrum for russisk business, med 400.000 russere. 

Russland har en lang tradisjon med å være i konflikt med sine kloke hoder, industrialister, sine annerledestenkende og sine kunstnere. Derfor er emigrasjonen fra Russland et kjent fenomen, og flere emigrasjonsbølger har skyllet vestover fra slutten av 1800-tallet:

• Fra 1880–1917 forlot russiske minoritetsgrupper, anført av jødene, Russland med kurs for USA. Totalt utvandret flere millioner.
• 1917: Som et resultat av bolsjevikenes revolusjon i 1917 flyktet en vesentlig del av det tsar-russiske establishmentet og landets intellektuelle før Sovjetunionen ble en realitet.  
• Etter 1945: Stalin-tiden førte til en ny, dog begrenset, fluktbølge til Vesten, og i etterkant av 2. verdenskrig emigrerte minst 15 millioner fra Sovjetunionen.
• 1950–1991: Fra et bevoktet Sovjetunionen fikk vi fra 1950-tallet en strøm av avhoppere; dipolmater, KGB-agenter, intellektuelle, sportsstjerner og kunstnere; blant dem danserne Rudolf Nurejev, Natalia Makarova og Mikhail Barysjnikov. En kvart million jøder emigrerte fra Sovjetunionen i perioden 1971-1988.
• I perioden 1989-2002, i  årene rundt Sovjetunionens sammenbrudd og etableringen av «nye» Russland, forlot minst 1,6 millioner russere landet.

Tidligere har ideologisk uenighet med makthaverne ligget til grunn for ønsker om å forlate Sovjetunionen og Russland. Etter at Vladimir Putin tok makten er landet på mange måter avideologisert. 

Paradokser i kø

Det folk ønsker nå er et samfunn som i hovedtrekk følger de samme utviklingslinjer som Europa og USA. Dette er en gjeldende oppfatning, samtidig som 50 prosent av landets innbyggere mener at er ille at Sovjetunionen opphørte. I en undersøkelse gjort av amerikanske Pew Research Center, svarer 60 prosent av de spurte at de ikke er fornøyd med utviklingen i Russland, og 65 prosent sier at de ikke ser på dagens økonomiske situasjon som god. Dette til tross for at Russland har hatt en ubrutt vekstkurve det siste tiråret, og BNP-vekst i 2012 (se figur 1 og 2). 

Og selv om Putin og Medvedevs prosjekt er å gjenreise Russland som et land som ligner på Sovjetunionen, den gamle nasjonalsangen er blant annet tatt tilbake, synes ikke russerne at dagens ledere motiverer til nasjonal stolthet. Paradoksene står med andre ord i kø. Med dette som bakgrunn, er det kanskje ikke så lurt å sammenligne russernes demonstrasjoner mot Putins valgfiksing med utviklingen i Egypt og andre nordafrikanske land som på en-to-tre kvittet seg med sine sterke menn. Peter Normann Waages bok om at «Russland er et annet sted» har fortsatt gyldighet. 

Begrenset patriotisme

Det er uomtvistelig at det Russland som gjenoppsto etter den sovjetiske buklandingen i 1991, er et annet land med en annen mentalitet enn det gamle Sovjetunionen. Mye kan nok være likt. Sovjetmenneskene lever fortsatt, men en personlig frihet som var uoppnåelig i sovjettiden, styrer nå de moderne russernes livsanskuelse.  Russerne er verdens flittigste internettbrukere, de vet masse om verden, og om hvordan livet leves utenfor Russland. Men dagens Russland er mindre fritt enn det Russland Vladimir Putin arvet fra Boris Jeltsin i 2000, mener mange russiske historikere og analytikere. 

 – Jeg har selv studert i USA, og følt at livet der er langt enklere, og med langt lysere muligheter både på det personlige og karriermessige plan. Her skjer det ingen ting, sier en ung kvinne som arbeider på businessenteret i det prestisjetunge Hotel National i Moskva. Hun vil ikke ha navnet sitt offentliggjort, men har en klar melding: 

– Dette landet kommer ikke av flekken! Jeg vil nå gripe sjansen og utvikle meg gjennom studier i utlandet. De fleste av mine venner gjør det, og mange velger å forlate Russland når de ser at livet i Europa eller USA er så mye mer tiltalende og rikere enn her, sier hun. Hun snakker flere språk, har internasjonale kontakter, og har gjennom reiser i Vesten skaffet seg et vestlig nettverk som hun vedlikeholder gjennom sosiale medier. I likhet med de mange som nå i desember har tatt til gatene i de russiske storbyene, er hun ikke politisk aktiv til vanlig. Det som plager henne, er at hun i motsetning til sine vestlige venner i liten grad føler at hun realiserer seg selv, profesjonelt og personlig.

At Medvedev offentlig har bekreftet at hjerneflukten er ødeleggende for Russland, gir imidlertid håp. En rekke akademikere i Russland og i utlandet har det siste året ytret seg om hva som må gjøres. Andre Geim, Nobelprisvinneren, har vært nøye med å gi Russland kredit for at han fikk et godt utdanningsgrunnlag, men han er ikke opptatt av å begrense hjerneflukten fra Russland. I et intervju med Jerusalem Post, sier han at forskere arbeider for å tjene hele menneskeheten, og den frie bevegelsen er helt avgjørende for å kunne skape resultater. Slik poengterer han at den eneste veien Russland kan gå, er mot større åpenhet. Han legger også til at en utdanningsmodell bygd på hva et samfunn trenger akkurat nå, aldri gir topp resultater. 

En annen som gjerne gir Russland gode råd er Ben Judham i tankesmien European Council on Foreign Relations (ECFR). Han peker på at Russland nå mister en hel generasjon eksperter innenfor avansert teknologi, administrasjon og andre forretningsområder, og ser med undring på at mellom 500.000 og 700.000 russere nå jobber for EU, og ikke som de burde, for å utvikle Russland. Judham uttalte tidligere i år til The Voice of Russia, at disse russerne, som er best på sine områder, ikke kan lokkes tilbake til Russland gjennom «liksomreformer» og falske løfter om demokrati. I tillegg må korrupsjonen motarbeides gjennom åpne systemer. Det sier seg selv at dette blir en lang vei å gå, for i 2011 er Russland nede på 154. plass på Transparency Internationals korrupsjonsranking. Listen teller totalt 178 land, og Russland er ikke stort bedre enn Den sentralafrikanske republikk.

 Oljen erstatter den røde armé

Det er nettopp ønsket om å realisere sine evner, som driver mange ambisiøse russere utenlands. For alle kan ikke gå rett inn i den oljebaserte, russiske økonomien, som økonomer, jurister og analytikere. 

– Det russiske utdanningssystemet, som var fremragende, har mistet sin prestisje og har latt seg korrumpere, sier Arkady Moshes. Gjennom skiftende tider har den russiske intelligentsiaen vært viktig for samfunnsdebatten, særlig i de perioder slik debatt var ulovlig. Nå er debatten lovlig, men ikke engasjerende nok. Slik Moshes ser det, er situasjonen slik fordi de kommersielle hensyn overskygger alt. 

– Forandringen kom i 2003. Da ble olje selve ordet. Alt handlet om pengene oljen skaffer Russland. Oljen er for dagens russiske ledelse det hæren var for sovjetlederne, sier Mohses til Mandag Morgen.

Og oljen har gjort de russiske storbyene til avgrensede områder med høyt forbruk, høy levestandard og høye lønninger. Moskva er for de yrkesgruppene som jobber med internasjonal business en slags et sted hvor livsstilreklamen og virkeligheten ligner på hverandre, med et russisk- internasjonalt sjikt på toppen, og flere lag av «vanlige» russere under. Toppsjiktet; advokater, økonomer, og andre yrkesgrupper knyttet til olje og gassindustrien, pluss banknæringen, kjører de dyreste luksusbilene, biler vi sjelden ser på gatene vesteuropeiske hovedsteder. De har råd til det takket være doble lønninger sammenlignet med i Europa.  Vanlige russere merker at Moskva er av vedrens dyrest byer. 

– Så lenge Russland kan selge olje og gass med god fortjeneste, vil Moskva være en internasjonal businessmetropol der de dyktige selskapene og de dyktige enkeltmenneskene tjener gode penger, sier Renè Nyberg, tidligere finsk ambassadør til Russland. 

– Men oljeøkonomien vil ikke kunne leve videre uten et utdanningssystem og et næringsliv som holder Russlands beste kvinner og menn i hjemlandet. Og for å kunne smøre hele det russiske maskineriet, må oljeprisen ligge stabilt på over 120 dollar fatet.  

– Mange utlendinger som har jobbet lenge i Russland, og som egentlig ser seg ferdig med landet blir værende. Grunnen er enkel. Russerne legger så mange penger på bordet at det blir umulig å si nei, sier Nyberg, som i dag er direktør i East Office of Finnish Industries, en sammenslutning av finske bedrifter som gjør business med Russland. Han følger utviklingen i nabolandet tett, men vil ikke spå om fremtiden. I stedet siterer han heller Josef Stalin, som i 1939, da Finland forhandlet frem fredsavtalen etter Vinterkrigen, sa at ingen kan gjøre noe med geografien: I klartekst betydde det at Finland måtte forholde seg til den russiske kjempen, uansett, og også i dag er dette synspunktet høyst relevant. Geografien definerer Europas forhold til Russland, uansett hvordan samfunnsutviklingen går. Og i en globalisert verden må vi alle forholde oss til Russland, enten Putin kommer Vesten i møte, eller går i motsatt retning. Selv ikke det utenkelige, at Mikhail Prokhorov, Russlands tredje rikeste mann og suksessfull eier av det amerikanske basketballaget New Jersey Nets, skulle kunne gi Putin konkurranse om presidenttittelen, vil endre det geopolitiske bildet.