Private penger oversvømmer norsk kultur

I kjølvannet av suksessen til Fritt Ord og Cultiva, etableringen av flere stiftelser og norske kommuners satsing på kreative næringer, vil norsk kulturliv i årene fremover få stadig mer penger fra privat sektor. Allerede finansieres norsk kulturliv i stor grad av private penger. Veksten kommer i tre kanaler. Den viktigste, målt i penger, er etableringen av flere stiftelser hvis avkastning går til kulturformål. Deretter kommer privat investering i og samarbeid med kulturlivet, og til sist er det en vekst i sponsing av kulturlivet.

En undersøkelse om forholdet mellom næringsliv og kulturliv som Forum for Kultur og Næringsliv vil offentliggjøre i desember, viser at 84 prosent av kulturinstitusjonene har samarbeidet med private bedrifter det siste året.

– Samarbeid mellom kultur og næringsliv har utviklet seg mye de siste ti årene, fra kun å gjelde sponsing til mer integrerte partnerskapssamarbeid, sier Øyvind Stålsett, forumets fungerende direktør.

– For kunstnere betyr dette nye plattformer, nye inntektsmuligheter og ny kompetanse. For kulturen betyr det et mer kulturengasjert næringsliv, og samfunnsliv for øvrig, som gagner kulturen i alle ledd, sier han. 

Undersøkelsen viser at 41 prosent av norske bedrifter har sponset eller samarbeidet med kulturlivet det siste året. Det er en liten økning siden 2008 og 2009, da andelen falt noe på grunn av finanskrisen. Tidligere har det også ligget på rundt 40 prosent, så vi er nå tilbake opp på nivået som var før finanskrisen. 

– De bedriftene som samarbeider med kunstnere på et strategisk plan, innenfor eksempelvis kommunikasjon, produktutvikling eller HR, tror vi er de bedriftene som vil utmerke seg de neste årene, sier Stålsett. 

Mer musikk og teater

Musikk og teater er de kulturformene næringslivet er mest opptatt av å samarbeide med, viser undersøkelsen. Videre kommer det frem at 71 prosent av bedriftene vil fortsette å bruke like mye på kultur i fremtiden som nå. Av dem som ikke har samarbeidet med kulturlivet det siste året, er 16 prosent interesserte i å inngå samarbeid i fremtiden, 36 prosent vet ikke og 48 prosent er ikke interessert.

– Bedrifter velger samarbeidspartnere ut ifra sine egne behov og ønsker. Har de interne kommunikasjonsutfordringer, ser de etter noen som kan hjelpe dem med det. Da vil kanskje dansere eller skuespillere være et godt valg. Ønsker de å gi sine ansatte et godt arbeidsmiljø, vil de kanskje kjøpe inn kunst, sier Stålsett. 

– Mye av samarbeidet er rene pengegaver, tradisjonell sponsing og kjøp av kunst, men tallene er ganske godt spredt på de forskjellige formene for samarbeid. Kun 1 prosent av bedriftene har hatt Artist in Recidence – det vil si at en kunstner jobber i bedriften med produkt- og organisasjonsutvikling. Her ser vi et stort potensial, sier han. 

Sterkest sponsorvekst til kultur  

Leder i analysefirmaet Sponsor Insight, Vegard Arntsen, har nettopp gjennomført en større undersøkelse om sponsormarkedet i Norge.

– Vi ser en positiv utvikling i 2010 for kulturlivet. Frem til nå har veldig mye av sponsormidlene gått til festivaler. Av totalt 647 millioner mottar festivalene 290 millioner. Nå ser vi at det er en økning utenfor festival området, det vil si til institusjoner som per i dag har relativt få sponsorer, sier han.

Han forteller at der man for 2010 forventer en økning på 19 prosent til «øvrige kulturtiltak», får festivalene kun en økning på om lag 8 prosent.

– Det er flere kulturområder som vil øke, og vi ser at for eksempel at sponsing av kulturhus blir mer vanlig. Jeg tror Operaen har hatt en sterk effekt. Bedrifter begynner å se at finkultur er populært. Det at Operaen jobber så bevisst for sponsorater, har bidratt til å gi kultursektoren nye muskler overfor sponsorverdenen. Samtidig viser Operaen vei for andre institusjoner, sier han.

Han trekker også frem en påfallende vekst i lokal sponsing.

– Hvor omfattende lokal sponsing er, overrasket meg virkelig. Det kan virke som en trend at lokale hjørnesteinsbedrifter støtter kulturlivet der de holder til, slik at lokalsamfunnet har ulike tilbud, som et godt kulturliv lokalt, sier han.

Leder i Sponsor- og eventforeningen, Hege Mauroy, tror det økte omfanget av sponsorater vil forandre kulturlivet.

– Jeg tror den økte kultursponsingen vil føre til en profesjonalisering i hvordan kulturlivet forholder seg til næringslivet. De store statlige bidragene har kanskje ført til at mange institusjoner ikke har utviklet sitt potensial til å se på seg selv om et interessant sponsorobjekt.

Flere stiftelser

Mange av de nye stiftelsene som nå har lagt sin elsk på kulturlivet er det som kalles næringsstiftelser, det vil si stiftelser som eier næringsvirksomhet, men som gir en andel av avkastningen til allmennyttige formål. Den store veksten skyldes først og fremst en endring i sparebanklovgivningen i juni 2009 som gjorde det mulig for sparebankene å opprette eierstiftelser hvis de skulle fusjonere (se figur).

Lovgivningen er delvis inspirert av Sparebankstiftelsen DnB NOR som ble opprettet da DNB og Sparebanken NOR fusjonerte i 2002. Sparebankstiftelsen DnB NOR eier 10 prosent av aksjene i banken, forvalter i overkant av 15 milliarder kroner og deler ut opptil 25 prosent av avkastningen, noe som i 2007 utgjorde 100 millioner til allmennyttige formål.

I 2009 ble det opprettet åtte nye sparebankstiftelser, og veksten fortsetter. Den første november i år ble SpareBank 1-stiftelsen Kvinnherad, med en forvaltningskapital på 350 millioner, registrert i Stiftelsesregisteret. Bare to måneder før ble to andre stiftelser etablert, henholdsvis Sparebankstiftinga Fjaler, med en forvaltningskapital på kr drøyt 100 millioner, og Sparebankstiftelsen Sogn og Fjordane som med en forvaltningskapital på hele 1,7 milliarder blir den tredje største sparebankstiftelsen i Norge, etter Gjensidigestiftelsen og Sparebankstiftelsen DnB NOR.

Håkon Lorentzen, som har studert stiftelser i mange år som forsker ved Institutt for samfunnsforskning, trekker frem tre momenter som synes å være typiske for stiftelsers engasjement i kulturlivet: Stiftelsene støtter lokalt, de støtter frivillighet og de vil helst ikke støtte institusjoner de oppfatter staten har primæransvar for. Men akkurat hvor grensene går er ikke helt lett å si.

– Det er en litt vanskelig grenseoppgang, for mange kulturinstitusjoner er semioffentlige. For eksempel anser de fleste Nationaltheatret som et statlig ansvar, og det er lite trolig at stiftelser vil gå tungt inn der. På den annen side får mange festivaler, som for eksempel Øyafestivalen, offentlig støtte, men de oppfattes ikke primært som et statlig ansvar. Denne type institusjoner får lettere støtte fra stiftelser, sier han. 

Han understreker at stiftelsene også gjerne støtter frivillighet, og helst i form av et engangsbidrag.

– Her dukker det opp et annet interessant spørsmål – hvor går grensen mellom det frivillige og proffe. De som er profesjonelle, har gjerne en forventning om å tjene penger. Mange arrangementer som støttes er en blanding av profesjonelle og amatør.

Det betyr ikke nødvendigvis at produktet som støttes er amatørmessig.

– Man kan jo for eksempel si at en festival som Øyafestivalen er båret oppe av frivillige som gjør bakkearbeidet, mens artistene er profesjonelle. I andre tilfeller er det noen profesjonelle, for eksempel regissøren for en operafestival, mens koret er frivillig.

Fritt ord banet vei

Institusjonen Fritt Ord er ikke typisk. Det er den mest profesjonelle av stiftelsene, og den har et klart definert formål knyttet til ytringsfrihet. Den er helt unik. Også Cultiva er et unntak fordi stiftelsen støtter drift. Det vanlige er at stiftelsene sprer midlene. Et av de store usikkerhetsmomentene de nærmeste årene er om stiftelsene vil spesialisere seg, som Fritt Ord.

– De fleste av de store stiftelsene er unge, og de må lære seg hvordan de skal forvalte pengene best, sier Håkon Lorentzen.

Lorentzen understreker derfor at det i fremtiden ikke er utenkelig at flere stiftelser vil kunne støtte kulturhus som Litteraturhuset og lokale kulturbygninger.

– Cultiva er typisk for stiftelsene ved at de er lokalt orientert. Det er de fleste stiftelser, og de er basert i Oslo, Bergen og Trondheim. Slik får man også en sterkere finansiering av sentralt plasserte aktiviteter, sier han.

Kunstsosiolog Dag Solhjell påpeker at det ikke er en ny tendens at private aktører støtter kulturlivet.

– Norsk kunstfilantropi har hatt en U-form, med en første topp rundt første verdenskrig, en bunn på 1970-tallet, og en ny topp i våre dager, sier han. For eksempel finansierte Christiania Sparebank hele midtpartiet til Nasjonalgalleriet da det ble reist i 1881. Jens This, museets første direktør fra 1909-1941, hadde en bevisst strategi for å få store gaver. This anslår at 80 prosent av samlingene er gaver. I dag ser man en lignende tendens.

– I Nasjonalgalleriet henger det i dag et kunstverk av August Macke (1887 – 1916) til en verdi av 2.2 millioner dollar. Det ble innkjøpt tidligere i år på auksjon i New York av Dextra Artes, og deponert i museet. Slik ser man igjen at en privat institusjon kjøper verk i samarbeid med museer til en verdi som er mye større enn hele museets innkjøpsbudsjett, sier Solhjell. 

Han mener det er en trend at dagens mesener ikke gir fra seg verket, men heller låner det bort. Her ligger det et investeringsaspekt som ikke var til stede før.

Dette betyr, mener kommunikasjonssjef Rune Timberlid i Lotteri- og stiftelsestilsynet, at donasjonene blir mer profesjonelle.

– Internasjonalt setter folk innen it og finans formuer inn i stiftelser, og vi merker samme tendens i Norge. Kanskje det mest synlige eksemplet er Olav Thon, sier han.

Det fine med forretningsfolk som oppretter stiftelser, er at de er ekstremt langsiktige eiere. Dette sørger også for at formuer splittes. Denne tankegangen kommer også kulturlivet til gode. 

Bredere på toppen 

Pengebruken til stiftelser og sponsorer tilsier altså sterkere lokale kulturinstitusjoner, og til nå ser det ut som om scenekunsten får mest av pengene. Fremover mener Dag Solhjell at det er stiftelsene og eventuelle investeringer i kultur som vil ha størst påvirkning. Sponsorater er for konjunkturavhengig. 

– Jeg tror vi kan oppsummere med å si at veksten i de private pengene til kulturlivet vil føre til større frihet og trygghet for kulturen, sier Dag Solhjell.

Samtidig mener han at investeringer gjennom institusjoner som Dextra Music og Dextra Artes vil føre til større mangfold i eliten. Det er de beste musikerne som får instrumenter og mulighet til å slå igjennom. Når Dextra Artes handler så handler de meget dyre verk som deponeres i museene. Slik får man bedre kvalitet i museene, og en bredere elite.

Dette er et syn som også støttes av Håkon Lorentzen. Han mener Dextra Artes og Music er interessante konstruksjoner, fordi de representerer en form investering, og ikke en direkte støtte til kulturlivet. Som Solhjell mener han utviklingen vil føre til flere kulturuttrykk, men har en viktig presisering:

– Til nå har ikke stiftelser brukt pengene sine kontroversielt. Man er redd for det kontroversielle. Hvis den trenden fortsetter, vil vi få mer av det samme. Håpet må være at flere private penger fører til at mangfoldet og dristigheten øker. Det vi vet så langt er at mer penger fører til en kvantitativ vekst i kulturuttrykk. Men spørsmålet er om denne veksten også vil bli kvalitativ, sier han.