Fra abortmotstander til ivrig forkjemper for abortloven

– Vi har seks barnebarn som vi selvsagt elsker alle sammen Etter alt å dømme venter det dem en langt på vei ødelagt klode. Jeg vil gjerne kunne se dem inn i øynene før jeg dør og si «Jeg prøvde i all fall litt», sier Gro Nylander og presenterer ivrig sitt foreløpig siste engasjement; Besteforeldrenes klimaaksjon!

Skal man dømme etter merittlisten til Gro Nylander, har hun ikke bare prøvd. Hun har oppnådd, utrettet og betydd svært mye.

Da hun i vår ble utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, den høyeste utmerkelse som gis til sivile, var det for sin fremragende innsats for folkehelsen.

– Det var utrolig spennende og morsomt å snakke med Kongen, sier hun.

«Heller brenne enn å visne»

Som pensjonist lever Gro etter mottoet «heller brenne enn visne!». Hun er langt fra utbrent eller i mangel på drivstoff, den 73-år unge damen som startet denne hustrige høstmorgenen med morgenbad i fjorden, bare 150 meter fra der hun og mannen bor på Høvik. I nabohuset bor noen av barnebarna.

En korridor forbinder de to husene til felles glede og nytte for tre generasjoner.

Folk flest vil kjenne Gro Nylander gjennom hennes foregangsarbeid for kvinne- og småbarns-helse generelt og amming spesielt. Av utdanning er Gro lege og spesialist i fødselshjelp, kvinnesykdommer og medisinsk genetikk.

Hun har blant annet forsket på røyking under svangerskapet og hvordan dette påvirker arvestoffet. Hun står bak informasjonsfilmen «Bryst er best», laget da hun var leder for Nasjonalt kompetansesenter for amming.

Den er oversatt og brukt i over 50 land. Temaet er fremdeles høyst aktuelt i forbindelse med debatten rundt mors og fars permisjon etter fødselen.

Mor og barn først

– Har ikke Norge kommet langt i likestillingen ved å gi utvidede rettigheter til fedrene?.

– I Norge er likestillingen på ville veier innen dette området. Vi må ikke glemme hva det koster en kvinne å få fram et barn. Her snakker vi om graviditet, fødsel, barsel og amming, og et er urimelig å late som om menn og kvinner er like, sier Gro. Ja til likeverd, ja til likelønn og pappaperm, men vi må få lovfestet ekstra tid til moren! EØS krever at FØR man tar fatt på den delbare foreldrepermisjonen skal kvinner som har født ha 12 ukers øremerket barselpermisjon. EU-domstolen har stadfestet at de ukene ikke kan” spise av” den totale permisjonen. Et hardt tilkjempete privilegium har glippet ut av kvinners hender. Våre lovgivere har sovet i timen, og lukker øynene for realiteten, fortsetter hun engasjert. 

Hun har skrevet en rekke bøker, stått frem i diverse media og holdt utallige foredrag i inn og utland. Ja, det er kanskje som formidler hun har sin styrke, formidling av hva den kunnskapsbaserte forskningen betyr for den enkelte.

Hun er ikke redd for å provosere, men legger heller ikke skjul på at det har kostet tid og krefter å være i front. Hun har hele livet vært engasjert og stått på for sitt fag og sine meninger.

Som aktivist har hun engasjert seg i kvinnesak, Nei til atomvåpen, abortsaken, miljøvern, JA til nedleggelse av Fornebu, JA til bevaring av Høvik bibliotek.  

 Meningers mot i ung alder

Allerede i tidlig barndom viste Gro mot til å stå fram, og hennes tidligste «aksjon» gjaldt avholdssaken.

– Jeg var fasinert av søndagsskole-sangen ”Lytt nu til jeg vil fortelle, om en liten sped martyr”, forteller hun. Den var så sørgelig, om en liten jente som prøvde å få sin alkoholiserte far til å slutte å drikke Sangen endte tragisk med at den lille jenta ble slått ihjel av faren, men hun døde med et smil og kom rett til himmelen. Inspirert av denne lille jenta som var villig til å ofre alt, stilte jeg meg opp foran foreldrenes skap en kveld de skulle ta seg en drink og forkynte modig; «Dokker får ikkje drikk dokker full!»

På denne tiden bodde legefamilien på fire i det nedbrente Mehamn i Finnmark. Krigen var akkurat slutt og det var skrikende behov for all slags hjelp, også leger.

– Engler, stjerner i den lille boken, stemningen på bedehuset og Jesus som passet på, bærer jeg med meg fra barndommens Finnmark. Jeg har nok store deler av livet vært søkende.

Antakelig ble jeg født med et religiøst gen som gjorde at jeg allerede som liten trosset mine foreldre og lurte meg av sted til søndagsskolen, forteller Gro. Ja, for foreldrene var overbeviste ateister og så helst at døtrene var ute i kjeledress og lekte søndag som hverdag.

Hva de ikke visste var at Gro hadde gjemt unna et skjørt bak en stor stein og skiftet og dro på søndagsskolen med bankende hjerte.

– En stor begivenhet var det når misjonsskipet Elieser la til havn i kirkeløse Mehamn. Skipet hadde forsamlingssal med andakt og sang, og himmelsk smak av sviskegrøt med sukker og fløte, minnes hun.

– Religionen var viktig, ikke minst i mørketiden ga den gi trygghet for barn og voksne som alle hadde opplevd krig. Mange hadde sett Mehamn brenne helt ned. Alle hadde lidd.

–Tror du barn i dag kan finne den samme tryggheten i møte med kristendommen som du gjorde den gang?

– Jeg tror det er fint for barn å tro på at også Jesus passer på dem.  At tryggheten i noen religiøse miljøer etter hvert kan gå over til følelsen av skam og skyld er en fare, legger hun til.

Likeverd

– Fortsatte du å søke som voksen?

– Jeg har nok forandret syn på mye gjennom årene, men jeg har fremdeles stor sans for menneskesønnen Jesus, den fattige snekkersønnen som snakket om kjærlighet og om at menn og kvinner er likeverdige. At kirken har tilegnet seg så stor jordisk rikdom, som for eksempel i Vatikanet, angivelig til ære for en profet som forkynte at det er umulig for en rik mann å komme til himmelen synes hun er avskyelig.

– Jeg er fan av profeten Jesus, proklamerer hun, og snakker begeistret om teaterstykket «Etterlyst: Jesus» som hun nylig har sett på Det Norske Teater, ikke bare en, men to ganger. – Jeg synes stykket fanger noe av det som er kirkens problem i møte med det moderne samfunnet, påpeker hun.

– Hva da tenker du på da?

– Tanken om helvetet, for eksempel, har skremt vettet av så mange, uten at det faktisk er omtalt i Bibelen. En annen ting er arvesynden. For meg er det ufattelig at et lite barn skal være født med synd! Det nærmeste jeg kommer himmelen, føler jeg, er når jeg ser inn i øynene til et nyfødt barn, sier hun og blir myk i stemmen.

– Men kirken må jo heller ikke bli så løs i fisken at den ikke merkes i samfunnet, mener hun og nevner at hun har respekt for markante skikkelser som Helge Hognestad, og faktisk også for Børre Knudsen på motsatt fløy. Kanskje kjenner hun seg igjen i de som står fram for en sak selv om det kan være ubehagelig og ha store personlige omkostninger.

Ivrig forkjemper for abortloven

– Du sier at du har respekt for Børre Knudsen, han som kjempet for det ufødte livs krav på beskyttelse og vern og menneskeverd fra unnfangelse til død.

– Ja, Børre Knudsen var i all fall en tydelig stemme som ikke pakket inn budskapet sitt, ikke lunken.   –Men selv landet du på et annet standpunkt i abortsaken. Hvordan skjedde dette skiftet? – Jeg mener at alle barn bør være ønsket, at ingen kvinne skal tvinges til å føde, forteller Gro, som følte at hun var barnas varme forsvarer både som motstander av, men etter hvert som forkjemper for abortloven. - Vendepunktet kom i møte med livets realiteter, sier hun. - Dagens abortlov beskytter, etter min mening, både mor og barn. Etter 12 uker innvilges abort bare etter nøye vurdering og strenge kriterier.

– Men like fullt er spørsmål rundt abort knyttet til smertelige valg og etiske problemstillinger, hvordan forholder du deg til det?

– Ja, det er ikke uproblematisk, sier Gro og forteller at hun på sin vei har snakket med ulike religiøse ledere, både en katolsk pater, en imam og en rabbiner om abort.

– Både historiske og religiøse kilder angir at sjelen først tar bolig i fosteret ganske langt ut i graviditeten. Provosert abort er ofte vemodig, både for kvinnen og for helsepersonell som bidrar, og fokuset må være på å hindre nye uønskede graviditeter, sier hun. - Jeg har alltid opplevd det tungt å utføre aborter og ofte bedt en liten bønn i den forbindelse, legger hun stille til, og forteller at hun også selv har tatt abort.

There is no planet B

Nylig kom Gro tilbake fra Trondheim, fra årsmøtet til før nevnte BKA, Besteforeldrenes klimaaksjon, en bevegelse som samarbeider med kirke og fagbevegelse, ungdoms- og miljøorganisasjoner med det mål for øye å jobbe for livskvaliteten for framtidige generasjoner.

Organisasjonen har en rekke aktive kirkefolk blant sine medlemmer, blant annet tidligere biskop Laila Riksaasen Dahl, som har sittet som nestleder i organisasjonen.

– Kirken er en viktig arena, den vil det gode og tar forvalteransvaret på alvor, sier Gro og legger til at situasjonen er alvorlig; Vi er den første generasjon som har bidratt massivt til å ødelegge jorda og kanskje den siste som kan gjøre noe med det, avslutter hun og oppfordrer alle i besteforeldrealder til å engasjere seg.