Vriompulsen - På gangen

Han ble blank i øynene da jeg nevnte det.

- Ååååå!? Skal du dit? Ja, der har jo jeg også vært, sa han. Og ble litt fjern og drømmende i blikket før han reiste seg og ble borte. Etter noen minutter kom han tilbake med et avisklipp fra 1969, og en særdeles fornøyd mine.

«Sjefsoppdrett på Vestlandet …håndplukkede kronprinser fra næringslivet på skolebenken…», sto det. Så fulgte spalte opp og spalte ned om idylliske omgivelser og god mat - og noen linjer om opplegget.

Men det sto lite om hva som faktisk foregikk.

- Det var tider det… et fantastisk opphold, kom det fra den noe aldrende kronprins der borte i sofakroken. Og sånn fortsatte det, med jevne mellomrom, resten av kvelden.

Gud bedre.

Hva er det med dette Solstrandprogrammet?

Nå har jeg vært der, og det er jaggu ikke godt å si.

For jeg sto på gangen i to dager.

Og det til tross for at jeg faktisk var invitert av arrangøren - Administrativt Forskningsfond. Hva om Økonomisk Rapport ble med på en av samlingene til Solstrandprogrammet for yngre ledere? Kunne det være noe?

Hm.

«Solstrandprogrammet fra innsiden», «Unge lovende ledere på kurs» eller kanskje «Broilerfabrikken»?

Jo da. Her kunne det definitivt bli en sak.

Så jeg dro.

Vel fremme, klokka elleve en tirsdag, måtte jeg først vente utenfor et par timer. For gruppa hadde samling.

Greit nok.

Etter et inngående botanisk selvstudium, en omvisning på Solstrand Fjord Hotel, en seks, syv kopper kaffe, en hyggelig prat med hotelldirektøren, lunsj og et par kopper kaffe til, fikk jeg endelig innpass. Eller rettere sagt – jeg ble introdusert:

- Dette er Caroline. Fra Økonomisk Rapport. Hun skal være hos oss et par dager, så ta vel imot henne.

To og et halvt minutt tok det. Og så var det på hue ut igjen. For nå skulle Gro Brækken være svært personlig, åpen og ærlig på talerstolen. Og hun ønsket ikke å ha pressen til stede.

Så der sto jeg igjen. På gangen.

Ikke det at det var så galt, egentlig. Solstrand Fjord Hotel er jo et ærverdig hotell, med tilsvarende ærverdige ganger. De er både brede og luftige - med vegg-til-vegg og det hele. Mønsteret egner seg til og med for paradishopping, hvis man bare har litt fantasi. Og direksjonen er svært generøs med kaffen.

Gangen på Solstrand er nok faktisk den hyggeligste jeg har vært på i hele mitt liv.

Uoops. Applaus. Brækken var ferdig.

Jeg hadde audiens.

Og hele pausen til rådighet.

Nå er det som kjent begrenset hva man får utrettet på ti minutter. Skviset inn mellom tissingen, de livsviktige telefonene og den hektiske wienerbrødtyggingen, gjorde jeg nå likevel mitt beste. Men midt i spørsmål to til deltaker en var det slutt.

Tid for å samles i basisgruppene.

Og hvilken gruppe skulle jeg være med i, tro? Men, nei.

Alt som foregår i basisgruppa er konfidensielt. Der er deltakerne svært personlige, åpne og ærlige, måtte jeg jo forstå. Pressens inntreden var simpelthen umulig.

Så marsj i vei. På gangen.

Og sånn fortsatte det i to dager til ende. Eneste unntak var onsdag morgen mellom halv ni og ni. Da fikk jeg med meg «dagens ledelsesbudskap» før jeg, to over ni, var tilbake på plass.

På gangen.

Men jeg utviklet en forbløffende teknikk på å intervjue deltakere på vei til og fra do, etter hvert.

Den lå jo i gangen.

Så jeg har forstått at det er fantastisk å være på Solstrand. At man lærer en masse, selv om det er tøft, intenst og utrolig krevende. For man må gi av seg selv hele tiden. Men det er bra – og ingen ville vært foruten…

De sa det samme alle sammen, så kronprinsen anno 1969 er åpenbart ikke alene om sin begeistring - Solstrandprogrammet har definitivt noe for seg. Men nøyaktig hva næringslivets kronprinser har holdt på med bak lukkede dører på Solstrand Fjord Hotel siden 1953 forblir et mysterium. Som utenforstående blir man riktignok fortalt en hel masse. Om basisgrupper og fokustid. Om at det i stor grad handler om å skape kontakt mellom det intellektuelle og det emosjonelle. Om erfaringsutveksling og input. Om åpenhet og ærlighet. Personlige samtaler. Og tillit.

Og man blir fortryllet. Av Bjørnefjorden, Folgefonna, Rododendronen, rosene - og den usedvanlig trivelige atmosfæren.

Men så blir man forvist.

For det viktigste av alt med Solstrandprogrammet er konfidensialiteten.

Jeg respekterer det. Jeg forstår det faktisk, også.

Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor jeg ble invitert. For jeg jobber med journalistikk. Og ikke med PR.

Det burde Solstrandprogrammets profesjonelle arrangør forstå.