Vriompulsen - Dagen derpå

Vriompulsen, ja. Litt sint. Litt muntert.
Og gjerne med en annerledes vri.

Det pleier ikke å være noe problem. Jeg mener mye om det meste.

Og er forholdsvis sinna av natur.

Men nå står jeg bare bom fast.

Og det til tross for at jeg hadde planen klar.

Jeg var nemlig på en konferanse om teleøkonomi for ikke lenge siden: hvem spiser hvem når tele møter media? En interessant problemstilling, og en konferanse som avslørte stor forvirring og uvisshet aktørene imellom. Content er definitivt king på lang sikt, men om vi noen gang kommer dit er ingen riktig sikre på. Innholdsleverandørene vil ha bedre infrastruktur før de satser, og infrastrukturleverandørene vil ikke investere mer uten å være sikre på at det finnes noe i den andre enden som folk er villige til å betale for - nemlig innhold. Flate web-sider som dessuten er gratis, holder ikke lenger.

- Grr. Norske innholdsleverandører har ikke vært villige til å satse. Noe må gjøres...

- Gr-grr.

Infrastrukturen må bli bedre først...

- Grrrrr!

Høna!

Egget!

Høna!

Og sånn holdt de på helt til NetCom-direktøren omsider trådde ut av sandkassen og tydeliggjorde det hele med en fin analogi:

- Da man bygde jernbanenett for hundre år siden visste man at det skulle gå tog der. Her er alt rimelig uforutsigbart. Markedet er uoversiktlig, aktørene er mange og risikoen er skyhøy, sa hun.

Det var jo åpenbart.

Dette måtte bare bli en knakende god vriompuls. Spekket med WAP, ADSL, ISDN, bredbånd, EPG, API, NRK, UMTS, DECT, TV2, CDMA, Telenor (den store stygge ulven, så klart), DoCoMo, GSM og GPRS, - bare for å gi en liten smakebit. For ikke å snakke om NRK-direktører, Schibsted-direktører, vel ansette professorer, Telenor-direktører og alle bransjens øvrige viktigpettere som uttalte seg både sterkt og klart om tidenes største ulldott. Det hele skulle selvfølgelig serveres på en seng av humoristiske formuleringer, ispedd en dæsj av sarkasme.

Og poenget?

Vel.

Så langt hadde jeg ikke kommet da det kræsja to fly inn i World Trade Center, og alt ble rimelig meningsløst. Det er riktignok en stund siden nå, men like fullt: teknologisk virvar, tåkete sikt, høner, egg, direktører og ull.

Hvem pokker bryr seg om det nå?

Faktum er at alle de store aktørene sitter på hver sin tue med svære dollarglis, og er langt mer opptatt av høner og egg enn av hvordan de faktisk kan samarbeide. Mens alle andre er fortapt, forført og forhekset av den ovenfor nevnte terminologi. Og svært få skjønner egentlig noe som helst av det gigantiske teknologiske surret vi for øyeblikket befinner oss i.

Bortsett fra at det selvfølgelig, en gang i fremtiden, vil føre til en bedre verden.

Helt klart.

Selv er jeg i grunnen bare overbevist om en ting akkurat nå: det teknologiske tøvet bidrar neppe til en bedre verden.

Snarere tvert imot.

Så hva skal jeg skrive om nå?

Almskog? Som er blitt tvunget utfor stupet som følge av de grusomme terrorangrepene, og snart kommer svevende over blånende fjell i historiens største fallskjerm?

Børser som raser?

Panikken som brer seg?

Eller kanskje en litt munter vri på at vi oppfordres til å holde oss i aksjemarkedet og shoppe som aldri før, for forbruket må jo for enhver pris opprettholdes.

Sorry.

Men det virker bare meningsløst alt sammen, så jeg velger heller å klamre meg fast til onsdag den tolvte september.

Dagen derpå.

Da TV-kanalene tapte millioner på å la reklamefilmene ligge på hylla, men gjorde det likevel.

Da Morgan Stanley donerte 10 millioner dollar til dem som hadde mistet sine nærmeste, og det var dagens viktigste deal.

Da aksjemeglere solgte Tandberg-casen som gale – nå som ingen ville våge å fly på en stund var jo fancy videokonferanseutstyr åpenbart tingen å satse på, sa de. Før de ble kastet på dør.

Og da Bang & Olufsen holdt pressekonferanse for å vise frem det nyeste, lekreste og dyreste innen hifi-design. Og til og med selv fant det rimelig absurd.

Selv snakket jeg med alle vennene mine den dagen. Vi ringte hverandre ikke i håp om å treffe telefonsvareren for å legge igjen en kort beskjed, som vi pleier.

Men fordi vi ville prate sammen.

Og jeg dro en tur ut til mamma.

Ikke fordi jeg burde, men fordi jeg faktisk hadde lyst.

Så jeg klamrer meg fast.

Til onsdag den tolvte september.

Da hverdagen ble grotesk for oss alle.

Da det nære ble det viktigste.

Og vi fikk tingene i perspektiv.