Putin «back in the USSR»

I Russland er det strengt tatt unødvendig å bruke Georg Orwells roman 1984 som eksempel på at storebror ser deg. Men når Vladimir Frolov likevel gjør det i en artikkel i Moscow Times er det for å understreke at Putin heller ikke denne gangen har tenkt å styre Russland mot et mer demokratisk samfunn. Frolov, som nå leder sitt eget kommunikasjonsbyrå, etter å ha vært politisk rådgiver i Kreml, er blant de mange som åpent kritiserer Putin for hans kynisme, hans manipulasjon og fremveksten av et klarere antidemokratisk Russland. Et Russland som mange observatører mener minner mer og mer om Sovjetunionen og det regimet som formet Valdimir Putin. 

Russlands sterke mann er et barn av KGB, og i følge Masha Gessen, den russisk-amerikanske journalisten som i vår har utgitt den kontroversielle boken «Putin – mannen uten ansikt», anvender han sin barnelærdom for å skape et Russland som kan tilfredsstille hans patriotisme og politiske ambisjoner. Hun tegner et bilde av Putin som en iskald maktpolitiker med lojale støttespillere som rydder all opposisjon av veien, eller innlemmer opposisjonen i Putins prosjekt. Andre ser på Putin som en ny tsar, alliert med kirken, men med sovjetstatens etterretningsmanual som sin trosbekjennelse. Indra Øverland, avdelingsleder for Norsk utenrikspolitisk institutts (NUPI) avdeling for Russland og Eurasia, er uenig i at Russland er på vei tilbake til sovjetiske tilstander. Han sier til Mandag Morgen at han ser på Russland som et mangfoldig postmoderne samfunn, som ikke kan tilskrives Putin direkte, men som har vokst frem av seg selv i Sovjetunionens kjølvann på grunn av flere kompliserte faktorer relatert til sovjetisk ideologi og russisk identitet.  Øverland gir Putin æren for at Sovjetunionens oppløsning ikke fikk katastrofale følger for både Russland og omverdenen.

Under Putin har Russland hatt økonomisk vekst, og landet ønsker nå å ta tilbake noe av den rollen som Sovjetunionen spilte som supermakt. Men Mandag Morgens analyse viser at det finnes flere snubletråder for presidenten:

• Diktatoriske grep: Forsvaret skal styrkes, og det hevdes atPutin vil etablere sin en egen nasjonalgarde som skal rapportere rett til presidenten. Hans argeste kritikere mener han opptrer som en søramerikansk diktator.
• Oljeprisen – venn og fiende: Et drøyt tiår med høy oljepris har smurt den russiske økonomien, og blidgjort mange av Putins kritikere. Et fall i oljeprisen vil sende Russland ut i krise, og folket ut i gatene.
• En oligark som kronprins? Putins forhold til Russlands oligarker er todelt. Noen er drevet i eksil, og den mest utfordrende, Mikhail Khodrokovskij, er i fengsel. Mange lever beskyttet av Putin, og Prokhorov ble gitt et politisk spillerom; både som Putins håndplukkede motkandidat under fjorårets presidentvalg, og som businessmann.  
• Enslig, troverdige motstemmen: Alexeij Navalnij – kjent i Vesten som opposisjonsleder og «korrupsjons-blogger», bygger seg en plattform for å utfordre Kreml. 

Putins hær

Selv om Kreml kontrollerer de store toneangivende russiske mediene, koker debatten om landets fremtid. Det er på internett det skjer, 40 prosent av alle russere er på nettet, og likt og ulikt kommer til overflaten i debatten. Øverland mener at Putin demoniseres av en rekke kommentatorer både i Russland og i Vesten, og mye av den kritikken som fremsettes i engelskspråklige medier i Russland kommer etter Øverlands mening fra fanatiske opposisjonelle. En av disse er Julia Latynina, som er journalist og programleder for et politisk debattprogram i den Gazprom-eide, men redaksjonelt uavhengige radiostasjonen Ekko Moskva. Hun mener at Putins Russland nå er helt uten demokratiske ambisjoner. Hun mener at landet i stadig større grad ligner fortidens militærdiktatur i Sør-Amerika, og diktaturene i Nord-Afrika og Midt-Østen som det siste året har blitt styrtet, eller forsøkt styrtet av folkelige bevegelser. Det som uroer henne og hennes meningsfeller er at Putin nå bygger opp en nasjonalgarde med 400.000 menn. 

Nyheten ble kjent gjennom Nezavisimaya Gazeta tidligere denne måneden, og avisens kilder sier at nasjonalgarden etableres av generelle sikkerhetshensyn og behovet for å beskytte den konstitusjonelle orden. Også Øverland ser på etableringen av en militær enhet som skal rapportere direkte til presidenten, og ikke underlegges verken hæren eller politiet, som «skummel». Foreløpig er det for Øverland umulig å se om den nye enheten er et ledd i en større omorganisering av forsvaret, eller om dette virkelig er ment å være presidentens egen hær. Men han ser at opprettelsen av en nasjonalgarde minner om grep fra søramerikanske diktatur. 

– Dette representerer noe helt nytt sier han, og stusser over antallet, 400.000, noe han finner svært høyt. Om tallet stemmer, er det slik han ser det urovekkende.

Putins talsmann Dmitry Peskov sier etter at nyheten ble omtalt i en rekke russiske medier at omstruktureringer av forsvaret har vært diskutert i over ett år, men han mener at Nezavisimaya Gazetas konklusjon, og detaljerte beskrivelse av styrkens karakter og organisering ikke medfører riktighet. At det nå pøses på med penger for å oppgradere forsvaret er det ingen som bestrider, og Putins kritikere slår seg ikke til ro med Peskovs uttalelse.

Med en egen hær havner Putin i svært dårlig selskap.  I en artikkel i Moscow Times skriver Latynina at dette er diktatoriske grep og spesielt ille når den planlagte nasjonalgarden ser ut til å ligne Syrias. Hun sammenligner også styrken med hæren som Haitis diktator François ‚Papa Doc‘ omga seg med. Et tilbakevendende moment i hennes kritikk av Putin, er at han har latt, og lar tidligere spioner og etterretningsfolk som i dag har tatt viktige posisjoner i samfunnet, få operere på kanten, og i mange tilfeller utenfor loven. Hun er ikke alene om å mene det, og korrupsjonen er nærmest institusjonalisert. På Transparency Internationals siste korrupsjonsindeks er Russland nede på 143 plass av de 183 landene som er kartlagt.

Det aller viktigste nye i Russland akkurat nå, slik Øverland ser det, er at det er skapt presedens for at det er mulig å demonstrere mot utviklingen i landet. De massive demonstrasjonene i desember, som på det meste samlet titusenvis av russere som høylydt ropte ut sin aggresjon mot den omfattende korrupsjonen og mot Putins valgfusk, varslet ett nytt klima, tror Øverland. Putin holdt seg for god til å svare demonstrantene med massearrestasjoner. Enkelte ble riktignok arrestert, men opposisjonenes frihet til å uttrykke seg, er slik Øverland ser det, et viktig moment for å kunne forstå utviklingen i Russland akkurat nå. 

– Putin håndterte kritikken og demonstrasjonene på en måte som gjorde at han og landet ikke tapte ansikt, sier han. 

Oljeprisen avgjør 

Etter NUPI-forskerens mening er det utviklingen av oljeprisen som vil diktere utviklingen i Russland.  Oljeprisen har lenge vært ekstremt høy, og vært avgjørende for den økonomiske veksten som Russland har opplevd det siste tiåret. 

– Oljen er for dagens russiske ledelse det hæren var for sovjetlederne, sier Arkhady Moshes, ved Finlands utenrikspolitiske (se også Mandag Morgen nr. 41 – 2011). Men dersom oljeprisen faller, noe Øverland mener er svært sannsynlig, vil det umiddelbart få virkninger for landets økonomi og stabilitet, og folks levestandard vil rammes. Øverland peker på at det i vinter ble skapt presedens for at det er lovlig å demonstrere mot myndighetene. Nå vet folk at de har den muligheten om forholdene forverres, mener Øverland, som understreker at Putin er en populær mann i den russiske arbeiderklassen og utenfor Moskva og St. Petersburg.  Russlands sterke mann har også fått en oppsiktsvekkende takk for å ha reddet Russland fra et post-sovjetisk kollaps fra den russisk ortodokse kirkens overhode, Patriark Kirill. Majoriteten av russere er opptatt av at Russland skal være stort, og viktig, og de nasjonalistiske strømningene styrkes. I dag ser halvparten av russerne det som naturlig at Russland er sentrum i et imperium, det vil si at de anser at flere av nabolandene naturlig hører inn under Russland. (se figur 1).

Fra mange hold pekes det på at Putin ikke har hatt en høy stjerne i det russiske militæret, blant annet fordi forsvaret ikke er modernisert raskt nok etter Sovjetunionens sammenbrudd. Nå endres bildet, og i 2011 var Russland nummer tre på listen over land som brukte mest penger på våpen og militært utstyr. USA og Kina er de største våpenhandlerne. Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) som måler utviklingen, viser til at Russlands våpenkjøp har sammenheng med at om lag 70 prosent av landets arsenal som stammer fra sovjettiden, skal byttes ut innen 2020.

«Oppfører seg som sauer»

Selv om Putin fortsatt er en folkets mann, ser mange mer enn antydninger til gamle maktkonstellasjoner i ny forkledning.  Men en rekke kommentatorer og bloggere skyller ikke bare på presidenten og hans effektive maktmaskineri for at russerne gang etter gang lar Putin stikke ut nasjonens kurs. «Et folk som ikke engang krevet at presidentkandidaten stiller opp i valgdebattene, fortjener ikke respekt. Og hvorfor skulle Putin ha respekt for et folk som oppfører seg som sauer?» spør en navnløs forfatter på nettstedet DyingRussia. Undersøkelser viser at russere flest mener en sterk leder er viktigere for å løse samfunnsproblemer enn et utbygget demokrati (se figur 2). 

Allerede før Putin tas i ed som Russlands president for sin tredje periode den 7. mai, har spekulasjonene om hans arvtaker startet. En rekke kilder Mandag Morgen har snakket med i St. Petersburg og Moskva, sier at de ser det som nødvendig for Putin å ha en arvtaker klar i god tid før hans første nye seksårsperiode er over; en arvtager som skal sikre den avgående presidenten rettslig immunitet, slik Putin gjorde for sin forgjenger Boris Jeltsin. Den som i dagpeker seg ut som en mulig kronprins, og den som kan sørge for at Putin ikke vil kunne stilles strafferettslig ansvarlig for sine gjerninger i presidentstolen, er Mikhail Prokhorov. Hittil er han mest kjent som oligarken som eier det amerikanske basketballaget New York Jets, og som Kreml plutselig ga et politisk spillerom og et parti før høstens valg. Dersom Putin blir sittende som president de neste 12 årene, vil Prokhorov, som i fjorårets valgkamp ble sett på som ung og alternativ, ha blitt en middelaldrende mann på 58 år. Det hersker fortsatt usikkerhet om hvor nær Prokhorov står Putin, og om han har den politiske tålmodighet som skal til for å nå til topps. 

– Men siden han er en forretningsmann, og primært ikke en politiker, har han tid til å vente på å bli president, sier Øverland.  

I valget fremsto oligarken som en opposisjonspolitiker. Mandag Morgens kilder peker på at det var viktig for Putin at valget skulle ha en «troverdig» opposisjonskandidat.  Etter demonstrasjonene i desember, har Prokhorov ligget lavt, med det resultat at Gessen og andre sentrale Putin-kritikere har stemplet ham som en nikkedukke for Putin. Til tross for at russerne gjennomførte verdens mest berømte revolusjon, har ikke russerne noen tradisjon i å utfordre det bestående. Russerne har i århundrer tilpasset seg sine sterke menn og kvinner; sine tsarer, tsarinaer, partisjefer og presidenter. 

Prokhorov forklarer sin politiske taushet med at han nå forsøker å bygge et politisk fundament for seg selv og sin politikk, men han høster massiv kritikk for å gjøre dette uten å engasjere seg i den politiske debatten. Etter kommunikasjonsekspert Vladimir Frolovs mening er det et klart behov for offentlige stemmer som påpeker at Putin nok en gang tar seg til rette, blant annet ved å ignorere løftet om uavhengige valg på guvernører. Nå skal guvernørvalgene underlegges Kremls kontroll, noe Frolov og hans meningsfeller peker på som ett eksempel på «orwellske» tilstander.  

Han mener også at de som er kompetente til å kunne gi Russland et troverdig alternativ i rikspolitikken, Alexei Kudrin, Mikhail Prokhorov og Oksana Dimitrijeva, ikke har hast med å utfordre systemet, mens de som faktisk kjemper for frihet, blant dem Alexeij Navalnij, fortsatt er lettvektere og derfor ikke er i stand til å mobilisere millioner. Og det er en slik mobilisering som er nødvendig, om maktforholdene i Russland skal endres.

Etter en lovendring som Dimitrij Medvedev fikk gjennom, kan Russlands nye president nå sitte i to nye seksårsperioder. At Prokhorev nylig gikk i kompaniskap med Alexeij Kudrin, som har vært Putins finansminister, får analytikere til å poengtere at Putin så sent som i desember uttalte at Kudrin aldri hadde forlatt Putins team, og at Putin i svært liten grad hadde krasse utfall mot Prokhorov mens presidentvalgkampen pågikk. Det siste er at Putin har signalisert at Prokhorov kan få en ministerpost.

Putin sa i forrige uke at han vil støtte et eventuelt nytt lovforslag om at ingen kan bli valgt til president for en tredje periode, slik tilfellet er for ham, men han sier til nyhetsbyrået Associated Press at dette ikke vedkommer hans tredje periode, da den etter gjeldende lover må anses som hans første. Og om Putin gjenvelges til sin andre periode i denne presidentperioden, vil han trone i Kreml til han er 71 år. Det betyr, slik Masha Gessen ser det, at Russland for lengst vil være «back in the USSR». Om Prokhorov fortsatt er Putins mann i 2018 eller 2024 er umulig å si, men som Øverland påpeker er han i posisjon til å kunne vente. 

Vestens «media-darling»

Det er ikke lett å identifisere den eller de som skal kunne gi Putin reell politisk motstand, men en mann står nå frem litt tydeligere enn andre. Det er Alexeij Navalnij, som i følge en fersk russisk meningsmåling er en ukjent mann for hele 75 prosent av Russlands befolkning.  I Vesten er han kjent som en anti-korrupsjonsblogger, og hans bakgrunn som jurist har gitt hans kritikk av Putin som korrupt og antidemokratisk en viss tyngde. NUPIs Indra Øverland tror Navalnij kan bli en opposisjonell kraft, blant annet på grunn av at han har holdninger som også appellerer til russiske nasjonalister. I fjor høst uttalte Navalnij til nyhetsbyrået Reuters at Putins maktstruktur er så korrumpert at Russland vil oppleve en ny politisk vår etter mønster fra Nord-Afrika innen 5 år. I forrige måned ble han av Time Magazine omtalt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker – som eneste russer på listen. Men rollen som Vestens «media-darling» kan svekke Navalnij innad i Russland.