Power to the people

Fallet i kostnadene ved produksjon av elektrisitet fra solcelleteknologi (PV) har vært dramatisk det siste tiåret, og det skal fortsette. I 2020 vil kostnaden være nede i 40 øre per kilowattime i områder med svært gode solforhold, anslår konsulentselskapet McKinsey. Konsekvensene blir en virkelig energirevolusjon, mener mange. I et scenario utarbeidet av oljeselskapet Shell overtar solen som verdens viktigste kilde til elektrisitet i løpet av de neste 50 årene.
Hittil er veksten i bruken av solenergi kommet i det rikere nord, der det er mindre sol å “høste” av. Når kommer det fattigere sør etter? Både potensial og behov er enormt. Mangel på elektrisitet er for eksempel det viktigste hinderet forretningsdrivende i landene sør for Sahara møter (se figur 1). Bare en fjerdedel av menneskene i regionen har tilgang til strøm.
I beste fall burde fattige land benytte anledningen til å hoppe over skitten, forurensende energiteknologi, og gå direkte på sol, vind og andre fornybare kilder. Dessverre er det langt fra sikkert at det store potensialet for fornybar energi i sør utløses. Fallende teknologikostnader vil ikke i seg selv være tilstrekkelig. Reguleringsregimer og finansiering er to av de viktigste hindrene.
– Det som tar tid er ikke så mye utbyggingen, men det å utvikle og få på plass et avtaleverk. Vertslandet har som regel ikke lovgivningen på plass, sier viseadministrerende direktør Terje Osmundsen i Scatec Solar. Det norske selskapet er i gang med byggingen av et solenergianlegg i Sør-Afrika - foreløpig den eneste storsatsingen på solenergi i regionen.
Agenda Mandag Morgen har snakket med aktører med erfaring fra prosjekter i Afrika, og gått gjennom ferske rapporter om solenergi og om energisituasjonen i verdensdelen. Hovedpunkter:
Solens epoke: Solenergi kan bli den viktigste energikilden i løpet av få tiår.
Grå virkelighet: Mangelfullt regelverk, pengemangel, fossile vaner - hindrene står i kø i fattige land.
Forandring nedenfra: Kan fornybarrevolusjonen begynne på landsbynivå?

Solenergiens århundre?

I 2100 er verden soldrevet. Opptil 40 prosent av verdens elektrisitet er solstrøm. Utenfor de gamle industrilandene er andelen hele 60 prosent.
Dette er situasjonsbeskrivelsen i et av scenariene Shell presenterte tidligere i år (se figur 2). Oljeselskapet har tradisjon for seriøs bruk av scenariemetoden, og i sine “New Lens Scenarios” formulerer de to alternative utviklingsveier for verdenssamfunnet. I det ene scenariet, kalt “Oceans”, får solenergi sitt store gjennombrudd. Selv i mange fattige land vil økt inntektsnivå gjøre et hopp direkte til solcelleprodusert strøm (PV) mulig. Elektrifisering av samfunnene i stor skala blir resultatet.
På litt kortere sikt anslår Irena, en internasjonal organisasjon for fornybar energi, at Afrika kan øke sin andel av fornybar energi i el-produksjon til fra 17 prosent i 2009 til 50 prosent i 2030 og 75 prosent i 2050. Sol- og vindenergi vil i dette scenariet stå for over halvparten av produksjonen.
Optimismen virker berettiget når en tar kostnadsutviklingen i betraktning. Prisen på solcelleprodusert strøm vil falle til 50 euro per MWh i 2020, hvis det går slik McKinsey tror (se figur 3). I 2005 var prisen 400 euro/MWh.
– Solkraftindustrien er fortsatt en relativt umoden industri, og det som vil drive kostnadsreduksjonen i årene fremover er en kontinuerlig effektivisering og produktivitetsforbedring i industrien, kombinert med ytterligere teknologiutvikling, sier partner Marit Grimsbo i McKinsey til Agenda Mandag Morgen. Innen 2020 tror McKinsey at kapasiteten for solkraftproduksjon vil være mellom 400 og 600 gigawatt (GW) globalt, mot 100 i dag.
– En stor del av dette potensialet finnes i land utenfor OECD. I utviklingsland vil distribuert kraftproduksjon, sammen med rimelig lagring av kraft, kunne bringe elektrisitet til millioner av fattige i rurale områder, fremholder Grimsbo.
Også prisen på lagring faller. Blant annet på grunn av masseproduksjon vil kostnadene ved lagring med litium-ion-batterier falle med 12 prosent per år mot 2020. Allerede nå tilbyr bedrifter kombinasjonsløsninger beregnet på øysamfunn og landsbyer der strøm produseres med sol og vind og lagres i batterier (se Mandag Morgen nr. 16, 2012, om tyske Younicos).

Finansiering: Et spørsmål om sikkerhet

Innføring av solcelleteknologi kan skje på flere nivåer: Fra de aller minste panelene som gir litt lys og lademulighet for mobilen, via hustak-monterte paneler som forsyner en husstand, til store anlegg som leverer strøm til nettet. Det er i den store enden Sør-Afrika har begynt. Landet la ut prosjekter på anbud, og Scatec Solar var blant dem som fikk tilslaget i den første tildelingsrunden. Selskapet bygger nå et anlegg med kapasitet på 75 megawatt (MW) i Kalkbult i Northern Cape-provinsen med planlagt start 1. januar 2014.
Modellen Sør-Afrika har valgt er basert på at selskapene som vinner anbud garanteres en pris for strømmen over en periode på 25 år. Terje Osmundsen sier sør-afrikanerne har klart å finansiere den første runden med egne midler, men for å fortsette med flere prosjekter er de avhengige av å tiltrekke seg langsiktige midler fra andre land.
Finansiering er et av de store hindrene for afrikanske land. Det statseide norske selskapet Norfund har som formål å investere i lønnsomme prosjekter i utviklingsland. Selskapet har satset mest på vannkraftprosjekter, men er med som investor i Kalkbult-prosjektet. Generelt har afrikanske stater problemer med å garantere for store prosjekter. Dermed sliter de med å få inn utenlandske investorer, som ønsker mest mulig sikkerhet, påpeker investeringsrådgiver Bjørnar Baugerud i Norfund.
– Det er ofte sentraliserte systemer hvor det er myndighetseide selskaper som er kjøper. Ofte har de dårlig kredittverdighet og får ikke gjeldsfinansiert prosjekter. Dette er et problem som går igjen, sier Baugerud til Agenda.
Subsidiering av fossil energi - kull, olje og gass - er et annet viktig hinder for utbygging av fornybar energi, både i Afrika og verden over. I mange av disse landene er strømprisen til forbruker kraftig subsidiert. Det blir vanskelig for solenergi å konkurrere når forbrukerne ikke betaler full pris for strømmen, fremholder Baugerud. Myndighetene i flere land i Afrika forsøker riktignok å gå løs på problemet.

– De forsøker stadig å justere opp prisene, men det er politisk sensitivt. Men det tvinger seg fram, fordi det blir dyrt for landene å subsidiere, sier Baugerud. Med stigende oljepris og dollarkurs tømmer subsidiene statskassen.

Power to the people?

Tyskland har de siste årene høstet unike erfaringer med rask overgang til fornybar teknologi drevet av støtteordninger og hurtig teknologiutvikling - en omstilling kjent som “die Energiewende” (se Ukeavisen Ledelse/ Mandag Morgen nr. 7, 2013). Heinrich Böll-stiftelsen, som står partiet De Grønne i Tyskland nær, tar i en ny rapport for seg utbygging av fornybar energi i Afrika. Rapporten gjør opp status for de satsingene som finnes på kontinentet. Rådene for veien videre er tydelig inspirert av dynamikken og entusiasmen energiomstillingen har utløst på lokalplanet i Tyskland.
Ikke overraskende anbefaler Böll-rapporten å ta i bruk feed-in-tariffer, der produsenter garanteres en fast pris på strømmen over et antall år. Denne støtteordningen gis æren for den overraskende hurtige utbyggingen i Tyskland.
Afrika har egne utfordringer, og landene er også svært forskjellige – gassrike Algerie i nord har ganske andre hensyn å ta enn Tanzania med sin spredte, landlige befolkning. Manglende overføringsnett er mange steder et fundamentalt problem. Med spredt bosetting og enorme avstander blir kostnadene ved nettutbygging fort altfor høye. Rapporten anbefaler derfor å begynne med lokale løsninger, såkalte minigrids. Her bygges det ut et nett som forsyner en eller flere landsbyer med strøm, men som ikke er koblet på det nasjonale nettet. Slike minigrids kan gi strøm til husholdninger, mindre bedrifter og offentlige bygninger. Tradisjonelt produseres strømmen med forurensende dieselgeneratorer, men strøm fra fornybare kilder er mange steder nå konkurransedyktig på pris. Solenergi har også den fordelen at panelene produserer mest strøm midt på dagen, når forbruket er som høyest i for eksempel landbruk og småbedrifter. Minigrids kan knyttes til nettet senere.

Minigrid-løsninger kan skape lokale arbeidsplasser, framholder rapporten. “Lokalt eierskap og kontroll over minigrids har potensialet til å forandre lokalsamfunn gjennom økt demokratisk deltakelse og ved bokstavelig talt å gi ‘power to the people’,” heter det i rapporten.
Foreløpig kan imidlertid ikke Böll-stiftelsen vise til mange eksempler på vellykkede prosjekter, og støtteordningene som finnes virker beskjedne. Dette er også Terje Osmundsens motforestilling til vyene om lokale prosjekter. De blir for små, og husholdninger og bedrifter vil ha behov for å koble seg på nettet.
– Det store bildet er fortsatt at vi snakker om millioner av mennesker som har behov for infrastruktur. Hvis det skal ta av, må det bli en kommersiell modell som driver dette fram. Når det er lokalt forankret blir det også småskala, og det er vanskelig å få skikkelig volum, sier han.
Det er med andre ord fortsatt et åpent spørsmål hvor mye av dynamikken i utbyggingen av solenergi som kan komme nedenfra i regioner som Afrika.

Å bryte en ond sirkel

Med teknologikostnader på rask vei ned er det altså særlig mangelen på et etablert, troverdig regelverk og finansiering som hindrer rask innfasing av fornybar energi i Afrika. Böll-stiftelsen anbefaler at støtte til fornybar energi ikke kan ses isolert, men må være en integrert del av et lands utviklingsstrategi.
Kommer regelverk og finansiering på plass, er mulighetene store. Et nøkkelpunkt ved satsing på fornybar energi er at en stor del av kostnadene kommer ved starten av et prosjekts levetid. Kommer man over denne kneika, er mye gjort. “Råvarene” sol og vind er gratis, og driftskostnadene blir deretter.

– Istedenfor at landene bruker mye penger år for år til å dekke import av olje, diesel, kull og gass, må det mobiliseres investeringer “up front”. Dette er kapitalkrevende, men betyr at landet kan redusere import og løpende utgifter, sier Terje Osmundsen.

Kilder: Shell: «New Lens Scenarios,» 2013. Heinrich Böll-Stiftung: «Powering Africa through feed-in tariffs,» 2013. Irena: «Arica’s renewable future,» 2013.