DANS: Ikke alt av verdi handler om teknologi. Her fremfører Ida Haugen en dans under konferansen Substans 2018.
Otto von Münchow
Er teknologi alltid et gode?
Er vi blitt for vant til å tenke at teknologi er løsningen på alle utfordringer? Tyr vi til teknologiske løsninger uten tanke om det faktisk gir noe positiv tilbake?
På mange måter oppsummerer disse spørsmålene utgangspunktet for Substans, en konferanse som ble arrangert i Bergen i forrige uke.
Teknologi har gjort alt mye lettere, har gitt enorme muligheter, kopler systemer sammen og løser all verdens utfordringer. Men kanskje vi har mistet noe i denne omfavnelsen av teknologi som tidens løsen – og ikke minst som fremtidsbærer.
Når Substans åpnet med en innføring i fanziners kulturhistorie og kunsten i det å lage egne, små trykksaker, var det utvilsomt nettopp et grep for å vise at ikke alt som gir verdi må basere seg på internett og det aller siste innen teknologisk utvikling. Ikke desto mindre ville Substans vise nettopp teknologiens muligheter – om en er bevisst hvordan den brukes.
– Med Substans har vi ønsket å invitere til en samtale – en litt abstrakt samtale. Dette er et eksperiment, innledet Anders Waage Nilsen fra Myldring, som har vært en av initiativtakerne til Substans.
– Over de siste årene har vi innsett at den digitale teknologien ikke bare dreier seg om å lage nye ting, men også å ødelegge ting som faktisk virker. Vi har sett medieindustrien og den offentlige sfæren bli sanert av globale plattformer.
INITIATIV: Anders Waage Nilsen fra Myldring, er en av initiativtakerne til Substans-konferansen. Otto von Münchow
En motvekt
Waage Nilsen slo fast at stadig flere fanger opp forandringene rundt oss og at mange i økende grad føler seg overkjørt av de nådeløse kostnadene som mye av teknologien bringer med seg. Samspillet mellom mennesket, maskiner og samfunn blir stadig mer kompleks. I det ligger det både et disruptivt og konstruktivt potensial.
Han mener det er tid for å snakke sammen på nye måter og håpet at Substans i så måte kunne være en begynnelse. Da han begynte å leke med ideen om konferansen – som han selv ikke vil kalle en konferanse – var det fordi han mente tiden var moden for en intellektuell, stimulerende motvekt til alle andre konferanser og møteplasser der «disrupsjon» og «fremvoksende teknologier» fremstilles deterministisk.
– Grunnen til at vi gjør dette, er fordi vi mener at vi trenger å dele perspektiv med hverandre, og at det ligger en egenverdi i å utvide denne samtalen, påpekte Waage Nilsen.
– Et annet element som gikk opp for oss da vi satte sammen programmet, er at vi alltid snakker om teknologi som noe hurtig, men akkurat nå er vi begrenset av programvarer og designprinsipper som ble oppfunnet for 10, 15 til 20 år siden. Og det vi er i ferd med å utvikle nå, vil ha innvirkning kanskje 10 år, kanskje til og med 100 år fra nå.
I forhåndsomtalen til Substans ble det lovet et tankevekkende program, med bidrag fra forskere, aktivistiske hackere og andre som evner å tenke motkreativt og kritisk. Programmet levde opp til forventningene. Det sentrale spørsmålet under Substans er ikke hva teknologien kommer til å gjøre med samfunnet, men hva vi bør bruke teknologien til. Det ble snakket om fremtiden, men ikke i skråsikre vendinger.
Fra gammelt til nytt
Om noe, er fanzinen et langsomt uttrykk og på mange måter antitesen til dagens moderne, digitale teknologi. Like fullt benytter dagens fanzinekunstnere den nye teknologien i produksjonen av sine små trykksaker. De fleste fanzinene lages på datamaskiner og trykkes gjerne på toppmoderne duplikatorer som Risograph. Slik blir fanzinen faktisk et bindeledd mellom gammelt og nytt.
– Fanzinen er et veldig personlig uttrykk i motsetning til mange av dagens digitale plattformer som når ut globalt. Vi liker ideen om at vi eier hele prosessen fra begynnelse til slutt, sa Ann-Kristin Stølan og Fredrik Rysjedal fra Plamflett da de presenterte fanzinen som et motkulturelt innslag under Substans.
Fra hurtigdykket inn i fanzinens verden ble Frank Chimero en naturlig forlengelse inn mot resten av Substans. Han har føttene plantet både i den gamle og den nye verden. Som designer og gründer av softwareselskapet Abstract i New York, har han ligget i front i den digitale verden. Samtidig er han opptatt av verdier som ligger forankret i mellommenneskelig erfaring og vår historie.
– Jeg elsker fanziner, var det første han sa da han tok over podiet under Substans.
Amerikanske Chimero er en kjent og anerkjent stemme i digitale kretser. Han har skrevet tekster om digitalisering og brukeopplevelse, som mange ser som ikoniske. Han skriver blant annet for New York Times og Wired Magazine.
Til tross for sin bakgrunn stiller Chimero mange kritiske spørsmål til ny teknologi og ikke minst til hvordan mange nærmest litt blåøyd omfavner den. Han mener vi hele tiden må stille spørsmål om hva teknologien er til for. Teknologien har gjort alt mye lettere, men samtidig er det også blir noe unaturlig beroligende og bedøvende over den.
Det gode rom
– Teknologien har endret seg fra å være et verktøy til et sted der vi lever, sa Chimero under Substans.
Han pekte på at vi tilbringer stadig mer tid på digitale plattformer og sosiale medier. Da må vi også velge de stedene vi oppholder oss på i den digitale verden på samme måte som vi gjør i den fysiske virkeligheten. I virkelighetens verden er kriterier som trivsel og tilhørighet viktig, og Frank Chimero trakk fram staselige New York Public Library som et sted han selv trives i og søker til.
– Jeg vil fremheve betydningen av det gode rommet. Burde vi ikke velge gode steder å oppholde oss i?
Når sjefer snakker om teknologi, får jeg vondt
Chimero gjorde et poeng av at i dagens sosiale medier eksisterer det en konflikt mellom hva mediene burde gjøre og hva de faktisk gjør. Slik de sosiale mediene nå fungerer, åpner de opp og gir rom for en utnyttelse som stadig flere registrerer og reagerer på. Chimero viste til Edelmans tillitsbarometer for 2018 som viser at Facebook og Google oppfattes som blant de minst troverdige plattformene i verden.
– Og 63 prosent av vanlige folk klarer for eksempel ikke lenger å skille mellom god journalistikk og usannheter.
Selv har han valgt bort Facebook, men bruker aktivt Instagram – og erkjenner at det kanskje kan virke selvmotsigende. Hans poeng er at det er mulig å skape rom for de gode opplevelsene og de gode stedene å oppholde seg, også i teknologiens verden. Det er vårt valg.
Der Chimero oppmodet oss til å ha beina på jorden i møte med ny teknologi, gikk seriegründer og teknolog Wilhelm Joys Andersen i strupen på næringslivets forestilling om hvordan ta i bruk ny teknologi.
– Når sjefer snakker om teknologi, får jeg vondt. Teknologien opptrer med en sånn abstrakt, magisk kraft. Om en gjentar de samme formuleringene som en finner på internett, skal det skje innovasjon på et eller annet mystisk, uforklarlig vis.
Teknologisk determinisme
– Spørsmålet må jo være hvordan kan vi lage ting som virker? Da er det i hvert fall ikke slik DNB gjør det med sitt innovasjonsrom. Det blir litt sånn som Willy Wonka driver sjokoladefabrikken sin, sa Joys Andersen med referanse til filmen Charlie og sjokoladefabrikken.
Vi må slutte å snakke om hva og heller snakke om hvordan
Det er ikke nok å skape et bakrom og hive ingredienser inn til teknologiens Oompa Loompa og hans små kumpaner og tror at det skal resultere i innovasjon. Joys Andersen hevdet at når en lager et innovasjonsrom, ligger det implisitt at det ikke gjøres innovasjon andre steder.
– Det finnes bedre måter å gjøre det på. Vi må slutte å snakke om hva og heller snakke om hvordan.
Wilhelm Joys Andersen pekte på at den første, store ideen er veldig lett. Det er de tusen små ideene som følger etter den store ideen, som er vanskelig. Fra sin egen verden viste han til at det ligger tusenvis av bittesmå avgjørelser i en kodebase.
En av hans konklusjoner var at for å skape innovasjon, må en rigge seg med de riktige menneskene, med de riktige egenskapene og med den riktige innstillingen til å løse problemene. Og kanskje aller viktigst: De som vet hvordan man kan finne svaret, må ha makten til å sette det ut i livet uten å måtte spørre om lov.
Der både Chimero og Joys Andersen viste til mulighetene som ligger i ny teknologi – til tross for sine kritiske blikk – slo innlegget til professor Lars Nyre ved Universitetet i Bergen en bøtte kaldt vann i hodet på deltakerne under Substans. Han var klokkeklar på at den teknologiske utviklingen er deterministisk. Den lar seg ikke stoppe.
– Teknologien har alltid tatt over det mennesker gjør, helt siden steinalderen. Ser vi historisk på det, har teknologiutviklingen alltid vært disruptiv. Det er en realitet på godt og vondt.
Hva er spørsmålet?
Nyre snakket om teknologisk determinisme som noe uavvendelig. Teknologien skaper mer orden. Det er den som i seg selv driver utviklingen, ikke menneskets handlinger. Han visste til at kommunikasjonsteknologien er det mest slående eksemplet på dette.
I dagens smarte telefoner, som Nyre kalte et übermedium, er den ene teknologiske nyvinningen etter den andre – siden tidlig av forrige århundre – blitt inkorporert. Nå finner vi alt fra radio, TV, telefon, internett og geolokalisering på denne lille innretningen. Og nå blir alt stadig mer personalisert, forutsigbarlig og altoppslukende.
– Teknologien tar ikke bare mer og mer over, men den tilfører også noe, og stadig nye funksjoner blir inkorporert, sa Lars Nyre.
– En av mine påstander er at jo mer teknologien kan gjøre for oss, desto mer må vi innse at det ikke er menneskene som styrer utviklingen.
Substans stilte mange relevante spørsmål omkring vår tilnærming til teknologien, men ga i liten grad noe svar. Det var heller ikke hensikten. Ifølge Anders Waage Nilsen, var målet å få i gang en dialog. Som det stod i programinvitasjonen, er teknologien ofte svaret, men hva er spørsmålet?
– Jeg opplever at mange bedrifter begynner å løpe etter teknologien istedenfor å bruke den. I dette jaget etter teknologi synes jeg at det mangler noe. Vi må stille kritiske spørsmål til den determinismen som er blitt et premiss og så må vi begynne å snakke om de kreative mulighetene som ligger i teknologien, sier Waage Nilsen.
