Polariseringen øker med ensidige nettfora

Spørsmålet om hvordan politikk og medier skal håndtere radikalisering og høyreekstreme ytringer, har stått sentralt i den norske debatten etter Anders Behring Breiviks terroraksjoner 22. juli. En nylig publisert studie utført av professor i sosialpsykologi Bert Klandermans og medforskere ved Det frie universitet (VU) i Amsterdam tar for seg dynamikken mellom et nettforum dominert av etniske nederlendere, og et nettforum for folk med marokkansk bakgrunn.

– Det du ofte ser når grupper radikaliseres, er at de lukker seg. De kommuniserer mindre med utenverdenen og snakker bare med hverandre. Som en konsekvens får de ikke lenger noen påminnelser fra andre om hvordan virkeligheten egentlig ser ut. På nettet er det ikke mye annerledes. Du finner fora der bare likesinnede kommuniserer, og det er få «reality checks». Folk skriver en kommentar, og få sier det er noe galt med den, sier Klandermans til Mandag Morgen.

Radikalisering og ekstremisme har mange årsaker, men prosessene kan forsterkes når samfunnet blir mer nettbasert. Ikke all radikalisering er av det onde – tvert imot er gruppedannelse og polarisering gjerne en forutsetning for politisk engasjement. Radikalisering blir imidlertid et potensielt problem når motsetningene blir harde og ekstreme holdninger utvikles. 

De nederlandske forskerne observerte at debatten i nettforaene etter hvert ble mer preget av følelser – av frykt, hat og sinne. Grensen mellom ord og handling rykker da nærmere.

• Radikalisering og mot-radikalisering: Grupper av meningsfeller som møtes til debatt i nettfora går inn i en radikaliseringsspiral. Prosessen skyter fart når to grupper står mot hverandre. Begge bygger identitet innad ved å angripe den andre gruppen i stadig sterkere ordelag.
• Lover kunnskapsbasert debatt: Debattredaktører synes det er vanskelig å trekke grensen mellom hva som er ekstremt og hva som ikke er det, og vil ikke snevre inn debattene. Til gjengjeld lover de kunnskapsbasert debatt og faktasjekk.

Fra uenighet til frykt og hat

Tendensen til radikalisering i grupper der medlemmene i utgangspunktet deler synspunkter, er godt dokumentert av forskere. Debatter mellom likesinnede, enten i den fysiske verden eller digitalt, leder til at de mener det samme som før, men i mer ekstrem form, oppsummerer den amerikanske juristen Cass Sunstein sin forskning på gruppepolarisering.

I den nederlandske studien ble foraene NL.politiek, der deltakerne overveiende var etniske nederlendere, og Marokko.NL fulgt i årene 2003-06. Innvandring og integrering var viktige temaer i begge foraene.

Blant hendelsene som inntraff i perioden var drapet på den islamkritiske filmskaperen Theo van Gogh i Amsterdam, terrorangrepene i Madrid og London og striden om de danske Muhammed-karikaturene (se figur). For hver hendelse drev de etnisk nederlandske og de marokkanske debattene lenger og lenger vekk fra hverandre, noterer forskerne. Deltakelsen øker etter hver hendelse, og debattantene blir mer opptatt av ekstreme aktører og temaer.

De to gruppene radikaliseres i et samspill, finner forskerne, i en «oss-og-dem»-dynamikk. Gruppene blir mer ekstreme og mer enige internt, slik at de markerer sterkere avstand til «motstanderne». De to gruppene er faktisk i stor grad opptatt av den samme dagsordenen, viser analysen av innholdet i debattene. Islam, kvinners stilling, terrorisme og krav til nye innvandrere er felles temaer. For begge grupper fremstår det forskerne kaller «polariseringsentreprenører» som viktige for å mobilisere og fokusere interesse. På den ene siden er dette politikere som den innvandringskritiske Geert Wilders, på den andre van Goghs drapsmann og en påstått leder av en terrorcelle.

Radikaliseringsspiralen viser seg ved at debattene blir mer følelsesladd og dreier seg om færre temaer. «Begge sider, både nederlandske muslimer og etniske nederlendere, skriver flere kommentarer, men bruker færre ord», skriver forskerne. Følelsene som dominerer i innleggene, er hat, sinne og frykt. Mens frykten er tydeligst hos de etniske nederlenderne, som føler seg angrepet, er hat tydeligere til stede i det marokkanske forumet. Følelser ser ut til å fungere som en akselerator som forsterker overgangen fra ord til handling, skriver forskerne. 

Radikalisering er ikke så lett å observere, men nettfora kan være et av stedene hvor man faktisk kan se det utvikle seg, fremholder Klandermans.

– Blant annet fordi det er mindre kontroll, er folk er mer tilbøyelige til å kommunisere ekstreme synspunkter. Derfor kan du komme til å se radikaliseringsprosesser på nettfora som du kanskje ikke kan få øye på andre steder i samfunnet, sier han.

Mer kunnskapsbasert debatt?

Den norske debatten etter terrorangrepene har dreid seg mye om hvordan ekstreme ideer og radikalisering kan møtes, spesielt i de store mediene. Metaforen «trollet sprekker i solen» er blitt en gjenganger. Ideer som har vokst frem i små, til dels lukkede fora, tåler ikke møtet med dagslyset i den brede offentligheten, lyder resonnementet. Det er uenighet om holdbarheten i dette resonnementet blant dem Mandag Morgen har snakket med. Alle, også de som støtter ideen prinsipielt, problematiserer sider ved den.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten sier han aldri bruker ord og begreper som «troll som skal sprekke» og «grumset i folkedypet». Dette er meninger som eksisterer og har større eller mindre utbredelse, er gode, dårlige eller midt i mellom, fremholder han.

– Jeg mener, nå som før, at alle ideer må diskuteres i det åpne rom, uansett hvor ubehagelig vi mener det måtte være og hvor uenige vi er. Grensen for at noe skal ha en plass i offentligheten, går ved rasisme, hat mot enkeltpersoner og grupper, samt oppfordringer til straffbare handlinger og vold. Utover det må vi som er redaktører bruke skjønn og dømmekraft til å luke ut det som er for dårlig eller ikke fortjener noen plass, sier Åmås.

Kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende mener også ekstreme synspunkter må frem for å møtes med argumenter. Samtidig må kvaliteten på papiravisens debatt opprettholdes. Det betyr at en ikke vil sette på trykk usammenhengende argumentasjon og fakta som vris til å skape en form for fiksjon.

– Jeg tenker at det fremdeles er veldig viktig for papiravisen å være svært opptatt av å få en faktaorientert debatt rundt disse spørsmålene. Ved å slippe til det som minner mer om konspirasjonsteorier og fiksjon, bryter vi debattklimaet ned. Det er kunnskapsorientert, faktaorientert diskusjon vi trenger, sier Sandvik.

Førsteamanuensis Asbjørn Dyrendal ved NTNU arbeider mye med forskning på konspirasjonsteorier. Han er skeptisk til om virkelig ekstreme ideer, som den mest ytterliggående varianten av konspirasjonsteorien om «Eurabia» som Breivik lot seg inspirere av, faktisk lar seg motarbeide ved at de tas opp i brede medier.

– Det er å gi ekstreme og marginale synspunkter en plattform å snakke fra som når mange mennesker og som gir det legitimitet. Det å vise at innholdet er feil har en tendens til ikke å hjelpe så mye, sier Dyrendal.

Problemet er at det er lett å fremsette synspunkter som er ekstremt gale, mens den som skal gjendrive dem får en svært omfattende jobb, fremholder han. 

– Det er lett å argumentere, men det tar lang tid og har veldig marginal effekt på dem du argumenterer mot. Det kan snarere fungere som en form for reklame, sier han.

Istedenfor at ekstreme ideer blir presentert på debattplass, ønsker Dyrendal seg at mediene setter av mer ressurser til kritisk imøtegåelse på reportasjeplass i avisen. Ting som påstås i nettdebatter kan med fordel plukkes opp og sjekkes for sannhetsgehalt, mener han. 

Antirasistisk senter har som en av sine aktiviteter å følge med på høyreekstreme nettsteder og fora. Leder Kari Helene Partapuoli er også skeptisk til å slippe til ideer herfra i mediene.

– Det motiverer høyreekstreme å få et publikum. Noen debattanter sier at Breiviks holdninger bør frem i lyset. Men de som kjører denne retorikken vil bare få mer vann på mølla av det. Det å bli angrepet er en styrkende følelse for små miljøer. Jeg tror heller vi må si at den type hat ikke er del av den offentlige debatten, sier hun.

Knut Olav Åmås er uenig i at spalteplass legitimerer ekstremister. I eksempelvis debatter om integrering og religion får Aftenposten stadig klager om at integrerings- og religionskritikere får for mye plass – eller for lite. 

– Faren for å legitimere noe blir også svært mye mindre hvis kunnskapsrike folk blir enda flinkere til å imøtegå og plukke fra hverandre og kritisere det man mener er feil og forvrengt. Og så må vi i redaksjonene ta oppgaven med faktasjekk, også med hensyn til kronikker og debattinnlegg, enda mer alvorlig, slik at debatter ikke sporer av i dokumenterbare feilpåstander, sier Åmås.

Hva er ekstremt?

En avgrensning mot «ekstreme» ytringer ender uansett raskt med et vanskelig spørsmål: Hva er egentlig ekstremt, og hvordan bestemme hva som er for ekstremt til å trykkes? 

– Det er stor forskjell på et innlegg fra Asle Toje som diskuterer integreringspolitikk, og en Eurabia-konspirasjon. Og noen vil sette grensen ved Asle Toje. Andre mener vi aldri skal trykke Hege Storhaug. Jeg er redd for at hvis vi skal trekke disse grensene veldig tett, vil det ikke gagne verken debattklimaet eller åpenheten som trengs rundt denne typen spørsmål, sier Hilde Sandvik.

Asle Toje er en utenrikspolitisk forsker og kommentator som har markert seg på høyresiden i samfunnsdebatten. Hege Storhaug er informasjonsleder i Human Rights Service og en profilert islamkritiker.

– Et samfunn som Norge kan nok bli adskillig bedre på imøtegåelse av ideer og meninger man anser som skadelige. Litt for mange har litt for ofte tydd til fortielsesstrategien. Det er bedre å konfrontere og kritisere, sier Knut Olav Åmås.

Bert Klandermans ser klare paralleller mellom denne norske debatten etter 22. juli og hvordan Nederland de siste årene har diskutert ideene som Geert Wilders og hans Frihetsparti står for.

– Det er veldig vanskelig å undertrykke slike ideer, og ikke usannsynlig at du faktisk oppmuntrer dem hvis du undertrykker dem, sier han.

En av konklusjonene de nederlandske forskerne trekker, er at spesielt den marokkanske gruppen ikke hadde tilgang til de brede mediene. Generelt er det et viktig mottrekk mot radikalisering at alle grupper gis flere muligheter til å relatere seg til samfunnets mainstream-kultur, fremholder Klandermans.

– Noe av det som skjer hvis grupper radikaliseres, er at de mister kontakten med resten av samfunnet. Å beholde dem «om bord» er trolig en viktig mekanisme for å hindre radikalisering, sier han.

Dagens europeiske samfunn er på mange måter tilrettelagt for radikalisering. Et mer fragmentert, heterogent samfunn med et mer fragmentert medielandskap gir et større potensial for å finne sammen i grupper som så gjennomgår en radikalisering på nett. Cass Sunstein er blant dem som har vært bekymret for «cyber-balkanisering» av samfunnet, der felles arenaer forvitrer til fordel for informasjonstilbud skreddersydd den enkelte. Knut Olav Åmås deler denne analysen. 

– Dette viser hvor viktige de brede mediene er, arenaene der man møter motstand fra folk som ikke er enig med en selv, sier han.