Vriompulsen - Maktkamp i manesjen

Jeg var og så på Kjell E her om dagen.

Han tok seg godt ut i grunnen.

Iført stivstrøken lyseblå skjorte. Mørkegrå dress. Og fin, rød silke i dobbelt windsor rundt halsen. Noen millimeter under knuten hadde han festet en bitte liten diamant. Svært diskret, men likevel overraskende. Kjell E er jo ikke akkurat typen som omgir seg med ekstravagansa. Ikke fordi han ikke kan, selvfølgelig. Han ligger jo på lønnstoppen blant Norges konsernsjefer for tida. Han kunne boltret seg i både synlig og usynlig luksus for de tolv millionene han dro inn i fjor. Men det ligger ikke for ham, det der. Den solide, seriøse og redelige Kjell E fremstår nemlig som en måteholden mann, som først og fremst er opptatt av jobben sin. Han skal få den skakkjørte skuta på rett kjøl.

Det har han tatt seg faen på.

Problem etter problem er blitt ryddet av veien i løpet av de siste to årene. Trettifem bedrifter er solgt. Fire og en halv milliarder er hentet inn gjennom emisjoner. Resultatene for første kvartal i år er på hundredeogfemtien millioner kroner før skatt – en klar forbedring fra samme periode i fjor. Da lå det på beskjedne ti.

Kjell E er definitivt på rett spor.

Men han er ikke ferdig.

Og nå har han fått et gedigent hår i suppa:

Kjell I.

I motsetning til Kjell E, liker Kjell I å briske seg.

Både i aksjemarkedet og på fjorden.

Han investerer, analyserer, vurderer og restrukturerer. Og hvis han finner det for godt selger han unna et selskap eller to.

Og hva så?

Det gjør da Kjell E også?

Ja visst. Men Kjell E kjøper seg ikke en milelang luksusyacht med innebygd plysj og hangar for pengene. Det gjør Kjell I hvis han finner det for godt. Han har jo, som vi vet, hang til et noe utsvevende personlig forbruk. Hva er vel Kjell Es beskjedne slipspynt i forhold til hva Kjell I pynter seg med?

Men Kjell I er like fullt en helt. Hos næringsministeren og hos LO. Og etter et kringkastet one-man-show fra Marienlyst i fjor, ble han sannelig en helt hos hele det norske jantefolket også. Til tross for sitt såkalte raid i Aker, har han dessuten heltestatus i egne rekker. Leif Furre er snar med å forsvare sin sjef hvis det blir nødvendig. Og det til tross for at verken han eller hans medsammensvorne er spesielt fornøyde med hans luksusforbruk. Og de ser jo at han er en råtass i aksjemarkedet. Men like fullt fremholder de det industrielle i det han foretar seg.

- Han er en offensiv industriell eier som satser og investerer, sier de.

Det er jo det med Kjell I.

Han er et sjarmtroll.

Men her om dagen var det altså Kjell E som hadde showet. Kjell I var ikke å se, selv om han i høyeste grad var til stede.

Kjell I er jo årsaken til alt dette styret.

For han vil ikke la Kjell E i fred.

Av alt det viktige som foregikk i verden den dagen, fant altså noe av det aller viktigste sted i en kinosal i Oslo.

Der holdt nemlig Kjell E informasjonsfest – en drøy uke før generalforsamlingen der, som kjent, viktige beslutninger skal tas.

Oppmøtet var godt, og situasjonens viktighetsgrad til å ta og føle på.

Nyhetsreportere, mikrofoner, kameraer og et par, tre damer gjorde sitt beste for å bryte igjennom muren av menn i mørke dresser.

Jan Petter Collier var der. Glen Rødland var der. Erik Must var der. Kristian Siem var der. Og institusjonelle herrer som Jan Penne og Truls Evensen var der. Også var jo selvfølgelig det meste som kan krype og gå av dresskledde journalister der.

Alle disse viktige herrer skal jo mene mye om sakens alvor og karakter i tiden som kommer.

Seansen varte i tre lange timer, og var blottet for høydepunkter.

Ikke for det, forresten.

Informasjonsdirektør Andresen gjorde en formidabel innsats på det innledende stadium. Ved hjelp av veiledende utrop og tilsynelatende anstrengende armbevegelser sørget han for at flest mulig tilskuere fikk sitteplass. Og Bjelland håndterte de tekniske hjelpemidlene på elegant vis. Selv de skjærende lydene fra høyttaleranlegget fikk han raskt under kontroll. Dog ikke raskt nok til å hindre at forstyrrelsen fremkalte hviskende spekulasjoner i forsamlingen. Spekulasjoner om at det nok var den usynlig tilstedeværende Kjell I, som ved hjelp av fjernstyrt teknisk utstyr forsøkte å ødelegge for Kjell E.

Om ikke annet kunne kanskje det overbevise tvilerne om at Kjell E er en grepa kar.

Og Kjell I er en røver.

Det var jo det hele showet handlet om.