Oslo-barn føler seg skviset ut av byen de bor i, forteller informantene i en masteroppgave i samfunnsgeografi.
Gaelle Marcel CC.
Barn som byutviklere
«Hvordan ville trikken, t-banen, trafikken, bygninger, grøntarealer og gatenett sett ut som det var utformet med barns behov som betingelse?»
Det er samfunnsgeograf Anne Aaby som spør. I sin masteroppgave undersøkte hun barnas blikk på byen. Hun har intervjuet 17 barn om deres nærområde, Grünerløkka i Oslo. Barna fikk tegne mentale kart og fortelle hvordan hun bruker sitt nærmiljø.
På Masterbloggen skriver Aaby barna er byens mest marginaliserte gruppe, når det gjelder byutvikling. Et av barna forteller at det er mange steder han ikke føler seg velkommen, selv ikke inne i en bakgård.
Dianas mentale kart. Dianas mentale kart.
Kompetente brukere
Det å ta med barna inn i byplanleggingen sikrer at byen oppleves inkluderende for flere, skriver Aaby. Hun argumenterer for at det kan styrke byene i kamp om kompetanse, innovasjon og økonomisk utvikling.
Hun mener studien viser at barn er kompetente brukere av byen, som navigerer og sørger for egen sikkerhet i en by som i hovedsak er konstruert for voksne kropper.
Jannes mentale kart. Jannes mentale kart.
Barns geografi
Samfunnsgeografen har utviklet tre beskrivelser av barns forståelse av geografi:
Lekegrindsgeografi: Flere av barnas bevegelsesrom er begrenset til bakgårdene, med en avgrensing som er forsterket av bygningene rundt.
Løpestrengsgeografi: Her får barna bevege seg friere, også utenfor bakgården. De avtaler målrettede utflukter med foreldrene, men det er foreldrene som styrer bevegelsen, som med en løpestreng.
Fareskiltgeografi: Noen barn får operere innenfor et større område, der foreldrene har pekt ut spesifikke steder der barna ikke får lov å gå. Foreldrene har også satt opp et sett med regler for hvordan barna skal håndtere ulike faremomenter, og på denne måten plantet fareskilt i landskapet barna skal ferdes i.
Katinkas kart. Katinkas kart.
Mads kart. Mads kart.
Sunnivas kart. Sunnivas kart.
