Spennende om klimakrisen

For to år siden kom Erik Grønner med debutboka Brent B, skrevet på jobbturer, på flyplasser og venterom. Nå har han gitt ut Klima X, for det meste skrevet hjemme, på kvelder og i ferier.
- Det er blitt mindre reising på grunn av finanskrisen. Men det har jeg forståelse for, for jeg skriver jo om finanskrisen, slår han fast.

Erik Grønner fra Moss er bedriftslederen som ble spenningsforfatter, dels fordi han er glad i å skrive og dels fordi han får så mange ideer på jobben. Gjennom 90-tallet var Grønner sjef for Kværners offshoreverksteder i Egersund og Stavanger, før han vendte tilbake til hjembyen i 1999 for å lede en lokal industribedrift. Her lager han noe så uglamorøst som gulvbelegg. Likevel ser han på jobben som en helt nødvendig forutsetning for at skrivehobbyen skal bli til litteratur.

Gratis miljøer

- Hva er mer naturlig enn å legge deler av en beskrivelse av finanskrisen til Island, landet som er blitt selve symbolet på hvor galt det kan gå? Vi har kunder på Island, og jeg har vært der en god del, så da ideen først kom, fikk jeg mange av miljøene og situasjonene helt gratis.

I sin første bok gjennomførte Grønner sammenslåingen av Statoil og Hydro - før det skjedde. Denne gangen behøvde han ikke opptre fullt så profetisk. Da han satte seg ned med de første kapitlene i oktober-november i fjor, var finanskrisen godt i gang. For ikke å snakke om klimakrisen, det mest sentrale temaet i fortellingen. Den hadde vart i årevis.

- Min interesse for klimaproblemene sprang ut av en irritasjon over at jeg fant så mange hull i mine egne kunnskaper, forteller han.

- Jeg følte meg ofte hjelpeløs i diskusjoner hvor folk kom med bastante og absolutte påstander, ikke minst de mange jeg traff som avfeide hele klimakrisen som en bløff. Jeg misliker å bli stilt til veggs, og bestemte meg for å oppdatere meg selv kunnskapsmessig. Ideene til denne boken kom som et resultat av min egen jakt på kunnskap. Selvfølgelig er klimakrisen en reell trussel, og selvfølgelig må vi gjøre noe med saken.

Teknologi er svaret

- For meg er teknologi det selvfølgelige svaret. Jeg tror ikke noen politikere tør å gå inn for å senke veksten og levestandarden i den rike verden, og jeg tror ikke folk går med på det. Vi må komme med tiltak som det er mulig å gjennomføre. Svaret for meg er teknologi som kan gi oss varer og tjenester på en ny måte, men da må de industrialiserte landene bruke ressurser for å utvikle slik teknologi.

- Er dette tankegang som du preger inn i bedriften du leder?

- Min bedrift er en del av den verden som omgir oss, og virkeligheten er for tiden at Norge lever høyt på å utvinne og selge fossilt brennstoff. Mitt miljøengasjement gjør ikke at jeg styrer virksomheten på noen annerledes måte enn jeg ellers ville gjort. Men jeg ser mulighetene for at ting kunne vært gjort annerledes, og jeg ser ikke på næringslivet som noe hinder for et mer klimavennlig samfunn. Næringslivet klarer å tilpasse seg de endringene det blir pålagt, slik har det alltid fungert.

Tidlig i boken, ved en islandsk lakseelv som også Erik Grønner har forsøkt lykken i, blir vi kjent med to kvotemeglere med lettere lurvete motiver. Det er ikke tilfeldig. I den grad forfatteren har et uttalt budskap, i boken eller andre steder, så er det at klimakvotehandel ikke er måten å løse klimakrisen på.

Ingen samhandling

- Nå er det ti år siden Kyoto, da metoden ble lansert. Se hvor langt kvotehandelen har brakt oss, metoden har ikke løst noen ting. Du kan lese om kvoteordninger hvor omsetning, byråkrati og honorarer koster mange ganger mer enn tiltakene de til slutt finansierer. Pengene blir borte hos underleverandører og mellomledd som skor seg uhemmet, for eksempel ved å få penger til tiltak som allerede er i gang. De som satt i USA og satte sammen subprime-lånene som til slutt fikk bankene til å bryte sammen, ville rødmet hvis de så hvordan kvotehandelen legges opp. De som utnytter klimakvotene er bare så veldig mye flinkere til å lure folk, og det de gjør er så veldig mye verre.

Problemet for oss som skal prøve å komme levende fra klimakrisen, er at verden er så disorganisert. Problemet er globalt, men makten ligger hos de mange hundre nasjonalstatene. Her er det ingen tradisjon for samhandling, fremhever Grønner.

- Bare se på hvordan vårt eget land oppfører seg. Staten eier et oljeselskap som går i gang med et oljesandprosjekt, den kanskje mest ødeleggende formen for petroleumsproduksjon vi kan forestille oss. Men vår regjering vil ikke gjøre noe, for dette er visstnok Canadas bord. Nasjonalstatene har en tradisjon for å krige mot hverandre, ikke for samarbeide. Canada bør selvsagt slutte med oljesand, men siden vi i Norge ikke bestemmer over Canada, så bestemmer vår regjering at det er greit å ikke gjøre noe. Det burde vært en selvfølge at vi tok vår del av ansvaret, og i det minste bestemte over Statoil. For uansett hvem som bestemmer hva, så opererer faktisk både Norge, Canada og Statoil på samme klode.
En gal oppfinner

For to år siden slo Erik Grønner fast at han ikke ville klare å skrive på samme nivå hvis han sluttet i jobben. Han mener fortsatt det samme. Historiene om hvordan situasjoner og figurer plukkes ut av bedriftslederens omflakkende dagligliv er mange.

- På en strand i Sardinia, hvor jeg hadde litt fredelig tid for meg selv, veltet det plutselig 13 italienske mannfolk ut av en minibuss for å bade. De er blitt til en situasjon i innledningen av boken. Men den mest forunderlige figuren er en gal oppfinner jeg ble kjent med. Han er en av disse som snakker om hvordan det han jobber med skal forandre verden, men som ikke får gjort det fordi han er så paranoid redd for at noen skal stjele ideen hans. Derfor tør han ikke fortelle verken fagfolk, forretningspartnere eller patentbyråer hva han egentlig gjør.

- Hvor traff du ham?

- I USA.

- Hvor?

- Det vil jeg ikke fortelle deg, for han driver med teknologi som bedriften min fortsatt er interessert i. Det jeg imidlertid har tatt, er fremtoningen hans. I boka har jeg gjort ham til en norsk forsker på Blindern som har gjort en oppfinnelse som kan gjøre verden uavhengig av fossile brennstoff.

Viktige holdninger

Kritikerne later til å ha satt pris på Erik Grønners roman nummer to. Den kritikeren forfatteren selv satte mest pris på, var den som i omtalen la mest vekt på de politiske sidene ved fortellingen. For det handler det ikke om å skrive for å skrive, mener Grønner. Han hadde nesten to års pause fra det første manuskriptet var ferdig til det andre ble påbegynt.

- For meg er det klimabudskapet som er viktig. Spenningsromanen er bare et verktøy. Det er samfunnsholdningene boka bærer med seg som er viktige for meg.

- Kommer det mer?

- Regner med det, men det må komme når det føles riktig. Denne boka ble til i løpet av en intens periode på fire måneder, hvor den tok det meste av fritiden. Det ble litt svett for familien. Jeg har noen ideer, men de får komme ut når det føles riktig å gjøre noe med dem. Jeg har ikke noen tvangstanker om å måtte skrive bare for å skrive, fastslår Erik Grønner.