Vriompulsen - Virkelighet?

At det er blitt folk av meg er i grunnen helt utrolig. Jeg har jo vokst opp med fullstendig uvirkelig TV.
Ta detektimen for eksempel - skurken som fikk sin velfortjente kule til slutt. Som lå der og badet i sitt eget blod rett før Kveldsnytt og meddelte oss at det lønner seg å være snill her i verden. Rettferdigheten seirer nemlig, uansett.
Virkelig nok, syntes jeg. Inntil den samme skurken dukket opp igjen noen fredager senere. Med nytt navn og i nye klær var han på plass - lys levende og klar for nye skurkestreker. Og kuler. For han ble jo skutt igjen. Og igjen.
Og igjen.
Helt uvirkelig.
- Ketchup og krutt, sa pappa.
Det samme skjedde i mandagsfilmen. Hovedpersonene kom igjen, uke etter uke - med nye yrker, nye barn, nye elskere og nye muligheter.
Snakk om uvirkelig.
- Det er bare film. De later som, sa pappa.
Det fantes selvfølgelig også mennesker som var seg selv på TV da jeg vokste opp. I Dagsrevyen, for eksempel. Men de satt jo bare der og snakket om krig og fattigdom og andre uvirkelige ting. For ikke å snakke om Ingrid Espelid som stekte lammesteik på fem minutter og kokte poteter på null komma swisch. Visst innrømmet hun at hun hadde juksa litt, men hele seansen syntes meg likevel ganske uvirkelig.

Nå har derimot TV blitt virkelig.
Såkalt virkelighets-TV er kort oppsummert en slags underholdning med virkelige mennesker som er seg selv på TV. Settingen er riktignok noe konstruert – de lenkes sammen, stenges inne eller sultefôres, men det er også de eneste virkemidlene som benyttes. Deltakerne har verken manus eller regissør å forholde seg til. Det som skjer, skjer. Vi får innblikk i hvordan virkelige poteter koker i minutt etter minutt. Og ikke nok med det – det skrelles ikke en potet uten at vi får det med oss. For vi kan følge disse folka døgnet rundt på Internett hvis vi vil.
Virkeligere blir det ikke.
Det er jo som å se oss selv.
Vi følger nøye med når de virkelige menneskene bedriver virkelig krangling, virkelig mobbing og virkelig baktaling – vil nødig gå glipp av hvordan virkelige mennesker planlegger å bli kvitt andre virkelige mennesker for å oppnå egen vinning.
For en bedre veiledning i virkeligheten kan vi jo bare ikke få.
Poenget med denne typen TV-underholdning er imidlertid å kåre en vinner – en helt fra virkeligheten som har lyktes i å kvitte seg med alle de andre deltakerne. Helten får en saftig pengepremie og selvfølgelig – minst en førsteside i alle landets aviser. Han eller hun føyer seg deretter inn i rekken av virkelighets-TV-stjerner som - i likhet med sine mer uvirkelige kolleger - kommer igjen og igjen. Med samme navn vel å merke, men med ny elsker, nye muligheter og et helt nytt yrke. For heretter farer de som gjenferd gjennom sine egne TV-show, andres TV-show og ikke minst - tabloidpressens spalter.
Gud hjelpe meg.

For jeg skjønner ikke en dritt.
Såkalt virkelighets-TV appellerer til kikkeren i oss, ja vel. Men hvor festlig er det å kikke på potetkoking i timevis? Og den kranglinga de serverer er jo fullstendig fritatt for futt. Jeg har det langt morsommere hjemme. Skal virkelighets-TV overleve får de jaggu komme opp med noe bedre enn dette.
Heftig flørting med påfølgende sex, for eksempel.
For virkelig sex mellom virkelige mennesker på virkelighets-TV hadde vel vært noe?
Ikke for meg da, så klart.
Men for alle dere andre.
Og ikke minst for virkelighets-TV-stjernene. For da kunne de jo spart seg for halvdårlige TV-show og hoppet rett inn i svære, feite Playboy-kontrakter i stedet.
Kanskje blir det sånn?
For søndag ble Big Brother norsk virkelighet. Vi er blitt lovet «helt normal galskap» og i tabloidspaltene spekuleres det allerede i om «de virkelig tør å utfolde seg». Gjør de ikke det vil nok seertallene dale. På samme måte som de har gjort for Big Brother-konseptet i resten av verden (unntatt i England der det faktisk forekom virkelighets-sex på direkten). Men det er ikke nødvendigvis kjørt av den grunn. For det er utallige nye virkelighets-TV-konsepter på gang rundt omkring: virkelige kvinner som prøver å forføre virkelige menn som er etablert i virkelige parforhold, virkelige kjærestepar som utsettes for virkelige fristere og fristerinner i romantiske omgivelser på en virkelig øde stillehavsøy, virkelige menn og kvinner som blir lenket sammen i en ukes virkelighet for kanskje å bli virkelig forelsket…
Selv gir jeg herved beng og velger å leve livet i stedet.
Jeg vil oppleve poteter. Oppleve krangling. Og oppleve heftige øyeblikk.
Men helst underholdes av uvirkelig TV.