Systemkritikk med Frp-vri

Frps landsmøte gjorde i helgen det de måtte gjøre i håp om å tekkes flere velgere. De markerte tydeligere enn på lenge at Frp er noe for seg selv. De vil rydde veier der ingen har gått før, fordi de ikke tror de velkjente veiene fører til målet lenger. Siv Jensen symboliserte dette ved å angripe den norske modellen som Høyre også gjerne snakker varmt om. «Den norske modellen» er et så såpass uklart begrep at det ikke er egnet til noe mer enn retorikk på et landsmøte. Siv Jensen har nå fått markert at Frp ønsker noe fundamentalt annerledes. Nå må hun konsentrer seg om å konkretisere hva det er.

Det dreier seg om å gi eldre og syke flere og sterkere rettigheter. Staten betaler. Når alle kan gå til en lege å få rett til en sykehjemsplass, vil det øke samfunnets kostnader betydelig. Den regningen er Frp rede til å ta. De vil også ta regningen slik at folk slipper å stå i sykehuskø.

De vil bygge flere veier og bygge de raskere, og veiene skal ikke finansieres med bompenger. Også her skal staten ta regningen.

Frp mener dette må være mulig uten at det truer de offentlige velferdsordningene, at forskjellene mellom rik og fattig blir større, at konfrontasjonene i arbeidslivet øker, at samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere svekkes eller at folk føler større utrygghet. Det er gjerne slik forhold som trekkes fram som elementer i og resultater av den norske modellen. På sett og vis har Frp rett i det. Spørsmålet er hva som på sikt blir resultatet av Frps politikk.

Saken er imidlertid den at Høyre er særdeles lite lysten på å være med på Frps nye modeller. Høyre er nesten like systemtro som Ap. Og Høyre er definitivt ikke mer slepphendt når det gjelder bevilgninger enn Ap.

Denne økningen i pengebruken som Frp skisserer, skal kombineres med lavere skatter og avgifter. Tidligere ville Frp ha lavere skatter og avgifter og la folk selv i større grad ordne opp. Nå snakker Frp om at vi har en for stor offentlig sektor, men det gjelder ikke på finansieringssiden. Frp vil gjerne at private skal bygge og drive skoler, sykehus og sykehjem. Hadde tanken vært at folk i større grad skulle tatt ansvar for egen utdanning og helse, ville det vært et annet alternativ. Men tanken er jo at det offentlige skal betale fortsatt. Frp tror det vil bli rimeligere ved å privatisere og konkurranseutsette. Noen kroner kan det være å spare her og der. Men vinningen går nok opp i spinningen når byråkratiet må bygges ut for å ha kontroll og føre tilsyn med alt det private skal utføre.

Frp kan spare penger på å legge ned noen tilsyn og la folk og bedrifter finne ut av mer selv, slå sammen kommuner, avvikle noen direktorater, droppe fylkeskommunen og skrote en hel haug av forskrifter og lover. På dette området representerer Frp et spennende alternativ. For Frp har rett i sin påpekning av at vi har kommet til et punkt der vi ikke tåler enda mer byråkrati.

Men Frps troverdighet som rydningsmenn på det byråkratiske området er ikke stor. I dag står Carl I. Hagen fram i Dagsavisen med kravet om et eget innvandrings- og integreringsdepartement. Tidligere har han ivret for et eget eldredepartement der har selv var statsråd. Han snakket om det seinest i VG fredag. Nå er det et innvandringsdepartement han ivrer for.

Det er en dårlig ide. Vi trenger færre, ikke flere departementer. Vi kan ikke ha en departementsstruktur som styres etter hjertesakene til regjeringspartiene. Det blir ikke effektivitet og lavere kostnader av det.

Frp er redd for å lide samme skjebne som SV i regjering med Ap. Det er gode grunner til å frykte det. SVs problem er at de står for en annen kurs på flere politikkområder som de ikke får gjennomslag for. Sp er i større grad et interesseparti som prioriterer å få gjennomslag for en noen saker de virkelig går inn for. Frps frustrasjon vil bli at de i liten grad får gjort noe med det systemet de kritiserer. De blir fanget av systemet, men en del mindre bompenger, noen flere veien som blir bygget raskere, noen skattereduksjoner og en noe strammere innvandringspolitikk får de nok gjennomslag for.