Skråpulsen: Svalbard neste?

Han var skifteleder i NSB - så ble han skiftet ut. Mannen fikk aldri noen annen jobb, selv om han ba om omskolering. Men han gjorde en ting som var lurt; han la sin ære i å holde huset i orden for kona, som fortsatt var i jobb.

Ikke alle klarer det. Arbeidsledigheten i Norge øker med ekspressfart på visse områder, sykefraværet øker og antallet som får uførepensjon øker. Ikke alle klarer å se en vei ut av tunnelen - for den saks skyld finne sin plass i en samfunn det kan virke som ikke har bruk for dem.

I takt med at folk detter ut, melder flere og flere om at de trenger psykiatrisk hjelp. Bare i løpet av det siste året har nesten 500 flere psykisk syke havnet på venteliste. Og mens stadig flere trenger hjelp, er tilbudet like dårlig. Selv om sykehusene fikk 215 nye plasser siste år, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå at 500 behandlingsplasser utenfor sykehus i Norge ble lagt ned samtidig.

Og selv om det kronemessig settes av stadig mer penger til psykiatrien, hører vi om behandlingssteder som må redusere eller legge ned tilbudet. Det henger jo ikke på greip.

Nedbyggingen skjer til tross for at Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for psykiatrien, med garantier for en storsatsing på psykisk helse.

Det er flaut. Det er så inderlig flaut at det går an å holde seg så til de grader i sin egen lille verden. De ansvarlige kan være glade for at de som nå opplever at de ikke får hjelp, er syke. Så syke at de ikke makter å banke i bordet. Eller slå noen i hodet som fortjener det.

Et spørsmål likevel til herrene Bondevik og Høybråten. Hvor er det meningen at alle de som blir til overs skal gjøre av seg? Ta en tur til Svalbard kanskje? Og da i så fall uten retur? Mens vi som ennå «er innenfor» skal krysse fingrene og håpe at vi slipper unna isbjørnland. Så lenge det går.