Oljebransjen må bli "etterpåklok på forhånd"

Skadene på miljøet vil være uopprettelige dersom en arktisk oljeinstallasjon skulle rammes av en lignende eksplosjon som ga Deepwater Horizon og BP en plass i oljeindustriens skrekkhistorie. Omdømmetapet for et selskap som rammes av en katastrofe i de særlig sårbare nordområdene, vil bli enda større enn det BP opplever etter at marerittet rammet selskapet i Mexicogolfen for snart tre år siden. Katastrofen krevde elleve menneskeliv, og førte til at store hav- og kystområder ble sterk forurenset. Nå står den britiske oljegiganten anklaget for grov uaktsomhet i forkant av ulykken, og den amerikanske staten krever 118 milliarder kroner i erstatning.
To uker ut i rettsaken som vil pågå i tre måneder, er det ikke så lett å se at oljebransjen er verdensledende på sikkerhet. BP og selskapets samarbeidspartnere i Mexicogolfen bidrar nå sterkt til at frykten for at Deepwater Horizon-katastofen ikke var resultatet av et uhell på en dårlig dag, men resultatet av oljebransjens arroganse og overdrevne selvsikkerhet, kombinert med uforsvarlige kostnadskutt.  

– Ikke råd til å lære av feil

Deepwater Horizon-saken gjør at oljeselskapenes egen forståelse av sikkerhet må tåle et ekstra kritisk søkelys, og selv om katastrofen fant sted i varmere farvann, har den i høyeste grad relevans for Arktis.  Stian Antonsen i Safetec, et norsk konsulentselskap eid av det amerikanske klassifiseringsselskapet American Bureau of Shipping, sier til Agenda Mandag Morgen at det er viktig å utvikle et system for å kunne være "etterpåklok på forhånd". Han peker på at energiproduksjonen i Arktis forutsetter en drift som fanger opp alle signalene om at noe kritisk kan komme til å skje. Og for i størst mulig grad å kunne se fremtiden i etterpåklokskapens klare lys, vil Antonsen utvikle nye metoder for å få på plass sikkerhetsbarrierer, eller sikkerhetsfilter, for å stoppe uheldige hendelser fra å få uønskede konsekvenser. Også i oljebransjen må man akseptere at ikke alt går som det skal til enhver tid, men på en plattform i Barentshavet, eller på et annet sted langt utenfor samfunnets institusjonaliserte sikkerhetsnett, peker han på ni momenter som spiller en avgjørende rolle for å forhindre katastrofe: Kommunikasjon, kompetanse, praksis, prosedyrer, dokumentasjon, arbeidsbelastning, fysisk arbeidsmiljø, ledelse og endringsledelse er nøkkelordene (se figur 1).
Antonsen har nylig presentert sitt syn på bransjens sikkerhetsarbeid på en arktisk energikonferanse i Stavanger. For å videreutvikle sikkerheten er det, slik han ser, det viktig å kartlegge gapet mellom prosedyrer og praksis, mellom det som skulle vært gjort og det som gjøres. Det betyr at både rutiner, og hvordan rutinene løses, må kartlegges fortløpende.
– Man kan ha verdens beste styringssystem. Men hvordan brukes disse? spør Antonsen. – På mange organisasjonskart er det mange linjer inn til HMS-avdelingen, men for få linjer ut. HMS-avdelingene er ikke de med mest makt i en organisasjon, men i det store bildet er det ikke sikkerhetsutgiftene som velter et prosjekts lønnsomhet. Spør BP hva som kostet mest, sikkerhet eller en storulykke, sier Antonsen til Agenda. – I Arktis er det rett og slett ikke rom for å lære av feil. I Arktis har vi ikke råd til konsekvensene av en katastrofe.

Barentshavet stadig viktigere

Etter hvert som polisen smelter stiger energibransjens forventninger til nordområdene, og i forrige uke kom det frem i Oljedirektoratets ressursregnskap at de uoppdagede oljeressursene i Nordsjøen og Barentshavet antas å være større enn tidligere, mens gassressursene i Nordsjøen og Barentshavet justeres noe ned. Dette er en ytterligere indikasjon på at oljealderen forlenges, og miljøbevegelsens bekymring for havstigning og andre dramatiske konsekvenser, særlig for U-land, øker. Men det er olje-optimismen som dominerer det norske nyhetsbildet, og forventningene om mer arktisk olje er godt nytt for olje- og energiminister Ola Borten Moe. Sist uke uttrykte han stor glede over at det kan være nok olje og gass i Barentshavet sørøst og utenfor Jan Mayen til at de uoppdagede ressursene på norsk sokkel øker med rundt 15 prosent. Glad er også direktøren i Oljedirektoratet Bente Nyland som uttalte at dette øker betydningen av Barentshavet som petroleumsprovins. Det økte ressursanslaget tilsvarer rundt 2453 millioner fat oljeekvivalenter, eller olje og gass. Til sammenligning inneholder det tredje største funnet på norsk sokkel, Oseberg, 2373 millioner fat oljeekvivalenter. Direktoratets beregninger viser at forventede ressurser i Barentshavet sørøst er på rundt 1887 millioner fat, og de nye ressursanslagene for Barentshavet sørøst øker anslaget for de totale, uoppdagede ressursene i området med rundt en tredjedel.

Utenfor den norske oljeboblen problematiseres nå sikkerhetsbildet, både knyttet til Arktis, og til oljebransjens forhold til egne sikkerhetsprosedyrer.

• Total skyr isen: Total mener deler av Arktis bør ligge urørt. Det franske energiselskapet har en annen holdning til Arktis enn konkurrentene, som vil utnytte klimaendringene og bore etter olje om så på Nordpolen. Nord for Alaska har Shell brukt 5 milliarder dollar uten å vinne over isforholdene.
• Mer enn et uhell på en dårlig dag? Deepwater Horizon-saken viser at oljebransjens praktiske evne til sikker boring var overvurdert. Under den pågående rettsaken i New Orleans kan to av bransjens tungvektere, BP og Transocean, bli dømt for grov uaktsomhet. Begge er store også på norsk sokkel.
• Arktis krever andre sikkerhetsgrep enn Nordsjøen: Norsk oljenæring har lang og verdifull erfaring fra Nordsjøen, men i jakten på arktisk olje og gass må  sikkerhetsprosedyrene forvandles fra dokumenter til hverdagslig praksis.

Utslipp i Arktis = omdømmekatastrofe

Sikkerhetsekspert Antonsen synes franske Totals utspill sist høst om at oljeboring i islagt Arktis har en for høy risiko vitner om modenhet, og at det franske oljeselskapet uttrykker en fornuftig føre var-holdning gjennom å spille med åpne kort.
Det var i september i fjor at Totals toppsjef Christophe de Margerie uttalte at en boreulykke på Grønland vil være en katastrofe, både for miljøet og ikke minst for det involverte selskapet. Han har understreket at Total ikke er motstander av arktisk energiproduksjon, men at selskapet ser at boring i islagte områder kan være for risikabelt. Hittil har ingen andre enn Total sagt dette rett ut, og mens Total har vært åpen om at Arktis byr på problemer som oljebransjen kanskje ikke bør forsøke å overvinne, har en rekke konkurrenter, blant dem amerikanske ExxonMobil, italienske Eni og Statoil, uttrykt iver for å starte boringen så langt nord som mulig. Det franske energiselskapet er en av pionerne i Arktis, og Total er en av partnerne i det Gazprom-ledede konsortsiet som skal gjøre det problematiske Shtokman-feltet i Barentshavet til et lønnsomt gassprosjekt. Total-sjefen mener at det er miljømessig langt tryggere å satse på gass fra Arktis, enn olje. Han mener at oljeboringen har større utslippsfare enn gassproduksjonen, og at et oljeutslipp i det sårbare Arktis vil være ødeleggende for ethvert selskap.
Oljebransjen ser på Barentshavet som den enkleste delen av Arktis, og siden det er isfritt, er det relativt sett langt mer gjestmildt enn de islagte farvann utenfor Alaska der Shell har blitt slått teknisk knockout av naturen. I forrige uke kom meldingen om at den nederlandske storprodusenten tar en pause i leteboringen i Beaufort- og Chukchi-havet, og Shell har ikke kommet med noen indikasjoner på når aktiviteten tas opp igjen, men selskapet er klar på at det ikke gir opp sine arktiske ambisjoner i havområdet nord for Alaska. Flere miljøorganisasjoner, blant dem Greenpeace, mener at Shell har undervurdert hva boring i islagt Arktis innebærer, men Marvin Odum, sjefen for Shells amerikanske operasjoner, sier til Financial Times at Shells arktiske innsats ikke er en fiasko. Han understreker at det dreier seg om en langsiktig operasjon som må gjennomføres på en sikker og på alle måter forsvarlig måte. I retorikken fremstår Shells avbrutte leteboring nærmest som en kalkulert sikkerhetsmanøver.  

"Ga blaffen i sikkerheten"

Shells tilbakeslag nord for Alaska er til tross for en utgiftsside på minst 29 milliarder kroner (5 milliarder dollar), og eventuelle omdømmetap, er som småtteri å regne sammenlignet med den situasjonen BP er havnet i. Allerede en måned etter Deepwater Horizon-katastrofen anslo Marrill Lynch at de fem selskapene som er koblet til ulykken (BP, Transocean, Halliburton, Anadarka Petroleum og Cameron International) hadde hatt et fall i markedsverdien på over 20 milliarder dollar.
Eksplosjonen i Mexicogolfen har vist hva en uønsket hendelse kan gjøre med et selskaps rennommé. Dette er en ulykke som aldri vil bli glemt, og den vil for alltid knyttes til BP, selv om selskapet inntil det smalt, ikke var sett på som et selskap som tok lett på sikkerheten.
I rettsakens innledende fase har det haglet med påstander om at selskapet ga blaffen i sine egne sikkerhetsinstrukser, og rettsaken får nå frem at sikkerhetsprosedyrene fantes i teorien, men ikke i den praksis som ble fulgt ute på plattformen. Det kommer nå for dagen at de involverte selskapenes store selvtillit og tro på egne evner til trygg oljeleting og produksjon, ikke stemmer med virkeligheten. BP har allerede tatt på seg vesentlig skyld for katastrofen, men vil likevel bruke hele innværende år, og muligens enda lenger tid og mer ressurser, for å begrense erstatningsansvaret og for å gjøre sine samarbeidspartnere medansvarlige.
I fyldige rettsreferater tegnes det foreløpig et bedrøvelig bilde av BP. Bob Bea, en anerkjent sikkerhetsekspert fra University of California Berkeley har bakgrunn som tidligere BP-medarbeider, og ifølge ham har selskapet med overlegg ignorert sikkerhetsprosedyrer og unnlatt å forholde seg til de sikkerhetskrav som er knyttet til boring på store dyp. En annen ekspert, Alan Huffman, har i retten stått frem og sagt at han var dypt skeptisk til hvordan boringen foregikk selv om det var kjent at berggrunnen rundt selve brønnen var ustabil. Hans konklusjon var at operasjonen ikke var sikker, og rett og slett farlig. Kevin Lacy, BPs tidligere visepresident for operasjonene i Mexicogolfen, nekter for at det i hans tid var lov få kutte svingene og ta sikkerhetsrisikoer, men han har innrømmet at det var et enormt press på å kutte kostnader.
Sammensatt ansvarsbilde
Den pågående rettsaken i New Orleans for å oppklare hva som egentlig gikk galt, viser med brutal tydelighet de enorme, økonomiske omkostningene en katastrofe representerer. Om man ser bort fra omdømmetapet som vokser for hver dag som går, har BP og den multinasjonale riggoperatøren Transocean hittil måttet punge ut med 28 milliarder kroner i bøter til den amerikanske staten, men BP mener at også  det amerikanske oljeserviceselskapet Halliburton må ta store deler av ansvaret, og dermed også en vesentlig del av eventuelle erstatninger.
Oljeriggen Deepwater Horizon var eid av Transocean og Halliburton, men ble drevet av BP da katastrofen inntraff. To av disse hovedaktørene er velkjente navn også på norsk sokkel; BP har spilt en av hovedrollene i det norske oljeeventyret, og Transocean har i 40 år satt sitt preg på den norske oljenæringen og er i dag involvert med sju rigger, flere i Barentshavet. Selskapet borer blant annet for Statoil.
En rekke av de tingene som gikk galt kan muligens endres ved at oljebransjen lytter til blant annet innspillene fra Stian Antonsen i Safetec. Han er også opptatt av at det på norsk sokkel hele tiden må stilles strenge krav til selskapene, noe det også gjøres, og at Petroleumstilsynet på påse at virksomheten drives med økt fokus på sikkerhet. Antonsen vil at sikkerhetskravene i Arktis må være strengere enn i Nordsjøen, og at sikkerhetsaspektet må komme inn allerede i designfasen av nye prosjekter. Den lange erfaringen fra Nordsjøen er verdifull, men de klimatiske forholdene i Arktis er annerledes, særlig med tanke på mørke og kulde, men avstandene til land og andre installasjoner er også større, og dette gjør sikkerhetsbildet mer komplisert, mener Antonsen, som påpeker at dette gjelder alt fra helt konkrete vedlikehold til større sammensatte operasjonelle prosesser.
På konferansen i Stavanger fremholdt han også at over halvparten av lekkasjene som fører til eksplosjonsfare har sin bakgrunn i "operational error" – altså samhandlingsproblemer og menneskelig svikt (se figur 2).
I rettssalen New Orelans nytter det nå lite for BP å si at de hadde gode kriseplaner, for Deepwtar Horizon-katastofen viser hva som faktisk skjedde, i praksis.