Arne Lygres stykke «La deg være» er vi aldri alene, men alltid ensomme. Foran: Hanne Skille Reitan. Bak (f.v): Andrine Sæther, Tone Mostraum, Olav Waastad og Glenn André Kaada.
MARTE GARMANN / NATIONALTHEATRETI.
Ensomme sammen
Den du er mest glad i og stoler på kan forlate deg når som helst, er det implisitte svaret i Arne Lygres «La deg være», som for tiden går på Nationaltheatret.
Vi forlater andre stadig vekk. Kanskje særlig når den andre i forholdet stoler på oss. Og gjerne når den andre er svakere. Og til og med når den andre er i ferd med å dø og har størst behov for sin partner, kjæreste eller nære venn.
Resultatet er en grunnleggende ensomhet – også når vi er sammen med andre. For vi vet ikke når sviket kommer. Hvem er venn, og hvem vil vise seg å være vår fiende? Har vi noen venner, når alt kommer til alt?
Rått og brutalt
– Er Lygres teaterstykke en knusende dom over narsissismen i vår tid, eller er det en kommentar til menneskenaturen og forholdet mellom mennesker, som det alltid har vært?
– Begge deler. Han lar det være åpent, mener trendanalytiker og forfatter Ståle Økland.
– På den ene siden har rollefigurene mobiltelefoner, og de kjører biler. Så de er mer eller mindre samtidige med oss tilskuerne. På den andre siden har de ikke navn, de har ikke flerspektrede personligheter, men spiller roller i forhold til hverandre. De er noens venn eller fiende eller bare bekjent. Rollene deres som skifter stadig. Kvinnelige skuespillere spiller iblant mannsroller og menn kvinneroller, så kjønn er heller ikke noe holdepunkt. Og de snakker til hverandre og oss tilskuerne på en ikke-realistisk måte, nesten skremmende brutalt, rått og ærlig. Slik kan de være «hvermansen, når-som-helst».
– Vi vet jo heller ikke hvordan fortidens mennesker dypest sett hadde det, helt innerst i sjelen, vi vet hvordan de beskriver det. Personene hos Ibsen hadde ikke oppført seg nøyaktig som disse karakterene på amfiscenen på National, men menneskene på den tiden kan ha opplevd mye av det samme – selv om de ikke tematiserte det i diktningen. Vi vet ikke. Vi har kategorisert fortiden, definert den ved hjelp av noen karakteristika, mens vi ikke overskuer vår egen samtid – den virker kaotisk.
KJÆRLIGHET: Andrine Sæther og Glenn André Kaada finner sammen i et kjærlighetsforhold. En stakket stund. For ingenting varer i «La deg være». (Foto: MARTE GARMANN / NATIONALTHEATRET)
– Men er det ikke noe som peker i retning av at vi på 2000-tallet faktisk har løsere tilknytning til andre mennesker?
– Jovisst, jeg holdt et foredrag på en internasjonal konferanse i Sveits nylig, og der var temaet «exit-strategiene i generasjon Y». Altså hvordan de som er tenåringer eller i tjueårene på forhånd setter tidsgrenser for det meste. De regner kanskje ikke med at noe er varig, så de begrenser det like godt først som sist. De sier: «Denne jobben blir jeg i toppen to år.» Eller: «Her skal jeg bo i fem år.»
Et trekk ved rollefigurene er at det virker som om de kjeder seg. Ingen er genuint interessert i hverandre
– Han eller hun skal jeg være kjæreste med i toppen to år?
– Det sier de nok ikke direkte, men det kan være at de regner med det. Alle som gifter seg vet at det er en risiko for at det ikke går bra. Det er kanskje et trist syn på kjærligheten. Eller det kan bety at vi ser ting i øynene, ikke lenger har et naivt syn på forhold og kjærlighet.
Allikevel ligger det noe kalkulerende i det, vi blir mer kalkulerende vesener. Også det mest intime i oss er blitt er blitt en del av midlertidigheten.
TROFASTHET: Vi er hverandres venner og bekjente. Og fiender. Hvem er hvem? Finnes forpliktelser? Finnes trofasthet? Finnes kjærlighet? (Foto: MARTE GARMANN / NATIONALTHEATRET)
– Når to mennesker møter hverandre og innleder et mulig forhold mot slutten av stykket, sier den ene: «Jeg elsker ham. Jeg tenker: Jeg tror dette er å elske. Jeg tenker: Nå kan jeg ikke tenke på andre enn meg selv.» Det siste er jo ganske avslørende?
– Dette er narsissismen i et nøtteskall, helt skamløst fremstilt. Og klisjeen på slutten om at nå skal jeg bare tenke på meg selv, er så absolutt av vår tid.
Vår tids klassekamp
– Jeg er et menneske, sier den første kvinnen vi blir kjent med i stykket. Hva er et menneske?
– Det er et stort spørsmål, men i konteksten av dette stykket: Alt vi rommer, på godt og ondt, med de fasettene og styrkene og feilene vi har. Ikke minst det siste. Denne kvinnen bedrar mannen sin – ikke fordi hun er dratt inn i en pasjon hun ikke greier å styre, nei, rett og slett fordi anledningen byr seg. Og når det byr seg en ny anledning, gjør hun det samme. Selv om det kan bety at hun utsetter seg for fare. Ja, kanskje delvis fordi hun utsetter seg for fare. Merkelappen menneske kan også romme en unnskyldning, en ansvarsfraskrivelse.
«Man er jo bare et menneske». Det er fascinerende å se hvordan Lyge vrir på ordene, lar dem få nye meninger. Et menneske kan være noe stolt og sterkt og humant noe, i pakt med det som ligger i humant og humanisme, eller noe lite og feigt og løgnaktig noe. Språket rommer også sannhet og løgn.
ALDRI ALENE: Menneskene på scenen bor i et goldt landskap – aldri alene, og heller aldri uten varige bånd til andre. Som oss andre? (Foto: MARTE GARMANN / NATIONALTHEATRET)
Lygres mennesker er ikke alene. De er alltid i par på scenen. Men ensomme er de. Også det er skarpt sett av dramatikeren, påpeker Økland.
De ser at en god venn lider og vil gjerne hjelpe. I fem minutter, før noe annet fanger oppmerksomheten
– På Marx´ tid stod kampen mellom sosiale klasser. Vår tids klassekamp er mellom individer. Vi har individualisert arbeidslivet. Uten sterke fagforeninger, med flere «hjernearbeidere» og flere i prekariatet, er vi mer utsatt. Legg dessuten merke til at den ene hele tiden dominerer i disse relasjonene. Den som dominerer, kan avvise. Den som er avhengig, klynger seg til. Den moderne klassekampen er individualisert. Vi er alltid på utkikk etter noe nytt og bedre, en mer tilfredsstillende jobb, kjæreste eller venn.
Vi må hele tide sørge for å greie oss selv. Vi er alene med oss selv – også i nærvær av andre mennesker. Dette er vår tids ensomhet.
Han legger til:
– Hvor grunnleggende nytt dette er, vet jeg ikke. Se på Sigbjørn Obstfelders dikt om «Jeg ser, jeg ser...her er så underligt». Se på Hamsums «Sult». Jeg ser heller ikke at Lygre peker på noe alternativ, verken et annet sted, i en gullalderfortid eller i en bedre fremtid. Stykket er ikke nostalgisk, og heller ikke tragisk i egentlig forstand, synes jeg. Et trekk ved rollefigurene er at det virker som om de kjeder seg. Ingen er genuint interessert i hverandre. De ser at en god venn, for eksempel, lider og vil gjerne hjelpe. I fem minutter, før noe annet fanger oppmerksomheten. En fremmed, for eksempel. Noe nytt for å bryte kjedsomheten.
Din egen moral
– Den ene svikes av den andre som i sin tur sviker en tredje som i sin tur... og så videre, og så videre... Er vi ikke svikere når vi greier oss selv som best vi kan, og så får det gå som det går med de andre?
– Det er ingen automatikk i at hvis man passer på seg selv, så går det dårlig med de andre. Du kan dra en parallell til økonomifaget, resonnerer Økland.
– Hvis en bedrift eller en person tar gode valg og gjør det bra, kan det trekke hele lokalsamfunnet opp. Den usynlige hånd. Det samme kan skje med individer. Skjønt akkurat i dette stykket – må jeg jo innrømme – tar personene konsekvent dårlige valg, og det får negative ringvirkninger.
Relasjoner til andre mennesker kan være så mye. Relasjonene kan være nære, men de må ikke vare. Noen ganger blir de fjernere – kanskje uten at vi forstår hvorfor. Føler vi tilhørighet i relasjoner? Eller ensomhet? Vil vi at de skal vare? Hvor genuint interessert er vi egentlig i andre mennesker? Hvem er vi for hverandre?
– Opplever du Lygre som en misantrop som avkler oss mennesker, tilskuerne for eksempel, og fortelle oss at vi svikter, at vi har dårlig moral?
– Nei, jeg opplever ham som deskriptiv og realistisk, ikke nødvendigvis ute i noe moralsk ærend. Han avkler oss, det er sant – men moralen må vi legge til selv. Det gjør stykket desto sterkere. Vi gis ingen mulighet til å avvise en ferdigtygget moral. Vi slipper ikke unna når vi[tab]konfronteres med denne nedstrippede ærligheten.
VENNER: Kan du stole på dine gamle venner? Forholdet mellom «menneske», spilt av Tone Mostraum (t.h), og hennes «venn», Andrine Sæther, er høyst ambivalent. (Foto: MARTE GARMANN / NATIONALTHEATRET)
– Skuespillerne står rettet mot salen og snakker til oss, ikke til hverandre, og scenebildet er forenklet til noe som kan minne om sandbølger på en strand, hvor havet med all sin død-og-liv-symbolikk trolig finnes rett utenfor - der tilskuerne sitter...
– Nettopp. Stykkets form forsterker innholdet. Vi tror ikke på titteskapsteatret lenger, med den usynlige «fjerde veggen». Paradoksalt nok finner vi teatret mer realistisk, det blir mer overbevisende, når det det ikke insisterer på at det er virkelighet, men blottstiller at det er teater.
Tabuet ensomhet
– Selv om du ikke tror at ensomheten er ny, er den jo et viktig tema?
– Viktig, og samtidig et tabu. Ensomhet er i vår tid hva sex var i det 19. århundre – noe man ikke snakket om. Vi kan godt snakke om ensomhet som et samfunnsproblem, men da gjelder det gamle mennesker på sykehjem. Vi kan si at det er mye ensomhet i samfunnet. Men vi snakker ikke om vår egen ensomhet. Det er den store hvite elefanten i rommet.
Ensomhet er i vår tid hva sex var i det 19. århundre – noe man ikke snakket om
– Behandles temaet ensomhet nok i litteraturen og teatret?
STERK OPPLEVELSE: Vi lever i en tid hvor vi tar midlertidigheten for gitt. Arne Lygres teaterstykke på Nationaltheatret var en sterk opplevelse, sier trendforsker Ståle Økland. (Foto: Nina Kraft)
– Kanskje. Men ikke nok i politikken. Ensomhet er politisk temmelig uhåndterlig, og derfor forsvinner det fra det politiske kartet. Hvordan skal det defineres, for ikke å snakke om tallfestes? Hvilke «tiltak» skal settes inn?
Ensomhet har også med forventninger å gjøre, hva man kan forvente av livet og hverandre. Det finnes ikke alltid alternativer. Et sted i stykket spør en person om et menneske kan forlate et annet mennesket hvis han eller hun vet at den andre da aldri mer vil bli lykkelig. Det er et vanskelig spørsmål. Et annet spørsmål er om vi skal være nødt til å forbli i et forhold selv om det gjør oss ulykkelig selv. Det er vanskelig å være menneske.
- Norsk dramatiker og forfatter, født 1968.
- Har utgitt åtte skuespill, to romaner og to novellesamlinger.
- Blant skuespillene: «Ingenting av meg», «Jeg forsvinner» og «Så stillhet».
- Ved siden av Jon Fosse er han den mest spilte norske samtidsdramatiker på utenlandske scener.
- Oversatt til tolv språk.
- Er blitt tildelt Ibsenprisen, Mads Wiel Nygårds legat og Brageprisen
