Vriompulsen - Forfengelighetens fyrverkeri
Det er noe stort på gang i Oslo. Fredag førstkommende. Oslo Spektrum. Klokken syttenhundrede.
Presis.
Det handler om underholdning. Eller gravalvor. Alt etter hvordan man ser det. Det kan til forveksling ligne en glamorøs Oscar-utdeling. En seriøs Nobelprisutdeling. Eller en seiersseremoni etter et olympisk mesterskap.
Men er ikke annet enn en høyst intern hyllest fra reklamefolk til reklamefolk arrangert av reklamefolk - til stor glede for festglade, forfengelige reklamefolk.
Mine damer og herrer den såkalte Gullblyanten står for dør. Ikke Gullfisken, Gulltaggen eller Gulløven, men Gullblyanten. Kanskje den gjeveste av norsk reklamebransjes utallige konkurranser. For om vi gjerne kritiserer reklamefolk så fort vi får anledning, er det en ting vi definitivt ikke kan kritisere dem for deres sinnssykt velutviklede konkurranseinstinkt. Hvert år deltar norske reklamebyråer i drøssevis av rådyre konkurranser, nasjonale og internasjonale, for å kunne utføre en av bransjens viktigste oppgaver:
Å skille guruene fra middelmådighetene.
Reklamebransjen bruker svimlende summer på å konkurrere Epica, Eurobest, New York Festivals, Clio, VG-konkuransen, Art directors Club, Cresta, Cannes-festivalen , bare for å nevne noen. Det finnes tilsynelatende flere reklamekonkurranser enn det finnes norske reklamebyråer.
Så om spekulasjon i aksjer er en dårlig inntektskilde om dagen hvorfor ikke kaste seg rundt og begynne å spekulere i reklamefolks forfengelighet i stedet? Det kan vise seg særdeles lønnsomt. For de fleste konkurransene eller festivalene er privateide. De som står bak tjener gode penger på priskåte reklamemakere som betaler tusenvis av kroner per påmeldte arbeid. Leo Burnett bruker eksempelvis cirka 150 000 kroner i året bare på Gullblyanten som - ikke overraskende - er bransjeorganisasjonen Kreativt Forums viktigste inntektskilde. Cannes-festivalen kommer i tillegg. Det gjør også regningen for å ha minst en halv, høyt sigarførende stab boende på Croisetten i Cannes noen dager i året.
Hvem er disse folka, egentlig? Som på den ene siden må anses som seriøse aktører i norsk næringsliv, men på den andre siden synes å være mer opptatt av sin egen fortreffelighet enn av sine kunders resultater?
Jeg jobba i bransjen for noen år siden hadde full oversikt over guruene og middelmådigheten. Var fast deltaker på Gullblyanten spiste, drakk, klappet og konkurrerte over en lav sko. Om alt fra diplomer til frekkest mulig utgave av den lille sorte. Ivar Vereide var den store helten på den tida. Han med Shell-dama, dagen er ikke helt den samme uten VG, og Lotto-filmene, du vet. En langhåra raddis med skinnjakke, boots, rockefot og digert glimt i øyet. Som brant for å lage gode, sjarmerende historier om produktene han skulle markedsføre. Og vant haugevis av priser for det. Også var det Ingebrigt da, så klart. Ingebrigt Steen Jensen. Som både glødet, gnistret og strålte på en gang og gjorde JBR til et reklamebyrå i stjerneklassen. Og vant priser for det.
Også var det selvfølgelig noen andre Tone Garmann, Kjetil Try og Pål Tarjei Aasheim - men kun et fåtall hadde samme status som disse to gutta. Det handlet om New Deal og JBR. Oslogryta.
Ivar.
Og Ingebrigt.
Men tidene forandrer seg.
Og reklamebransjen?
Vel. JBR (nå JBR McCann) har jo ramla av lasset.
Det skjedde omtrent samtidig som Ingebrigt gikk til det crazy skritt å flytte ut av Oslogryta for å etablere kommunikasjonshuset Dinamo i herregårdslignende lokaler på Lagåsen i Bærum. Og samtidig ta i et tak for fotballen.
Nå har Dinamo blitt hot i stedet.
Og Ivar?
Han har riktignok imagen intakt - sveisen, bootsene og skinnjakka har ikke rikket seg en tomme de siste ti årene - men han har nå valgt å teame opp med Ingebrigt der ute på landet. Så om vi de siste årene har trodd at norsk reklamebransje har bestått av to troll, er det fare for at vi i fremtiden vil oppfatte den mer som ett tohodet Lagås-troll.
Men for øvrig er alt som det pleier.
Ta årets gullblyantjury for eksempel. Der sitter Ingebrigt Steen Jensen, Tone Garmann, Kjetil Try og Paal Tarjei Aasheim. Blant annet.
Og årets favoritter?
Lotto og Ivar Vereide i kategorien film. Og Tone Garmann i kategorien hederspris.
Dette er eliten i norsk reklamebransje, svares det når man spør om ikke det er en snev av innavl og sandkasse oppi dette. Greit nok. Men hvordan er det mulig at en bransje som lever av friske idéer og kreative tanker kan ha hatt den samme eliten i over ti år? Mens resten av verden og ikke minst næringslivet forandrer og fornyer seg i rekordfart? Formålet med en konkurranse som Gullblyanten er å stimulere til nytenkning, ifølge bransjen selv.
Nytenkning?
Kall det heller onani.
Og et gedigent forfengelighetens fyrverkeri.
Presis.
Det handler om underholdning. Eller gravalvor. Alt etter hvordan man ser det. Det kan til forveksling ligne en glamorøs Oscar-utdeling. En seriøs Nobelprisutdeling. Eller en seiersseremoni etter et olympisk mesterskap.
Men er ikke annet enn en høyst intern hyllest fra reklamefolk til reklamefolk arrangert av reklamefolk - til stor glede for festglade, forfengelige reklamefolk.
Saken fortsetter under annonsen
Mine damer og herrer den såkalte Gullblyanten står for dør. Ikke Gullfisken, Gulltaggen eller Gulløven, men Gullblyanten. Kanskje den gjeveste av norsk reklamebransjes utallige konkurranser. For om vi gjerne kritiserer reklamefolk så fort vi får anledning, er det en ting vi definitivt ikke kan kritisere dem for deres sinnssykt velutviklede konkurranseinstinkt. Hvert år deltar norske reklamebyråer i drøssevis av rådyre konkurranser, nasjonale og internasjonale, for å kunne utføre en av bransjens viktigste oppgaver:
Å skille guruene fra middelmådighetene.
Reklamebransjen bruker svimlende summer på å konkurrere Epica, Eurobest, New York Festivals, Clio, VG-konkuransen, Art directors Club, Cresta, Cannes-festivalen , bare for å nevne noen. Det finnes tilsynelatende flere reklamekonkurranser enn det finnes norske reklamebyråer.
Saken fortsetter under annonsen
Hvem er disse folka, egentlig? Som på den ene siden må anses som seriøse aktører i norsk næringsliv, men på den andre siden synes å være mer opptatt av sin egen fortreffelighet enn av sine kunders resultater?
Jeg jobba i bransjen for noen år siden hadde full oversikt over guruene og middelmådigheten. Var fast deltaker på Gullblyanten spiste, drakk, klappet og konkurrerte over en lav sko. Om alt fra diplomer til frekkest mulig utgave av den lille sorte. Ivar Vereide var den store helten på den tida. Han med Shell-dama, dagen er ikke helt den samme uten VG, og Lotto-filmene, du vet. En langhåra raddis med skinnjakke, boots, rockefot og digert glimt i øyet. Som brant for å lage gode, sjarmerende historier om produktene han skulle markedsføre. Og vant haugevis av priser for det. Også var det Ingebrigt da, så klart. Ingebrigt Steen Jensen. Som både glødet, gnistret og strålte på en gang og gjorde JBR til et reklamebyrå i stjerneklassen. Og vant priser for det.
Også var det selvfølgelig noen andre Tone Garmann, Kjetil Try og Pål Tarjei Aasheim - men kun et fåtall hadde samme status som disse to gutta. Det handlet om New Deal og JBR. Oslogryta.
Saken fortsetter under annonsen
Ivar.
Og Ingebrigt.
Men tidene forandrer seg.
Saken fortsetter under annonsen
Vel. JBR (nå JBR McCann) har jo ramla av lasset.
Det skjedde omtrent samtidig som Ingebrigt gikk til det crazy skritt å flytte ut av Oslogryta for å etablere kommunikasjonshuset Dinamo i herregårdslignende lokaler på Lagåsen i Bærum. Og samtidig ta i et tak for fotballen.
Nå har Dinamo blitt hot i stedet.
Saken fortsetter under annonsen
Og Ivar?
Han har riktignok imagen intakt - sveisen, bootsene og skinnjakka har ikke rikket seg en tomme de siste ti årene - men han har nå valgt å teame opp med Ingebrigt der ute på landet. Så om vi de siste årene har trodd at norsk reklamebransje har bestått av to troll, er det fare for at vi i fremtiden vil oppfatte den mer som ett tohodet Lagås-troll.
Men for øvrig er alt som det pleier.
Ta årets gullblyantjury for eksempel. Der sitter Ingebrigt Steen Jensen, Tone Garmann, Kjetil Try og Paal Tarjei Aasheim. Blant annet.
Og årets favoritter?
Lotto og Ivar Vereide i kategorien film. Og Tone Garmann i kategorien hederspris.
Dette er eliten i norsk reklamebransje, svares det når man spør om ikke det er en snev av innavl og sandkasse oppi dette. Greit nok. Men hvordan er det mulig at en bransje som lever av friske idéer og kreative tanker kan ha hatt den samme eliten i over ti år? Mens resten av verden og ikke minst næringslivet forandrer og fornyer seg i rekordfart? Formålet med en konkurranse som Gullblyanten er å stimulere til nytenkning, ifølge bransjen selv.
Nytenkning?
Kall det heller onani.
Og et gedigent forfengelighetens fyrverkeri.
