ukens president

Hvem skulle tro at skogens sønn, den tidligere tømmerhogger og den statsråden med absolutt tøffest proletarimage, Dag Terje Andersen skulle ende opp som stortingspresident? Han hadde ikke lyst til det selv en gang. Sitte der på utstilling time etter time og passe på at ingen ting bryter med Stortingets etikette. Det er ikke noe liv. Det hjelper ikke at man er rett etter kongen i rang. Å være konge er ikke stort bedre i våre dager. Bare snakk med Ari Behn. Han har visst blitt deppa av å bevege seg i det privilegertes rekker. Rebellen og outsideren Behn vant prinsen. Mette Marit, som ifølge henne selv en periode levde et temmelig utsvevende liv, vant selveste kronprinsen. Hun er omskapt til kronprinsesse av beste sort. Det ser ut til at det går bra.

Det må da gå an å gjøre Dag Terje Andersen til en skikkelig formell og ærverdig stortingspresident, tenkte Stoltenberg. Snusen får han legge bort, og de som lærte Mette Marit etikette kan da ta noen runder med Dag Terje Andersen.

Men det skjer noe med dem som blir stortingspresidenter. Det er ikke spøk å sitte der dag etter dag og høre på alt disse representantene kan finne på å si. Det oppstår et oppdemmet behov for å snakke, si ifra og bli sett. Se bare på Jørgen Kosmo, riksrevisoren. Han er ennå ikke kommet over det. Fortsatt rir han rundt som en revisjonens ridder, smeller med pisken og anklager alle han kommer over for surr og rot. Siste var det Veivesenet og Samferdselsdepartementet.

Thorbjørn Jagland holdt seg i ro som president et års tid. Så begynte han å belære politikerne om å være langsiktige. Sist sommer tok han til å kritisere Jens Stoltenberg for ikke å være klar og tydelig nok. Nå er han blitt generalsekretær i Europarådet. Han har nok fått ut det meste av frustrasjonen over å ha levd livet som president uten makt i fire år.

Hvordan kommer det til å gå med Dag Terje Andersen? Dette kan bli tøffe greier for en skogens mann.