Populær men dyr energirevolusjon i Tyskland

En industrialisert, avansert økonomi som gjennomfører omstillingen til et bærekraftig lavkarbonsamfunn innen 2050 – uten at velstanden eller demokratiet settes over styr. Det er dette Tyskland har satt seg fore med sin Energiewende. Hvis de klarer det, vil de vise vei for resten av den industrialiserte verden.

Omstillingen drives både ovenfra og nedenfra. Ikke minst på lokalplanet har utbyggingen av fornybar energi og effektivisering blitt møtt med entusiasme. Fortsatt er den folkelige oppslutningen stor. To tredeler av tyskerne mener det må investeres massivt i energiomstillingen framover, viser en fersk meningsmåling (se figur 1).

Motstanden er imidlertid blitt mer høylytt. Strømprisen til forbruker øker. En gjennomsnittlig husholdning betaler nå i norsk sammenheng svimlende 27 cent (ca 2 kroner) per kilowattime. Andelen av strømprisen som går til å subsidiere fornybar energi utgjør 5,3 cent (ca 40 øre), og står i fare for å stige ytterligere. Regjeringen og opposisjonen kappes om å komme med forslag til hvordan prisstigningen kan bremses.

Valgkampen før valget i september er på vei inn i sin hete fase. Agenda Mandag Morgen har møtt aktører som fra forskjellige perspektiver arbeider med energiomstillingen, og analysert den tyske debatten:

• Lokal entusiasme: Kommuner gjør seg klimavennlige og folk flest deltar i samvirkemodeller.
• Kritikk og lobbyisme: Blir det for dyrt? Motstandere og tilhengere mobiliserer.
• Presset av paradokser: Støttesystemet gjør at mer fornybar strøm øker regningen for forbrukerne. Reform presser seg på.

Byen Delitzsch ligger like nord for Leipzig og har 26.000 innbyggere. Dette er et lokalsamfunn som har grepet mulighetene energiomstillingen gir: Det satses stort på energieffektivisering og integrering av fornybar energi fra vind-, sol- og biomasseanlegg. Byen ble tildelt European Energy Award i fjor, en utmerkelse som går til kommuner med en bærekraftig klima- og energipolitikk. Energiregnskapet viser at Delitzsch «eksporterer» fornybar energi.

– Vi har allerede nådd 2050-målet. Vi produserer mer fornybar energi enn vi trenger selv, sier Michael Denef, teknisk leder i det lokale energiselskapet Technische Werke Delitzsch.

Entusiasmen folkene fra Delitzsch utstråler kan en treffe på mange steder i Tyskland. Energiomstillingen har ikke bare ført til etablering av nye arbeidsplasser i innovative energibedrifter. Den har også utløst nytenkning om hvordan energisystemet kan organiseres. De mange, små anleggene utfordrer energikonsernenes markedsmakt. Folk har grepet muligheten til å delta, for eksempel ved at kommuner og privatpersoner blir andelseiere i vind- og solparker der eierskapet er organisert etter samvirkemodellen. En slik er BürgerEnergie Tauberfranken i Baden-Württemberg. Her er to solparker bygd, og andelene folk kan tegne seg for begynner på 500 euro.

Til nå er det utbyggingen av fornybar energi som har fått mest oppmerksomhet internasjonalt. Andelen av tysk strømproduksjon fra fornybar har passert 20 prosent (se figur 2). Den anslås å nå 50 prosent rundt 2020. Men «die Energiewende» har flere aspekter. Energieffektivisering vektlegges sterkt, og omleggingen må etter hvert også nå transportsektoren. 

Foreløpig er resultatene ikke så gode for elektriske biler, men bilprodusentene er i gang. Ved sin fabrikk i Leipzig skal BMW produsere den nye elektriske i3-modellen, med start i år. Energien til produksjonen skal komme fra fire vindmøller som er under montering på det store anleggsområdet.

Konsernene slår tilbake

Høy strømpris slår ikke så brutalt ut som den ville gjort i Norge, fordi få tyskere varmer opp boligen med strøm – gassfyrt sentralfyr er vanlig, og fjernvarme bygges ut mange steder. Likevel er prisøkningen merkbar, og en vanlig kritikk er at den har uheldige sosiale virkninger: Spissformulert betaler lavinntektsgrupper for at velstående familier produserer strøm med solceller på villatakene sine. Eierne av fornybaranlegg er garantert en fast pris på strømmen de leverer til nettet, såkalt feed-in-tariff. I 2013 vil regningen for dette bli på 16-20 milliarder euro, opplyste miljøvernminister Peter Altmaier denne uken. Det er forbrukerne som betaler via en øremerket avgift som legges på strømregningen, regulert i loven om fornybar energi (EEG-loven).

Altmaier, som representerer Angela Merkels parti CDU, ønsker å fryse denne avgiften. Opposisjonspartiet SPD vil heller gi fritak for el-avgift for de første 1000 kWh. De Grønne vil at industrien skal ta mer av regningen. Altmaiers koalisjonspartner FDP går inn for en større reform med dype kutt i støtten; uenigheten går med andre ord helt inn i regjeringen.

Tilhengere av dagens system, som Claudia Kemfert ved forskningsinstituttet DIW, mener at motstanderne av energiomstillingen forsøker å utnytte debatten til å blokkere hele prosjektet. I en ny debattbok peker hun ut de store energikonsernene og FDP som hovedmotstandere. Den desentraliserte «Energiewende» truer konsernenes makt. De svarer med intens lobbyisme. 

«De som alltid har vært imot energiomstillingen lager nå så mye bråk at de er i ferd med å lykkes med å bremse omleggingen, og til slutt kanskje stoppe den helt,» skriver Kemfert.

Initiative Neue Soziale Marktwirtschaft (INSM), en tankesmie finansiert av metall- og elektroindustrien, er en av Kemferts hovedmotstandere. Rapporter INSM har publisert går inn for å erstatte dagens feed-in-tariffer for strøm fra fornybar med et kvotesystem (etter samme prinsipp som de norsk-svenske grønne sertifikatene). Dermed vil ikke lenger støtten være bundet til spesifikke teknologier, og de mest kostnadseffektive løsningene – antakelig landbasert vind – vil favoriseres. 

Tilhengerne av feed-in-tariffen viser til at Tyskland aldri ville oppnådd en så rask overgang til fornybar energi med et kvotesystem.

– EEG-loven må videreutvikles, men grunnpremissene – feed-in-tariff og fastpris for fluktuerende fornybar energi – er uunnværlige. De som rører ved disse premissene setter energiomstillingen i fare og driver opp prisene. Kvotesystemer har hittil ikke fungert, uansett hvor de er blitt forsøkt, sier kommunikasjonssjef Michael Löhr i Juwi til Agenda Mandag Morgen. Juwi ble startet i 1996 og har vokst til å bli et av Tysklands ledende fornybar-selskaper med en omsetning på 1 milliard euro.

Paradokser og systemfeil

Paradokser i det tyske støttesystemet blir stadig tydeligere. Fornybaravgiften på strømregningen beregnes hovedsakelig ut fra differansen mellom prisen på den tyske kraftbørsen og feed-in-tariffen til produsentene. Den fornybare energien har forrang i nettet. Stadig økende produksjon presser prisen på kraftbørsen ned. Men dermed øker også avgiften forbrukerne må betale. 

Effekten forsterkes av krisen i det europeiske karbonmarkedet – handelen med utslippskvoter. Prisen på utslipp av et tonn CO2 er nå rundt 4 euro, nær et historisk lavmål. Dette bidrar til å senke prisen på den tyske kraftbørsen. Det har også uheldige klimaeffekter, fordi den lave kvoteprisen gjør det mer lønnsomt å produsere strøm med kull enn med mindre forurensende naturgass. EU-kommisjonen forsøker å få medlemslandene med på en reform av karbonmarkedet for å øke prisen, men dette vil uansett ta tid.

Et ytterligere systemproblem er at kraftkrevende industri er så godt som fritatt fra å bidra til energiomstillingen. Hensikten er å skjerme konkurranseutsatt industri, som har fryktet avindustrialisering. Virkeligheten er blitt annerledes. Med en relativt lav pris på strømbørsen er det til og med tegn til re-industrialisering. Eksempelvis har Hydro nylig økt produksjonen ved sitt aluminiumsverk i Neuss. Kritikere sier at forbrukerne dermed subsidierer industrien. Her må det gjøres endringer, mener Löhr i Juwi.

– De som profiterer på gunstige børspriser på strøm må også bære en vesentlig del av kostnadene ved fornybaravgiften under EEG-loven, sier han.

Et nøkkelproblem er at de reelle kostnadene for samfunnet ved energiproduksjon fra konvensjonelle kraftverk ikke prises inn i strømprisen. Prisen på CO2-utslipp skulle gjøre dette, men fungerer ikke nå. Alternativer, som en CO2-skatt, er ikke på dagsordenen. Nyere studier kommer til at den samlede miljøbelastningen fra konvensjonelle kraftverk er 70-80 euro per tonn CO2. Energiselskapene er fritatt fra å betale for følgekostnadene av det de gjør – en skjult subsidie, mener Claudia Kemfert. Strømprisen ville i dag vært mye høyere også uten energiomstillingen hvis disse kostnadene ble lagt på prisen istedenfor, skriver hun.

Unikt prosjekt trenger bedre styring

Det er neppe mange som mener at dagens støttesystem kan fortsette, men spørsmålet er hvor dyptgripende endringer som må til. Juwi vil beholde grunnprinsippene, men ønsker bedre planlegging. 

– Det store spørsmålet for 2013 er: Hvor gir det mening å bygge flere vind- og solanlegg? Når vindkraftanlegg fordeles på en balansert måte, reduseres svingningene i produksjon som følge av regionale forskjeller i værforhold. Slik kan vi redusere behovet for utbygging av nett og lagringskapasitet, sier Michael Löhr.

Tyskland må bygge over 5000 km høyspentnett innen 2020, og ligger etter skjema. Lagringsproblematikken jobbes det intenst med. Flere kabler til Norge er et av alternativene, men batterilagring og teknologier som «power-to-gas» utprøves også.

Löhr og flere andre beklager at den politiske striden om støttesatser fører til stor usikkerhet blant investorer og dem som planlegger nye anlegg. Selve den politiske og faglige styringen av Energiewende blir stadig mer sentral i debatten. Klaus Töpfer, leder for klimaforskningsinstituttet IASS og en av de mest respekterte ekspertene på energiomleggingen, trakk fram dette som det aller viktigste forbedringspunktet under presentasjonen av Kemferts bok i Berlin nylig. 

– Die Energiewende er et unikt prosjekt, og det er komplekst. Vi trenger en annen gjennomføringsstruktur som også er unik. Vi trenger profesjonell prosjektstyring, sa Töpfer. 

Kilder: Claudia Kemfert: «Kampf um Strom», Murmann Verlag 2013.
Forum Ökologisch-Soziale Marktwirtschaft: «Ausweisung der EEG-Umlage: eine kritische Analyse», rapport 2012.