Vriompulsen - Time-out

Det er ei stri å være journalist iblant. For en stor del av jobben handler om å bedrive research - man må snakke med folk. Og for å snakke med folk er man nødt til å få tak i folk.

Og det er for tiden umulig.

Man ender med å bruke halve dagen på å «være så vennlig å ringe tilbake senere», før man omsider innser at det nok er like greit å prøve igjen i morgen. Og i overimorgen. Og i overioverimorgen.

Og så har hele uka gått.

For mandag og fredag kan man glemme. Da beklages det, men «de er ikke her i dag».

Som oftest er de syke.

Kanskje kommer de når de skal, en vanlig arbeidsdag. Men vips, så er de i møte. Og så er det lunsj. Og når man ringer sånn «litt utpå ettermiddagen for da skal de nok være på plass», har de «dessverre gått for dagen». For det er jo så fin vær. Eller kanskje ikke, men det heter like fullt sommer det som foregår utenfor kontorvinduene fra tidlig i mai måned til langt ut i september.

Og da er det sommertid i Norge.

Torsdag den syvende juni hadde jeg planlagt godt – skulle få unna noen viktige telefoner mellom «i møte, dessverre» og «ute til lunsj».

Det ble fullstendig fiasko.

For torsdag den syvende juni var alle arbeidende nordmenn invitert til en time-out midt på dagen. Av med mobiltelefoner, vekk fra PC’en og ut av kontoret. Det skulle viftes med tær og sniffes på syrin – være en slags nasjonal tenkepause der 60 minutter skulle frigjøres for å finne svar på følgende spørsmål: Hvordan kan vi gjennomføre de forandringene vi alle ønsker oss, men ikke klarer å gjøre noe med?

Oppfordringen kom fra bevegelsen 070605 – Tid for forandring. En frigjøringsbevegelse, ifølge de som står bak: Miljøheimevernet, Stiftelsen Idébanken, Miljøverndepartementet og enkelte frivillige. Av dem kan professor og forfatter av boken «Øyeblikkets tyranni», Thomas Hylland Eriksen, og reklameguru Ingebrigt Steen Jensen nevnes.

Frigjøringsbevegelse?

Jeg har i grunnen alltid forbundet frigjøringsbevegelser med desperate kamper for demokrati og ytringsfrihet. Kamper som føres med livet som innsats, av mennesker som mangler noe livsviktig. 070605 fører en kamp med motsatt fortegn. Den handler om å frigjøre oss fra alt det vi har, og hjelpe oss med å ta tiden vår tilbake. Hvordan kan vi bruke mindre av den på stress, mas, ting og teknologi – og mer av den på venner, fellesskap, kjærlighet og opplevelser?

Torsdag den syvende juni tok tålmodigheten min slutt. Jeg slo først til - deretter av - alt jeg kom over av teknisk utstyr, og tok turen ned til Eidsvolls plass i Oslo. Selveste statsministeren hadde innvilget seg en time-out for å snakke til folket.

Om tiden. Og livet.

- Vi har aldri hatt mer fritid enn vi har i dag, sa han.

Sant nok.

Arbeidstiden vår er nesten halvert i løpet av de siste hundre årene. For hvert år har vi fått mer fritid, mer tid til venner og sosialt samvær, mer tid til å se på TV, spise, drikke, feste og ha ferie. Det er ingen grunn til å trekke Statistisk sentralbyrås tidsbruksanalyser i tvil.

- Men vi har så dårlig tid. Vi jobber for mye, sier vi. Og avslutter gjerne med et romantiserende hjertesukk om fortiden. Det kan ikke være annet enn manglende historisk innsikt som får oss på de tanker. For våre forfedre jobbet tolv timer hver dag. Også på lørdager. 72 timers arbeidsuke, hadde de. Dessuten var de kasserere i skytterlaget, brannmenn i det lokale brannkorpset og tenorer og komponister i sangkoret. I tillegg klippet de håret på sine åtte barn, halvsålte familiens sko, hogde ti favner ved til vinteren, og bygde huset sitt selv.

Og vi?

37,5 timers arbeidsuke – betraktelig mindre på sommeren – og ikke tid til noe som helst.

Livet er jo blitt fullstendig håpløst for oss.

- Hvis folk føler seg presset på tid må de gjøre mer bevisste valg. Kjøper man dyr hytte, blir det fort mye jobb, fortsatte statsministeren.

Valg?

Det skjønner vi ikke en dritt av.

For det er først når både posen og sekken er fylt til randen av hytter, båter, biler og Gud vet hva – og vi fortsatt har penger på bok – at vi kan tulle oss inn i en ideologisk svøpe over eget overforbruk.

Og beklage oss over tidstyvene.

Selv er jeg i øyeblikket mest opptatt av hvor folk blir av etter lunsj. Og hvilken sykdom som rammer så hardt fredag og mandag. Sommertiden er selvfølgelig en forklaring.

At høykonjunkturen herjer er kanskje en annen.