Skråpulsen: Når disiplin blir kadaver

Kollisjonen mellom den norske kjemikalietankeren «Bow Eagle» og den franske tråleren der fire franske fiskere omkom, er fryktelig tragisk. På flere måter. Hvis den filippinske styrmannen og matrosen lot være å varsle den norske kapteinen fordi de var livende redde for å få sparken, da dreier det seg bokstavelig talt om kadaverdisiplin.

Selvsagt er det vemodig vakkert av Norsk Rederiforbund å gi store bidrag til opplæring av filippinske sjøfolk. 40.000 filippinske hyresøkere står daglig i kø for å få jobb. Og arbeid på norske skip er hva filippinerne ønsker seg aller mest. Det gir status og skyhøy lønn i forhold til hva de kan forvente i sitt hjemland. Og bortsett fra en annen prestisjeskole for sjøfolk på Filippinene - der disiplinen er hundre ganger verre enn på engelske kostskoler i gamle dager - er den norske skolen regnet for å være best. Og skolerte filippinske sjøfolk og offiserer er attraktive. De snakker engelsk bedre enn de fleste andre på markedet. De er lydige, flittige og ydmyke. Og har - ikke minst - en nedarvet respekt for hierarkiet om bord. De vet - med rette - at selv det minste lille sleivspark kan føre til oppsigelse og svartelisting på hyrekontorene, der 39 999 andre står parat til å overta.

Ikke det minste rart at norske offiserer og skipsredere foretrekker filippinere om bord. Hvis de da ikke «forlanger for mye, eller priser seg ut av markedet», som det heter. Norske kapteiner og redere vil aldri oppnå den nesegruse lydighet og respekt av norske mannskaper. Det er lenge siden norsk skolevesen førte til den lua-i-hånden-mentaliteten som forventes av utenlandske sjøfolk. I tillegg til kravet om dyktighet, selvsagt.

Så - når norsk skipsfart opprettholder en disiplin som fører til fire kadavre, både i skolesystemet sitt på Filippinene og om bord i sine skip, da forventer vi en heidundrende reformasjon i NIS. Skulle bare mangle. Det får da være måte på kong Salomo og Jørgen hattemaker.