Vriompulsen - Sunnhetstegn?

Et sunnhetstegn, sier statsministeren.

Ham om det. For visst henger vi i stroppen, herr statsminister.

Men hvor sunt det er vet ikke jeg.

Vi omtales som superkvinner. Vi vekker oppsikt i Europa fordi vi føder flest og jobber mest. Og vi slår beina under all vanlig teori som tilsier høye fødselsrater ved lav kvinnelig sysselsetting, og omvendt.

Mer enn 76 prosent av oss som er i yrkesaktiv alder er ute på arbeidsmarkedet. Og vi føder 1,85 barn hver. Det er langt over snittet i Europa.

So what?

Vi er kvinner.

Vi klarer alt.

Og det er aldeles enestående.

Faktum er, herr statsminister, at det er ei stri.

Jobben er en ting. Mer eller mindre ansvar, mer eller mindre stress. Arbeidsgiver og type jobb velger vi jo selv. Men flere og flere av oss tar høyere utdanning. Og det er vel i bunn og grunn bare en ting å si om en siviløkonom som jobber deltid som sekretær: Hva er det for noe gærent med henne, da?

Kanskje har hun prøvd seg både her og der - i markedsavdelingen, på regnskap, kanskje til og med på mellomleder- eller ledernivå. Men full tid gikk bare ikke. Redusert stilling fungerte i og for seg helt supert i teorien. Men i praksis ble det full innsats for redusert lønn. Og med konstant dårlig samvittighet på kjøpet.

Kanskje var det ingen som krevde full innsats fra henne, egentlig.

Bortsett fra henne selv.

For hun vil jo klare alt. Og være enestående.

Det være seg på jobben.

Eller hjemme.

Kanskje er det slik at vi har et innebygd klesvasken-må-tas-gen. Et vi-må-vaske-vinduer-gen. Et på-tide-å-luke-i-hagen-gen. Et stearinlys-kos-og-hygge-gen. Og et særdeles velutviklet omsorgs-gen.

Ikke det?

Nei, selvfølgelig ikke.

- Det har ingenting med gener å gjøre, fnyser vi. Det er sosial arv og gamle rollemønstre som henger igjen. Og vi trenger Gud vet hvor mange generasjoner av yrkesaktive kvinner før vi makter å legge av oss det der. I påvente av den store revolusjonen leier vi inn vaskehjelper til den grøvste, dagligdagse rengjøringen, og tar resten selv. Og mennene? Vel. Det er ikke noe galt med mennene. De fleste tar sin del av barneomsorgen, men hva med de møkkete vinduene, den overflømte skittentøykurven og hagen som drukner i ugress? De ser det bare ikke. Ei heller streifes de av dårlig samvittighet for bestemor som ikke har fått besøk på flere uker. Men bevares. Våre moderne menn tar gjerne i et tak.

Bare vi ber dem.

Gjør vi det blir vi straks litt mindre enestående.

I fjor kunne vi lese om norske menn som er lei av norske kvinner. De foretrekker familieorienterte, feminine og huslige kvinner – noe de mener det er blitt vanskelig å finne her til lands.

Det ble jo ramaskrik.

- Forhistoriske holdninger! Vi er ikke mindre kvinnelige enn før, skrek vi.

Ingen skal få komme her og ta kvinneligheten fra oss. For oppi alt annet er vi svært så opptatt av å holde den ved like. Trening – i datastyrte, supereffektive muskelsimulatorer hos hudpleieren, eller opp og ned på en kasse hos SATS (alt avhengig av hvor mange minutter vi har til rådighet) - skvises inn mellom barnehagehenting, luking og bestemor. Og sexy undertøy selger som aldri før. Statistikkene sier vi har sex tre til fire ganger i uken, for pokker. At det i venninnegjengen, etter to glass rødvin, er en sannhet som synes alle fullstendig absurd, er en godt bevart hemmelighet.

For vi orker alt.

Klarer alt.

Og er enestående til krampa tar oss.

Spørsmålet er om den ikke er i ferd med å ta oss nå, herr statsminister.

Antall uføretrygdede i Norge øker. Økningen er mest merkbar i kategorien psykiske lidelser – deriblant utbrenthet.

Og den er størst blant kvinner.

Statistisk sentralbyrå bekrefter at det fortsatt er kvinnene som har hovedansvaret for hus, hjem og barn. Og at kombinasjonen av lønnet arbeid og ulønnede oppgaver i privatlivet fortsatt setter oss i en belastende tidsklemme.

Byrået viser dessuten til helseundersøkelsene, der 72 prosent av alle kvinner mellom 16 og 79 år oppgir symptomer på psykiske plager. For aldersgruppen 25-44 år gjelder det for 75 prosent av oss. Men i følge en undersøkelse fra Dagens Medisin bryr vi oss ikke så mye med det. Menn med psykiske lidelser sykemelder seg sporenstreks, mens vi fortsetter å jobbe til tross for plagene. En av fire av oss får riktignok gjort langt mindre enn vi ønsker i hverdagen, men vi holder koken.

For vi klarer alt.

Orker alt.

Og er så fordømt enestående.

- Et sunnhetstegn, sier statsministeren.

Minner det ikke mer om et sykdomstegn?