Dette skal til for å bli toppsjef
Mange ledere trakter etter stillingen som toppsjef, som de ser på som høydepunktet i karrieren. Men før de begynner på klatreturen mot toppen, bør ledere spørre seg selv ett spørsmål: Er det verdt det?
For å svare på spørsmålet viser vi til en årlig spørreundersøkelse utført av den spanske handelshøyskolen IESEs International Research Center on Organizations, i samarbeid med kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller. Undersøkelsen, som omfattet 1000 spanske ledere, hadde et spørsmål som fokuserte på grunnene for og imot å bli toppsjef.
Basert på svarene kan vi identifisere to hovedgrunner for å bli toppsjef: Muligheten for å få satt sine egne ideer ut i live, og utfordringene og ansvaret som kommer med jobben.
Når det gjelder de negative sidene, oppga respondentene to store ulemper: Vanskelighetene med å kombinere privatliv og familieliv med karrieren, og det faktum at toppsjefer noen ganger må ta avgjørelser som er vanskelige fra et mellommenneskelig perspektiv, spesielt når det kommer til oppsigelser som påvirker mennesker tett på toppsjefen. Men når alt kommer til alt er det mange som føler at fordelene veier tyngre enn ulempene.
Prestasjonssyndromet
Potensielle toppsjefer karakteriseres av det som har blitt omtalt som «prestasjonssyndromet»:
- De aksepterer rimelige utfordringer, som verken er veldig lette eller veldig vanskelige. Målene de setter seg, er mål de har en akseptabel sjanse til å oppnå. De er verken interessert i å forfølge noe som er for lett eller for vanskelig.
- De har et originalt syn på virkeligheten, noe som noen ganger skaper diskusjoner frem til de får realisert visjonene sine.
- De jobber mot resultater på medium og lang sikt, ikke bare på kort sikt. Kortsiktige resultater er en måte å nå langsiktige mål på.
- De trenger indikatorer som forteller dem om de oppnår de planlagte resultatene eller ikke.
- De vil gjerne forandre miljøet de opererer i. Dette handler om mer enn å gå etter personlige interesser: De forsøker også å forbedre levekårene til menneskene rundt seg.
Dette syndromet, som i prinsippet har positive effekter, kan ende opp med å bli et maktsyndrom hvis man mister den bredere motivasjonen. Når dette skjer, begynner toppsjefer å fokusere utelukkende på sine egne interesser, og bryr seg ikke lenger om hva som er bra for organisasjonen.
