Qatar endrer klimaet i internasjonal fotball

Qatar, emiratet som ifølge tall fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, er verdens rikeste land målt i kjøpekraft, bruker nå fotballen til å nå sine politiske mål. Qatar er egentlig en nasjon i fluevektklassen som normalt sett ikke er blant landene som kan regne med politiske hovedroller. Men gjennom å være en stadig viktigere olje- og gassleverandør, og gjennom samarbeidet med Fédération Internationale de Football Association (FIFA), har Qatar fått verdens oppmerksomhet. Nå fremstår landet som en råvareprodusent med sans for luksus, kunst, arkitektur og fotball. I løpet av få år har Qatar, som lenge var et av regionens fattigste land, og mest kjent for sitt perlefiske, utviklet seg til å bli en investeringskåt global spiller med raskt voksende selvtillit. Gjennom sine investeringer reklamerer golfstaten effektivt for seg selv som arrangør av fotball-VM i 2022, og passer på å bruke penger på en slik måte at det gir både oppmerksomhet og anseelse. BNP-veksten har i 2010 og 2011 vært på henholdsvis 16,6 og 9,6 prosent, og landet bruker sin VM–status som springbrett for å bygge ut landets infrastruktur og styrke sine internasjonale relasjoner. 

Velykket PR-stunt

Akkurat nå har emiren, Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani, blikket rettet mot Frankrike der kjøpet av den franske toppklubben Paris Saint Germain (PSG) er en strategisk viktig investering i det europeiske markedet. I fjor sikret emiren seg, gjennom Qatar Sports Investments (QSI) som er sportsdivisjonen i investeringsfondet Qatar Investment Authority (QIA), 70 prosent av aksjene i klubben for 374 millioner kroner. De resterende 30 prosentene ble kjøpt i vår. Den sensasjonelle signeringen av de tidligere AC Milan-stjernene ZlatanIbrahimovic og Tiago Silva for til sammen 486 millioner kroner, er fremfor alt et vellykket PR-stunt for å vise finansielle muskler. Til sammen har QSI/QIA bladd opp med 1,5 milliarder kroner for 15 klassespillere på ett år. Denne satsingen har gitt Qatar enorm internasjonal medieoppmerksomhet, en oppmerksomhet som vil vedvare når PSG i høst forsøker å realisere sin målsetting om å vinne Champions League.   

Stor oppmerksomhet har emiratet også fått for sin massive satsing i det franske luksussegmentet, blant annet på champagne og skinnvarer, samt oppkjøpet av amerikanske Starwood Capitals franske topphoteller. Dette er bare noen av de finansielle operasjonene som QIA har satt i gang i Europa, der de også jakter vesentlige eierposisjoner i tyngre selskap, i blant andre oljeselskapet Total og den pan-europeiske flyprodusenten European Aeronautic Defence and Space Company(EADS). 

– Det som er problematisk med Qatar er at landet er så rikt at det kan kjøpe alt, og gjør det, sier Midtøsten-ekspert Kai Kverme ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo til Mandag Morgen. 

Den arabiske våren har til nå sendt milde vinder over Qatar. Landet har stått frem som en viktig alliert for både USA og NATO, særlig i kampen mot Muammar Gadaffi i Libya. Kverme peker på at Qatar driver en usedvanlig velregissert branding-prosess, der målet er å etablere Qatar som en regional stormakt, og har den siste tiden ført en slags populistisk politikk som støtter folkemeningen i Midtøsten gjennom å være positiv til Den arabiske våren, støtte palestinerne og ved å være kritisk til Syria. Slik Kverme ser det er driver Qatar et langsiktig posisjoneringsspill for å oppnå politisk innflytelse – og fotball-VM i 2022 står sentralt i dette spillet.

Landet har klart det kunststykket å ha nære relasjoner til Vesten og samtidig ha nære bånd til både Saudi Arabia og Iran. Og som eier av TV-giganten Al Jazzera, som pretenderer å være Midtøstens eneste uavhengige TV-stasjon, har Qatar har godt grep om virkelighetsbildet i regionen. Omtrent samtidig som QIA/QSI kjøpte den franske toppklubben PSG, sikret Al Jazzera seg de franske TV-rettighetene til Champions League i inneværende sesong. Nå strammer regimet grep om TV-stasjonen, og knytter den tettere opp mot staten, og trapper samtidig opp sin internasjonale forretningsaktivitet utenfor olje- og gassfeltet.   

Landet med bare en kvart million innbyggere, og tre ganger så mange gjestearbeidere, har erfaring i at «money talks». Gjennom investeringsfondet QIA har emiratet siden 2005 kjøpt seg opp i sentrale europeiske virksomheter, blant annet Volkswagen, Shell, Barclays Bank, Credit Suisse og gruveselskapet Xstrata. I 2010 kjøpte Qatar Holding det berømte varehuset Harrods i London for 14 milliarder kroner fraden egyptiske forretningsmannen Mohamed al-Fayed, som nesten ble prinsesse Dianas svigerfar. I tillegg har Qatar knyttet sterke kommersielle bånd til Kina, og Qatar Airways er for andre år på rad kåret til verdens beste flyselskap. 

Tre elementer bidrar til at Qatar er et arabisk diktatur som Vesten imponeres av:  

Fotballen gir ny maktplattform: Gjennom fotball-VM og oppkjøpet av PSG får emiratet global oppmerksomhet. Fotball er spillet som skal forene verden, og anklagene om skittent spill i forkant av tildelingen av VM i 2022, feies under teppet (se tekstboks).

Viser frem sin kultiverte side: Blant annet bygger emirens datter, Sheikha Mayassa Al Thani, opp en samtidskunstsamling der intet objekt er for dyrt. Resultatet er at verden måper.

Støttespiller for Den arabiske våren: Qatar har valgt en pragmatisk linje og bidratt til Gadaffis fall, støtter Det islamske brorskapet i Egypt, og kritiserer åpent president Bashar Al-Assad i Syria.

Fokuset bort fra olje & gass

Internasjonale analytikere peker på at Qatars inntreden på den globale arenaen har sammenheng med emirens ønske om å sikre landet fortsatt vekst, og med landets ambisjoner å få en plass ved forhandlingsbordet når globale økonomiske og politiske problemer drøftes. I dag er Qatar verdens tredje største gasseksportør, etter Russland og Norge. En tredjedel av verdens gassreserver ligger i Qatar, og QIA regner med en BNP-vekst på rundt ti prosent de kommende fem årene. Deretter forventes veksten å ligge på rundt sju prosent. Men Qatar vil være mer enn en stat rik på naturressurser. Derfor er oppmerksomheten som fotballen gir landet viktig. Den bidrar til et mykere image, og harmonerer med landets satsing på media, kultur og forskning.

Men det er ikke til å komme bort fra at olje- og gasseksporten betaler de fleste regningene, også de som nå kommer fra PSG-satsingen i Paris. I det store bildet er det opplagt at QIA, PSGs eier, har råd til å betale Zlatan en årslønn på over 100 millioner kroner. For svensken er en reklameplakat for Qatar. Sammen med sin italienske trener Carlo Ancelotti er han en nøkkelbrikke i Qatars spill om makt. De to skal bidra til å realisere klubbpresidents Nasser Al-Khelaifis ambisjoner om å bli Europas beste klubb. For at ikke den svenske superstjernen skal bli rammet av de nye, franske skattereglene, som den ferske presidenten Francois Hollande vil innføre, med opptil 75 prosent skatt på høye inntekter, vil etter alle solemerker Zlatans lønn komme rett fra Qatar. For Ibrahimovic har vært nøye med å stresse egen markedsverdi, og skal ha krevd en løsning med minimal skatt for å bli emirens våpendrager. 

At PSG nå har eiere som ikke er rammet av finanskrisen, gjør at klubben er i en klasse for seg. I England, Spania, Tyskland og Italia, de fire toneangivende ligaene i Europa, er fremtidsutsiktene langt fra lyse på grunn av Europas vanskelige økonomiske sitasjon. Særlig er italiensk Serie A ille ute, noe som illustreres av at AC Milan og klubbpresident Silvio Berlusconi så seg nødt til å selge sine to viktigste spillere, Ibrahimovic og Silva. Paris-klubben kan lukke øynene for finanskrisen, som også rammer lagets konkurrenter i hjemlig liga, og kan konsentrere seg om å slå to fluer i ett smekk – å bli et utstillingsvindu både for fransk fotball og for Qatars forfengelighet.

Qatars nasjonalbank er fra i fjor inne som en av PSGs hovedsponsorer, men Qatar har også en finger med i spillet i spanske La Liga, der Qatar Foundation, et halvoffentlig fond for utdanning, forskning og lokal utvikling, har en sponsoravtale med FC Barcelona. Avtalen som ble inngått i 2010 er femårig, og gir Barcelona 1,4 milliarder kroner (170 millioner euro). Dette er klubbens første avtale om å spille med en sponsors logo på brystet. De siste fem årene har Barcelona betalt Unicef en prosent av omsetningen for å fronte FNs barnefond. Den katalanske storklubben fortsetter å støtte Unicef, men Qatar-kontrakten gjør at det humanitære engasjementet tones ned, og Unicef er henvist til ryggen på spilledraktene. 

I en annen La Liga-klubb, Malaga FC, er det en slektning av Qatars eneveldige emir som styrer showet. Sheikh Abdullah Bin Nasser Al Thani kjøpte klubben for knappe 300 millioner kroner i 2010. Fra i fjor har Malaga hatt et strategisk samarbeid med Unesco – FNs kulturorganisajson, og har Unescos logo på sine drakter. Målet med samarbeidet er en interkulturell dialog med fokus på utdanning og antirasisme – prosjektet betales av Unesco og Malaga i fellesskap. 

Forfengelighet på utstilling 

De største overskriftene fra Qatar det siste året har hatt sitt utspring i kongefamiliens kunstsamling. Den styrtrike familien har kjøpt kunst, i hovedsak samtidskunst, for milliarder, men holder likevel en lav profil. Men etter kjøpet av verdens dyreste maleri, Paul Cezannes «Kortspillerne» for 1,5 milliarder kroner tidligere i år, har verden fått øynene opp for at de kunstverkene som ingen andre har råd til å kjøpe, har en tendens til å havne i Qatar.

Lenge ble det spekulert i at Edvard Munchs «Skrik» hadde havnet i Doha, i samlingen til Sheikha Mayassa Al Thani eller til hennes slekning, Sheikh Saud Bin Muhammad Bin Ali Al Thani, som ifølge verdens ledende kunstmagasin ARTnews, er listet som en av verdens ti største kunstsamlere. 

Ingen kan annet enn å bli imponert over hvor mye verdenskunst som på kort tid er innlemmet i ulike samlinger i Qatar, men Peter Aspden, kunstkommentator i Financial Times, har et poeng når han påpeker at Qatars kunstpolitikk først og fremst pleier landets forfengelighet. Slik han ser det ligner sheikaens samlinger på andre spektakulære samlinger i totalitære land. 

I en artikkel tidligere i sommer peker han på at også den syriske presidenten Bashar Al-Assads britiskfødte kone, Asma Al-Assad, har gjort et nummer av sin enestående kunstsamling. Det samme gjorde Fahra Pahliva, som var gift med Irans enehersker, Shaen av Iran – Muhammed Reza Pahlavi, som ble styrtet av ayatolla Khomeinis tilhengere i 1979. Pahlivas samling med bilder signert Pablo Picasso, Jackson Pollock og Roy Lichtenstein, anses fortsatt som en av de store samlingene i verden, men bildene er så godt som aldri utstilt i museet hun fikk bygd i Teheran. 

Selv om den qatarske sheikaen er opptatt av at hennes samling i Doha skal være med på å «bryte ned muren av ignoranse mellom øst og vest», må vi ifølge Aspden se på hennes samling og bidrag til bekjempelse av ignoranse, som et utslag av selvbekreftelse. Og dersom vinden snur kan hennes kunstneriske ekstravaganse med de beste verkene til Francis Bacon, Mark Rothko, Andy Warhol og Damien Hirst slå tilbake på henne selv, og sette hennes innsats for Qatar i et helt annet lys enn det internasjonale rampelyset hun nyter i dag. 

Han peker på at det bare er når «kunsten er i allianse med demokratiske spilleregler og menneskerettigheter at den kan spille en rolle gjennom å stille spørsmål ved, og å undersøke de menneskelige faktorene i et samfunn». Denne rollen spiller etter hans mening ikke kunstsatsingen i Qatar, selv om kunstsatsingen inngår i landets «Visjon 2030» – et ambisiøst utdanningsløft som skal forberede Qatar på livet etter olje- og gassalderen. 

Både emiren og hans datter, som leder Qatar Museums Authority (QMA), ser for seg at Qatar skal bli Midtøstens kunstsentrum, med prosjekter som kan eksporteres til resten av verden. Derfor er sheikhaen også opptatt av muslimsk kunst, men det er hennes interesse for vestlig samtidskunst som holder henne i media, og som gir QMA den PR hun søker.

Pragmatisk søken etter makt

Under den arabiske våren har Qatar stått frem som et land som ønsker omfattende endringer i Midtøsten. Emiren og hans medspillere har fulgt en pragmatisk linje. Målet har vært å være venn med alle, og gjennom det sikre seg større innflytelse i en region i rask endring. Guido Steinberg ved Stiftung Wissenshaft und Politik, en av Tysklands lendene tenketanker, konkluderer i en artikkel om Qatars rolle i Den arabiske våren at landet kommer til å få en nøkkelrolle i reformprosessene i Midtøsten. Videre mener han at Qatar nå åpner for allianser med Vesten i dette arbeidet. Dette skjer samtidig som Qatar har tillatt at Taliban åpner et kontor i Doha, etter eget utsagn for å gi Vesten muligheter til å nærme seg Taliban på en fredelig måte.

Ett talende eksempel på landets selvtillit ser vi i løftet om å bygge stadionanlegg med så kraftig aircondition at både publikum og spillerne får det behagelig. Sommertemperaturen overstiger ofte 45 grader. FIFA og de store fotballnasjonene har uttrykt skepsisen til over 30 varmegrader på kamptidspunktene under VM i 2022. Nå jobber Qatars fremste forskere for å få ned kveldstemperaturen nok til at FIFA-sjefene ikke svetter mer enn nødvendig, etter å ha gitt mesterskapet til en nasjon som viser at et VM først og fremst er big business og storpolitikk. 

Om vi er heldige får vi god fotball som bonus, spilt av spillere som på en eller annen måte sponses eller lønnes fra Qatar.