Strategen Cameron
Statsminister David Cameron har ikke satt EU i spill, men talen han holdt i går, er en så pass kraftig utfordring til lederskapet i Brussel at de ikke kan lukke ørene for Camerons anliggender. I går leverte talsmenn for EU og Frankrike et bombastisk nei til Camerons krav om reforhandling av avtalen mellom EU og Storbritannia som i praksis vil bety at EU må utvikle en egen modell for EU-land som ikke vil innføre euroen.
Brussel viser muskler. Det var som ventet. Det mest interessante er at Angela Merkel sier at hun ønsker at britene skal være med i EU og mener EU må vise kompromissvilje. Det er Tyskland som bestemmer i EU. I Brussel bør de ikke bli overrasket om flere av medlemslandene har mer sans for David Camerons posisjon enn de gir uttrykk for nå.
David Cameron sier rett ut det flere av politikerne i EU og et flertall av velgerne i land etter land faktisk mener. Det var ikke meningen at det meste av makten skulle overføres til overnasjonale organer i Brussel og at demokratiet i nasjonalstatene skulle nedbygges. Det var meningen å lage en frihandelsunion, omtrent slik dagens EØS-avtale regulerer det. Men de siste tjue, tretti årene har EU-lederne hatt større ambisjoner og visjoner. De så for seg en europeisk stat nærmest etter modell av USA. Det er i denne retningen EU har beveget seg, mens folket stritter i mot. Likevel, sakte men sikkert har EU blitt en sterkere sentralstyrt enhet. Eurokrisen ser ut til å gjøre det til en dyd av nødvendighet. Eurolandene må styres som et land med en regjering, en statsminister eller president og en finansminister med myndighet over de enkelte landenes budsjetter, et felles skatte- og avgiftssystem og et felles bank- og finansvesen. Full pakke, med andre ord.
Det er ikke snakk om at Storbritannia blir med på dette opplegget, sier Cameron. Han mener det styringssystem EU nå utvikler, ikke samsvarer med de demokratiske tradisjoner Storbritannia står i. Samtidig kritiserer han EU for ikke å bruke pengene på riktig måte. Han vil ha langt tøffere reformer i land som Frankrike, Spania og Italia, for eksempel, for sikre konkurransedyktighet og innovasjon.
Skaden har skjedd med innføring av euroen. Britene advarte – og de fikk rett. Men nå er euroen et faktum, og det ser ut til at politikerne ikke våger å oppløse den omstridte valutaen. Derfor beveger EU seg mot en stadig sterkere sentralstyrt union som det egentlig ikke er gitt et demokratisk forankret klarsignal om.
Enten utvikler EU to former for medlemskap, euromedlemsskapet og frihandelsmedlemmer, eller så melder Storbritannia seg ut. Slik ser det ut nå. Det er i 2017 britene skal si ja eller nei slik planen til David Cameron er. Mye kan endre seg innen den tid. Cameron kan ha styret sin posisjon fordi de er andre EU-land som vil utvikle EU i den retning han trekker opp. Eller EU kan løse sine problemer og ta sjansen på at Storbritannia melder seg ut hvis de ikke vil innordne seg som andre land.
Det er alliansen mellom Frankrike og Tyskland som er bærende i EU. Francois Hollande og Angela Merkel ser ikke ut til å bli noe radarpar. De er for uenige. Franskmennene har sans for Camerons understreking av at hvert land må ha frihet til å velge sine egne løsninger. De vil ikke underordne seg Brussel slik Angela Merkel stiller som betingelse for å redde eurosonen på permanent basis. Det ser ikke ut til at eurolandene har noe valg.
EU skal fortsatt passere mange hindre. Valget i Italia i neste måned er et av dem. Går det galt, kan renten på de lånende de svakeste landene har, stige igjen. Dermed blir det eurokrise for full musikk igjen.
Realiter og forhandling
David Camerons tale var en blanding av realiteter, forhandlingsutspill rettet mot Brussel og taktikk i forhold til EU-motstanderne i eget pari og et utspill i forhold til britiske velgere. Denne miksen ser ut til å fungere. EU har fått noe å tygge på. EU-motstanderne i eget parti noterer seg at Cameron tar saken på ramme alvor, men er ikke fornøyd med at de må vente helt til 2017. Det lever de nok med. De har nå fem år på seg til utvide og forsterke motstanden mot fortsatt britisk medlemskap. Overfor velgerne framstår Cameron som en minister som lover å slåss for britenes interesser. Han vil bruke god tid, men velgerne skal få avgjøre. Dette er en god posisjon å gå inn i en valgkamp fra.
Med helt ulike begrunnelser ønsker Nei til Eu og Europabevegelsen å få EU-saken høyere opp på dagsordenen. De forsøker å utbytte Camerons tale. Paal Frisvold, leder for Europabevegelsen, sier at han vil ha en folkeavstemning om EØS-avtalen. Det er i alle fall ikke noe behov for det i dag. EØS-avtalen ligger fast. Ellers har David Cameron tidligere vedlagt at EØS-avtalen ikke er noe for Storbritannia. De vil ha innflytelse over direktiver de skal forplikte seg på, ikke få de tredd ned over hodet slik Norge har akseptert.
Nei til EUs leder, Heming Olaussen, er klar til å kaste seg om halsen på David Cameron som ny EU-motstander. Han sier til Klassekampen at folkeavstemningen om EU i Storbritannia er en gavepakke til Norge. Han vil samle nei-landene Norge, Sveits og Storbritannia.
Regjeringen bør snakke med David Cameron. Skal Norge, Sveits og Storbritannia snakke sammen, bør målet være å få til en modell der Norge kan bli med i EU på de premisser David Cameron trekker opp.