Vriompulsen: Finansfiffens fjolleri

Raggen. Hørt om han, eller?

Ikke det.

Vel. Han var en særing, ifølge dem som kjente ham godt. Og ikke så rent lite ufin. Forsynte seg grådig og uanfektet av peanøttbollen, og slurpet i seg både øl og whisky så fort anledningen bød seg. Men han var blant dem som kunne tillate seg den slags. For som Patrick Donovan skrev i avisen «The Independent» i 1987: «Han har overvåket flere forretninger enn Ivan Boesky (kjent amerikansk innsidehandler) og tygget på flere styrehemmeligheter enn Roger Seeling (britisk ditto). Det er ingen overdrivelse å omtale ham som en celebritet innen global finans». Donovan kom også i skade for å kalle ham «en fusjon av flere raser», hvilket ble sterkt benektet av hans nærmeste.

- Ikke et vondt ord om raseblanding, men Raggen er altså en vorsteher, korrigerte hans far. Som for øvrig har mye å takke ham for.

Hans sosiale status ville neppe vært den samme uten.

Det hele begynte med at Stein Bendixen, tidligere administrerende direktør i Norges Kommunalbank, måtte ta med seg sin mors hund på kontoret. Raggen trivdes der, og hadde åpenbart teft for forretninger. Snart fikk han fast plass ved møtebordet, og ble en selvskreven gjest på forretningsmiddager og julebord. Samtlige av bankens forbindelser, norske eller utenlandske, stiftet etter hvert bekjentskap med Raggen. Så hva var vel mer naturlig enn å invitere verdens finanselite til Raggens åtte års fødselsdag?

Det var i 1981.

Nylig fylte Raggen tjueåtte. Tohundredeogfire hundeår. Det er i meste laget selv for en sta og strihåret en, så de siste tolv årene har han boltret seg på de evige jaktmarker. Men hedret blir han fortsatt. 29. november hvert år samles mellom to- og trehundrede prominente gjester for å feire den firbente forretningsmannen.

Og så jeg.

Frimurerlosjen og det Norske Selskab er blåbær i forhold til denne buketten. Dagfinn Sundal er der. Jan Erik Langangen er der. Hans Henrik Ramm er der. Sverre Walter Rostoft er der. Finn Hvistendahl er der. Olav Fjell er der. Kåre Willoch er der. Olav Thon er der. Tore Henning Larsen er der. Trygve Hegnar er der. Carl August Fleischer er der. Rie Bistrup er der. Mona Høiness er der. Bjørn Skogstad Aamo er der. Juni Dahr er der. Michael Tetzschner er der. Bjørn Kristoffersen er der. Dag Jostein Fjærvoll er der. Fridtjof Frank Gundersen er der. Hermod Skånland er der. Martin Mæland er der. Lars Uno Thulin er der. Og Tore Tønne er der. Bare for å nevne noen.

Og så jeg.

Man kan vel i grunnen si at det meste som kan krype og gå av folk med nåværende - og særlig forhenværende - innflytelse i norsk politikk og næringsliv tar turen innom i løpet av kvelden. I tillegg kaster et tredvetalls gjester fra det internasjonale finansmiljøet sin glans over forsamlingen.

Og et knippe kunstnere krydrer det hele.

Og så jeg.

«Den internasjonale finansverden har tre sosiale høydepunkter i året: Årsmøtet i IMF - det internasjonale pengefondet. Årsmøtet i Verdensbanken. Og Raggens fødselsdag», skrev International Finance Review i 1987.

Det er en begivenhet.

Og en godt bevart hemmelighet.

Ikke for det. Den internasjonale pressen har jo skrevet om Raggen. På 80-tallet gikk han under navnet «splendid chap» i City, «a helluva guy» på Wall Street og «Raggen-San» i Tokyos finanskretser. Men i norsk presse har det vært glissent. Og da Kåre Valebrokk ville ta med seg kamera og mikrofon i fjor kom det bare ikke på tale.

- Nei, sa Bendixen.

For Raggens fødselsdag er et privat selskap for hans gode venner og bekjente. Folk kommer ikke for å se og bli sett, men for å hygge seg og være sammen. Det handler om å bygge nettverk på riktig nivå.

En sorts seanse som nok gjør seg best bak lukkede dører.

Da Stein Bendixen ringte skjønte jeg ikke stort.

For hvem var han?

Og hva pokker var Raggen?

I ettertid har jeg jo skjønt hvilken ære det var. For på vente-gjeste-listen står et femtitalls navn - til tross for et gjestfritt sinn og en forholdsvis romslig residens må antall inviterte begrenses.

- Alle som inviteres er gode venner og bekjente som er etablert gjennom svært mange år, og som er vant til å treffes. Men ettersom årene går er det noen som faller fra - enten fordi de går bort, eller fordi de flytter så langt av sted at de vanskelig kan møte frem. Og nå er det plass for noen nye, sa Bendixen.

Gå t’a banen.

Og så jeg da!