Teatersminke i styrerapport

En av pengepulsredaksjonens medlemmer er luteigar i L/L Det Norske Teatret. «Luten» har pålydende 400 kroner, og ble i sin tid kjøpt med 100 kroner i overkurs, altså til en pris på 500 kroner. Og selvfølgelig ikke verdt noe som helst, i bedriftsøkonomisk forstand.

Men luteigarbeviset er riktig så pent, langt mer prydelig enn et nummer i Verdipapirsentralen. Utbytte betales i form av rabatt på teaterforestillingene. Alle som møter på generalforsamling, får dessuten en rekvisisjon på to gratisbilletter.

Styret, med fargerike Berge Furre i spissen, skriver riktig så prosaisk om teatrets økonomiske situasjon: «Vi har vore i økonomisk vinterland, men omsider anar vi draget av vårluft». Styret gjør det samtidig klart at «no kan det meldast godt nytt om Det Norske Teatrets økonomi».

Jo, da, mens teatret i 1999 rapporterte et underskudd på 2, 1 mill. kroner, kan Furre & Co stolt vise frem et pluss på vel 2 mill. kroner for 2000. Styret gjør det klart at dette ikke bare skyldes fast kostnadsstyring, men også et solid repertoarutvalg med store «kunstnarlege sigrar», her eksemplifisert med et glimt fra Det Norske Teatrets oppsetning av «Evig varer lengst».

Og da skulle vel alt være såre vel? Som luteigar er vi likevel bekymret. Regnskapet viser nemlig et markant fall i «eigne inntekter». Mens eigne inntekter i 1999 sto for 20,9 prosent av teatrets samlede inntekter, falt egeninntekten til 19,3 prosent i 2000. I kroner betyr det et inntektsfall på nær 1,7 mill. kroner. Det burde kanskje ha bekymret teatrets styre, som i stedet gleder seg over at statstilskuddet økte med vel 2,5 mill. kroner fra 1999 til 2000. Vips, så var «dei fyrste to millionanene» av teatrets akkumulerte underskudd på plass. Og da er det ingen grunn til å dvele for mye med sviktende egeninntekter.

L/L Det Norske Teatret kan selvfølgelig det der med teatersminke.