Skråpulsen: Uten troverdighet

Alt oppstyret rundt Arthur Andersen har kulminert med at et av verdens største revisorselskap trolig forsvinner. Den norske delen av Arthur «fusjoneres» med Ernst & Young, og det nye klingende navnet blir Ernst & Young. Ingen ville ha med Andersen-navnet. Det er for belastet.

Og alt skyldes mangel på troverdighet. Selskapet mistet troverdigheten, og i revisorbransjen betyr det alt.

Det er en annen bransje hvor troverdighet også burde bety alt, men hvor det dessverre ikke gjør det. Meglerbransjen.

Nylig gikk statsadvokaten i New York, Eliot Spitzer, til aksjon mot meglerhuset Merrill Lynch fordi han mener at de med viten og vilje har gitt feilaktige investeringsråd. Spitzer la frem beviser som blant annet viser at internett-analysegruppen i selskapet aldri anbefalte å selge aksjer. Selv når selskapene gikk konkurs. Da nedjusterte de imidlertid anbefalingen fra «sterkt kjøp» til «nøytral». Skulle bare mangle.

At dette skjer burde ikke overraske noen. Det er opplagt at det er en potensiell interessekonflikt mellom den «uavhengige» analyseavdelingen og corporate-avdelingen i en meglerhus. Det kan belyses med spørsmålet; Hvorfor eksisterer analyseavdelingen når den ikke tjener penger? Svar: Den genererer inntekter for Corporate-avdelingen. Og der kommer de positive analysene inn. Hvem tror at DnB Markets eller Morgan Stanley Dean Witter ville blitt hovedtilretteleggere for Statoil hvis deres analyseavdelinger hadde kommet med en salgsanbefaling i forkant av salget? Ingen?

Men se - det er nesten den samme koblingen som vi ser mellom konsulenttjenester og revisjon. Revisjon genererer konsulentoppdrag. Og vi som nå synes det er uakseptabelt. Så merkelig.

Men det er en forskjell - analyseavdelingene kan ikke skilles ut av meglerhusene så lenge ingen er villig til å betale dyrt for løse gjetninger. Og uansett - kanskje det ikke er så viktig med troverdighet for aksjeanalytikere. Det er jo ikke slik at det koster oss sparepengene…