Slagstad med slagvåpen

I en lang kronikk i Klassekampen i dag klasker samfunnsforsker Rune Slagsted til mot tingenes tilstand i styringen av landet. Dette er en forsmak på det som vil komme i boken han arbeider med. Den akter han visst å kalle «De skjulte strateger» og den blir en slags oppfølger til standardverket «De nasjonale strateger».

Slagstads poenger er at fagfolkene marginaliseres i offentlig sektor i dag. Det er byråkratene og konsulentene som i praksis overtar mer og mer av styringen. De er flinke nok, men de færreste av dem har den kompetanse som de dyktigste fagfolkene har. Det skjer på alle områder, også innen politikken. Han peker på at i Einar Gerhardsens første regjering i 1945 hadde halvparten av statsrådene embetseksamen eller tilsvarende. I Jens Stoltenbergs regjering hadde andelen sunket til 20 prosent.

Ved Universitetet i Tromsø er det i dag 1400 faglig ansatte, men det et ansatt 700 i administrasjonene. Det øker på med administrativt ansatte i alle sektorer. Byråkratiet eser ut. Grunnen er at politikerne og byråkratene på toppen pøser på med nye lover og forskrifter og finner på alt mulig det skal rapporteres om.

I store byråkratier kan byråkrater få stor makt. Disse byråkratene kan være dyktige nok, men de er på utsiden av de organisasjonene de har det administrative ansvaret for. Det var de som var utenfor Rikshospitalet, Ullevål og Radiumhospitalet som fant på at de tre skulle fusjoneres til et felles sykehus. Eierstyring heter det på fint. Sentrale fagfolk innad i sykehusene advarte og de mente man i alle fall måtte bruke tilstrekkelig tid på en så pass stor omstilling. De ble overhørt. Oslo Universitetets sykehus ble til på rekordtid. De som la premissene for hvordan det burde skje var byråkrater og konsulentene i McKinsey.

Slagstad peker på at det brukes enorme summer i offentlig sektor på konsulenter som gir sine råd, ofte ganske samsvarende med det oppdragsgiver ønsker seg. Når administrasjonen følger råd fra anerkjente konsulenter, har de ryggen fri. Slik ble Oslo Universitetssykehus til. Hvem hadde ansvaret for denne mislykkede fusjonen? Det er ikke godt å si. På sikt kan dette være riktig vei å gå, men fusjonen er tredd ned over hodet på fagfolkene. Derfor har det oppstått store problemer med gjennomføringen.

I liten grad er det de som kan sakene best, fagfolkene, som uttaler seg om hva som faktisk skjer i den virksomheten de arbeider. Også her står informasjonsrådgivere fram og forteller hva som bør formidles. Så blir det en leders oppgave å si det som virksomheten er tjent med.

Slagstad har rett i at fagfolk marginaliseres. De er fratatt den selvstendighet og myndighet som de hadde tidligere. Stryringstanken i dag er at det en virksomhet holder på med skal kunne måles og veies, mest mulig. De betyr at «det faglige» må brytes ned i målbare størrelser. Oppgaven til ledere og administrativt personale blir å levere i forhold til de mål som er fastsatt for virksomheten.

Fagfolk på diverse områder klager over all styringen og rapporteringen. Men lite skjer. I byråkratiene klager de over at det går med stadig mer tid til prosesser og vurderinger, mange skal høres, alternativer utrede og beslutninger forankres.

Frp har gått lengt i å love at de skal kutte i byråkratiet. Høyre og Venstre er ikke langt etter. KrF er på samme linje. Har Rune Slagstad grunn til å være optimist? Kan siste kapittel komme til å handle om at det ble bedre etter at de rødgrønne forlot regjeringskontorene?

Det er ikke godt å si. Å slå sammen kommuner, avvikle Helseforetakene og avvikle fylkeskommunene, kan gi redusert byråkrati, men bare dersom en passer som en smed på at det faktisk skjer. Dersom en kutter lover og ber om mindre rapportering, vil det kunne føre til en nedbygging av byråkratiet. Det samme kan en oppnå ved å la fagfolk eller virksomheten i større grad gjør som de mener er best. Med mindre styring fra toppen, minsker behovet for byråkrater. Hvis tillitsvalgte får redusert medbestemmelse ved ansettelser eller endringer og i større grad overlater det til ledere, vil det også gi redusert byråkrati.

Skal vi få redusert byråkratiet, er det noe vi må gi avkall på. Mindre byråkrati betyr større beslutningsmyndighet til ledere. Det er nok denne veien vi må gå, for byråkratiet har nådd sin grense. Vi er ikke i stand til å forholde oss til enda flere lover, velmente prosesser, tilsyn, rapportering og dokumentasjon. Den nye regjeringen har muligheten til å ta grep som vil merkes.