Roboter: Forbannelse eller velsignelse?

I dag møtes høyre- og venstresidens tenketanker Civita og Agenda på arbeidsgiverforeningen Spekters konferanse "Mind the Gap" for å diskutere fremtidens velferdsstat.

Civitas Kristin Clemet er opptatt av at vi har behov for mer arbeidskraft, spesielt innen helse- og omsorgssektoren. Agendas Marthe Gerhardsen stiller med et annet perspektiv. Hun viser til at fremveksten av ny teknologi og automatisering kanskje tvert imot vil gi oss et enormt overskudd av arbeidskraft i tiden som kommer. 

Akkurat nå har den ideen vind i seilene. Fallet i oljeprisen har i hvert fall gjort det betydelig enklere å rekruttere ingeniører i oljebransjen. Beregninger viser at rundt 10 000 oljejobber er borte. Og tidligere sjeføkonom i Statoil Claus Mohn sier til DN at han tror de er borte for godt.

Samtidig ruller det inn stadig mer effektive automatiseringsløsninger som har potensial til å erstatte mange jobber. I det siste har en av verdens mest innflytelsesrike økonomer Jeffrey Sachs kastet seg inn i debatten. Sachs er kjent som Harvard-professoren som ble leid inn til å hjelpe Russland og Polen med overgangen fra plan- til markedsøkonomi i kjølvannet av Sovjetunionens fall. Som vi i dag vet, fungerte overgangen bedre i Polen enn i Russland.

I går publiserte han den siste av flere vitenskapelige artikler hvor han studerer effekten av roboters inntogsmarsj på arbeidsmarkedet. Sachs spør: Øker eller senker bruken av roboter økonomisk velstand?

Spørsmålet er kanskje mer komplisert enn det høres ut. For flere roboter øker den økonomiske veksten, men samtidig bidrar de til at investeringer skiftes bort fra maskiner som gjør mennesker mer effektive og over til maskiner som erstatter jobber. Dermed øker arbeidsledigheten, og Sachs tror det også senker lønnsnivået til de som beholder jobben. Men kan det tenkes at vi som samfunn likevel kommer ut i pluss? 

Etter å ha kalibrert en økonomisk-matematisk modell med en rekke parametre som kan tenkes å bli påvirket av roboters inntog på arbeidsmarkedet, konkluderer Sachs med at mer effektive roboter vil senke inntekten til unge arbeidsfolk og fremtidige generasjoner. Men han unngår å gi et krystallklart svar. Og helt bekmørkt er det heller ikke. Sachs tror det er en U-formet sammenheng mellom bedre robotteknologi og nytten vi får av teknologien. Først blir ting ille, men på lang sikt ser det litt bedre ut.

Samtidig identifiserer han flere forutsetninger som også må tre inn for at vi skal få det negative resultatet på kort sikt.

Blant annet må varene og tjenestene som mennesker og roboter produserer, faktisk konkurrere. Desto mer en robots service på McDonalds tilsvarer eller overgår servicen man får fra en tenåring, desto større fare for at flere roboter fører til høyere arbeidsledighet. Men dersom det faktisk er slik at de varene som robotene lager ikke er gode substitutter for det som mennesker gjør, så peker modellen på at utfallet kan bli svært positivt for samfunnet, med økende lønninger og vekst i økonomien.

Sachs drister seg likevel til å komme med en politikkanbefaling. Basert på artikkelens konklusjoner mener han det er behov for en omfordeling av inntekt over generasjonene slik at bedre robotteknologi vil komme alle generasjoner til nytte. Sachs vil skattlegge pensjonister, som ifølge ham eier det meste av kapitalen, og fordele på det på unge som sliter på arbeidsmarkedet i dag og i fremtiden.