Skråpulsen: Fotballtider

Jeg er en sann medgangssupporter. Som alle andre nordmenn med «hjartet på rette staden», jublet jeg da Rekdals gule sko sikret Norge seieren mot Brasil i 98-VM. For én kveld var jeg virkelig interessert i fotball, dog uten krigsmaling og vikinghjelm.

Er Norge på deltakerlisten - og gjør det bra - ja, da benker jeg meg gjerne foran TV-apparatet. Men jeg nøyer meg med 14´tommer, det skiller meg fra dem som virkelig er fotballfrelst. De skal ha storskjerm og dolby surround. Norges fotballgærne raider Thorn, selv når Sembs mannskap ikke får være med og trille ball. For dem er fotballen rund, uansett hvem som sparker.

Men landets fotballberme kjemper en evig kamp mot tidssonene: Mens semifinalene utspiller seg, skal i teorien enhver ærlig norsk arbeidstaker sitte fordypet i arbeid. Virkeligheten er derimot en ganske annen: På landets kontorer har tv-en fått samme plassering som dagene etter 11. september. Lunsjen tilbringes foran skjermen, og varer gjerne både to og tre timer. Røykerne plasserer søppelkassen sin utenfor nærmeste Expert-butikk og sjefen ber til stadighet sin sekretær om «ikke å bli forstyrret». I de mest fotballfikserte bedriftskulturene har TV-apparatet blitt strategisk plassert like ved kopieringsmaskinen eller kaffeautomaten.

Nå skulle en kanskje tro at jeg, som selverklært ambivalent, ville tippe over i Per Inge Torkelsens rekker når jeg innser at halvparten av landets befolkning vil være lenket til stresslessen i en måned. Men den gang ei. Riktignok vil aldri de asiatiske gressmattene entres av kontringsvillige vikinger, men det er ikke lenger et must for at jeg skal slå meg ned sammen med gutta, pizza’n og pilsen. I dette VM har fotball fanget min interesse, selv om ikke draktene er sponset av Bama. Innføringen av innovativ teknologi har gitt fotballen en ny dimensjon. Utstyrt med parabol og fjernkontroll kan jeg se Christian Vieri fra alle vinkler, så mange ganger jeg vil. If you can’t beat them, join them.