Stoltenbergs skremmeskudd

Ap og Høyre er landets beste på økonomisk styring. Det er ikke et hav av forskjell mellom dem. Jens Stoltenberg forsøker å framstille det som om norsk økonomi kan gå av hengslene om Erna Solberg setter seg i statsministerstolen. Han har et poeng når han knytter dette til at Frp skal være med på laget.

Siv Jensen ser ut til være satt på som finansminister. I Dagens Næringsliv i går brukte hun anledningen til å tørrtrene i finansministerrollen. Der la hun ikke skjul på at hun vil kvitte seg med handlingsregelen som Høyre har vært rimelig godt fornøyd med. Samtidig gjorde hun det klart at det måtte defineres et ankerfeste for økonomien. Hva det skulle gå ut på, sa hun ikke mye om, annet enn at hun vil skille mellom investeringer, infrastruktur som har flere årtiers varighet, og normale driftskostnader. Denne tenkningen frister velgerne. De ser at det er en forskjell å forbruke 50 milliarder i støtteordninger framfor å bruke de til en vei som vil ligge der i årtier.

Det som ikke henger på greip for Frp er at de vil øke velferden og redusere skattene med 100 milliarder. De vil ikke en gang ha bompenger.

Høyre vil bruke flere milliarder på å bygge veier, redusere skattene, men satse sterk på bompenger. Det henger da tross alt noe mer sammen.

Det de burde sagt var at de vil beholde skattenivået omtrent som nå, men bruke betydelig mer til veier og infrastruktur. Det er det rom for. Når Høyre tror de skal kunne øke investeringene og redusere skattene uten å bruke mer oljepenger henger det sammen med at de tror det er mulig å kutte stort i offentlige kostnader. Det samme tror Frp, men de vil samtidig øke bevilgningene til helse og eldre. Når de skal foreta disse kuttene, vil de få problemer, fordi de ikke vil våge å oppgi såpass mye sentral styring som må til om en virkelig skal kunne kutte i byråkratiet.

Høyre og Frp kan klare å kutte en del i det offentlige byråkratiet, men det vil monne lite når en tar i betraktning de store økte bevilgningene og skatte reduksjonen de snakker om.

Erna Solberg er realist. Hun vil være like opptatt som Jens Stoltenberg av at man ikke skal gi seg ut på økonomiske eksperimenter som kan skape økonomiske ustabilitet. Nå gir Erna Solberg inntrykk av at hun akter å ta grep som bedrer norsk økonomi. I praksis blir det meste som det er. Om hun reduserer formueskatten og fjerner arveavgiften vil ikke det betyr stort. Problemet for bedrifter og kapitaleiere er ikke skatt, men det høye norske kostnadsnivået.

Jens Stoltenberg har styrt norsk økonomi med sikker hånd. Her har regjeringen levert varene. Stoltenberg argumenterer som Kjell Magne Bondevik i 2005. Han viste til hvor bra det sto til med norsk økonomi og ba velgerne om fortsatt tillit. Det fikk ikke de borgerlige. Nå virker det som om Jens Stoltenberg opplever det samme. I 2009 var det annerledes. Da var vi midt inne i den økonomiske krisen og Stoltenberg nådde fram med å vise til sin styringsdyktighet. Den gang nådde han fram til velgerne.

Jens Stoltenberg skal ligge lavt i juli sier han, men første uken i august setter han i gang med en fem ukers langspurt fram mot valget 9. september. Han tror han kan vinne, sier han. Det er stadig færre som tror det. Det bryr ikke Stoltenberg seg noe om. Han akter i alle fall å vise at han er landets beste partileder når det gjelder valgkamp. Den kampen vinner han nok, men har ligger for langt bak til å kunne ta Erna Solberg igjen, selv med en imponerende langspurt.