Vriompulsen - Feige damer

I dag er det torsdag igjen.

Æsj.

Det var egentlig forrige torsdag jeg skulle ha gjort det. For torsdagen før var han på ferie. Og den opprinnelige planen - torsdag før ferien - gikk jo rett i vasken. Da var han helt stressa med alt som skulle i havn og i boks før avreise. Og før torsdag før ferien måtte jeg jo forberede meg. Og det har jeg vel i grunnen holdt på med i et års tid, nå.

Det har gått mye i pepptalks. Med venninner, venninners venninner, egen type, andres typer, fedre, mødre - til og med bikkja.

Mer pepp nå er helsefarlig.

Og det er torsdag.

Jeg kan like gjerne gjøre det i dag.

Det finnes jo ikke mer å hente på research, uansett. Jeg har et par, tre meter statistikk liggende - det finnes ikke en ting jeg ikke kan vise til. Jeg vet for eksempel at heltidsansatte kvinner tjener i gjennomsnitt nærmere 40 prosent mindre enn heltidsansatte menn. Og i skoleverket, der kvinnelige lærere er i klart flertall, tjener de likevel bare 93 prosent av sine mannlige kolleger. I forsikringsbransjen - for tilsvarende stilling og arbeidsoppgaver - ligger kvinnenes inntekt omtrent 30 prosent under. Og for næringslivets toppledere melder Statistisk sentralbyrå om et mannstillegg på vel en halv million kroner.

Makan!

Og det verste er at forskjellene øker. Lønnsutviklingen er klart sterkere for menn enn den er for kvinner.

- Kvinner må innse sin verdi, sier Harald Norvik.

- Kvinner er for beskjedne, sier Ole Lund.

Til helvete med beskjedenheten.

Jeg tjener, ifølge statistikkene, 15 prosent mindre enn mine mannlige journalistkolleger. Jeg er dedikert til jobben min. Jeg gjør en innsats. Jeg fortjener høyere lønn.

Uoops.

Jeg er definitivt rasende nok.

Og det er fortsatt torsdag.

Jeg gjør det i dag.

Det er best å gjøre det på en torsdag.

Sjefer har det nemlig med å forandre seg radikalt i løpet av en arbeidsuke. De starter som løver på mandag morgen. Er aggressive og pushy. Vil organisere, planlegge og delegere. Få tingene på plass.

Glem mandag.

Tirsdag vil de ha tingene gjort, så da er det bare å brette opp skjorteermene og danse etter deres pipe.

Tirsdag er dødfødt.

Onsdag også:

- Hvorfor er ikke den rapporten ferdig ennå? Og hva med det møtet som skulle vært i går? Har du ikke snakket med henne enda? Grrrrr!

Typisk onsdag, så for Guds skyld:

Aldri den dagen.

Men så kommer torsdag.

Da begynner løvene sakte men sikkert å forvandles til malende pusekatter. De innser at samarbeid er nødvendig for å komme i mål, og begynner så smått å glede seg til helgen.

Settingen er perfekt.

Det er på torsdag det må skje.

Shit. Han har pynta seg i dag. Dress og slips og greier. Ser stressa ut. Har sikkert et viktig møte han snart skal gå i. Det er nok best å vente til neste torsdag. Eller kanskje jeg kan ta det på e-post?

Hm.

Jeg tror jeg dropper hele greia, jeg. Lønn er jo ikke all verdens - innhold er langt viktigere. Og jeg har en morsom jobb. Kjempegode kolleger. Stor frihet. Haugevis av spennende utfordringer. Høy trivselsfaktor. Passe ansvar. Mye tillit.

Bla. Bla.

Bla.

Jeg skal jo ikke klage...

Hva er det med oss?

Vi skulle så gjerne sett at sjefen kom og klappet oss på skulderen med den ene hånden, og serverte oss et saftig lønnspålegg med den andre. Helt av seg selv. Fordi vi er så flinke.

Og vi skjønner ikke en dritt når det ikke skjer.

Så da sutrer vi. Snakker med venninner. Har pepptalks til høyre og venstre. Og oppdager etter hvert at minst halve venninnegjengen har det samme problemet.

De tjener for lite.

Og alle skal gjøre noe med det. På torsdag. Eller kanskje neste torsdag.

I alle fall en torsdag før jul.

Og i mellomtiden snakker vi hull i hodet på hverandre. Om urettferdigheten.

Og om menn.

Hvorfor må vi oppføre oss som dem - skryte, selge, kreve, true og være taktiske - for å få lønnspålegg? Den slags egosentrering ligger ikke for oss. Det er ubehagelig.

Fryktelig ubehagelig.

Og det er det ikke for gutta. Påstår vi.

For hele greia foregår jo på deres premisser. Jamrer vi.

Ikke et øyeblikk slår det oss at det kanskje ikke er gutta, men markedsøkonomien som legger premissene her. Og at kvinners lønn kanskje ikke handler om fæle menn.

Men om feige damer.