Tabloide tullinger

Jeg snakket med Tormod tidligere denne uka. Om broren hans. - Klart jeg har et forbilde, svarte han.

- Jeg har jo en storebror.

Og så prata vi i vei.

Om Hermansens storebror.

Det vil si - han sto for pratinga. Jeg jobbet febrilsk med de små grå. Mer og mer panisk. For det ble gjort klart uttrykk for at Hermansens storebror - det vet alle
hvem er.

Men hvem pokker er Hermansens storebror?

Jeg klarte meg en god stund. Men til slutt kom det uunngåelige:

- Du vet vel hvem storebroren min er?

Ethvert normalt menneske som havner i en slik situasjon, ville her ha benyttet det velkjente ja-ja-klart-det-trikset.

Og så ville det hele gått over.

Men ikke jeg. For jeg setter ærlighet høyt, og aner faktisk ikke hvem storebror Hermansen er.

- Du må være veldig ung, du da. Men ikke for det - han er jo en forholdsvis kjent person i næringslivet... Nei og nei. Dette må jo være fryktelig pinlig for deg...

Poengterte han.

Og så drev han av sted med meg. Tok det så langt at den velkjente følelsen av å få kjeft av bestefar kom snikende.

Jeg ble tre år igjen.

Og skammet meg.

Nå har jeg imidlertid sjekket ham opp:

Robert Hermansen, også kalt Røde Robert, er i dag administrerende direktør i Store Norske Spitsbergen Kullkompani. En ikke helt ubetydelig bedrift i norsk næringslivs historie. Før det ledet han Odda Smelteverk i fjorten år. Gjennom kontinuerlige kriser. Ikke helt uten betydning det heller. Man kan vel i grunnen si at Robert Hermansen er en solid bedriftsleder som har gjort - og gjør - en betydelig innsats i norsk næringsliv.

Men hvorfor i all verden skulle jeg vite det?

Jeg er riktignok journalist.

Næringslivsjournalist.

Men jeg jobber i Oslopressen.

Og en 62 år gammel Robert Hermansen som holder hus på Svalbard?

Hallo?

Han har jobba i subsidierte bedrifter i hele sitt liv. Gruvedrift og smelteverk. Som att på til befinner seg langt uti hutti heita - milevis fra Sinsenkrysset. Han har knapt en nypressa blådress. Ingen glamorøse elskerinner. Og ingen sandaler i krokodilleskinn.

Hvor sexy er det, liksom?

Hadde han enda hatt en lønn som var verdt å henge seg opp i - noen saftige opsjonsavtaler eller noe sånt. Men nei - drøye 600 000 - og fullstendig blottet for spektakulære frynsegoder. Bare telefon, aviser og den slags - for usle 7000 kroner.

Og ikke så mye som en snurt av en fallskjerm.

Det holder ikke, vet du.

For det må helt andre kvalifikasjoner til for å bli næringslivskjendis i dag. En spasertur rundt i Longyearbyen - antrukket feil sko og feil dame - ville kanskje hjulpet. Men for å være på den sikre siden burde han nok tatt turen fra Svalbard til Oslo i en offshorebåt.

Det ville gjort susen.

Den essensielle tabloide susen.

For hvem ville vel brydd seg om Røkkes forsøk på strukturendringer i verkstedsindustrien hadde det ikke vært for at han stilte opp i Stortinget med sandaler, og feis rundt i fjorden med Norges største yacht?

Hvem bryr seg om en grepa gruvesjef på Svalbard når det finnes plenty med nyslåtte papirmillionærer i Oslo?

Og hvem bryr seg om Robert Hermansen når Tormod sitter her - i gåavstand fra Oslo Børs - og har en så diger og spektakulær bart?

Oslokjendiser, opsjonsmillioner, luksusbåter og bisarre barter viser seg - gang på gang - å være krutt. Det vil si god underholdning.

Med salgspotensial.

Det er journalistenes feil, mener mange.

Kanskje det.

Kanskje har vi for liten kunnskap om våre respektive fagområder. Kanskje har vi ikke faglig tyngde nok til å være kritiske og analyserende på sak. Og går derfor løs på båter, biler, kjærester, sko og barter i stedet.

Eller kanskje ikke.

For visst har journalister en viktig samfunnsoppgave, men vi er dessverre ikke fritatt fra markedsøkonomien av den grunn.

Vi må servere historier som selger.

Og kanskje er det slik at folk flest foretrekker lettfattelige historier om dyre dubbeditter og høye sigarer fremfor tunge industrielle og politiske analyser? Kanskje er vi blitt tabloide tullinger hele gjengen - som velger lettvinte løsninger - underholdning som appellerer til misunnelse og skadefryd - fremfor noe som faktisk krever noe av oss? Shakespeare på Nasjonalteateret eller Bridget Jones på Saga Kino? Dostojevskij eller Se og Hør? Big Brother eller Bokbadet? Underholdende valgduell på TV eller tørre partiprogrammer? Kjell Inge Røkkes utsvevende personlige forbruk eller Robert Hermansens stødige gruvedrift?

Jeg bare spør.

Og minner for ordens skyld om at det er vi - forbrukerne - som bestemmer. Også på mediemarkedet.