Skråpulsen: Farvel Yanemame

Jeg hadde tenkt meg en tur til Amazonas, Brasil. Besøke Yanemame-stammen. Et folk som inntil nylig hadde levd isolert fra verden for øvrig, som bare professorene på sosialantropologi kunne fortelle pikante historier om.

Men så glapp det - reisebyrået som formidlet eksklusive pakketurer til verdens mest fjerntliggende områder, hadde gått dukken. Så synd - for meg. Jeg som hadde sett sånn frem til å oppleve noe nytt.

Det viste seg faktisk at jeg var i fåtall, jeg som trodde jeg alltid fulgte strømmen. For enten hadde folk plutselig blitt redde for å fly, redde for å bli bombet, eller enda verre, hadde ikke lenger penger til å reise hvor de ville. Jeg måtte rett og slett skrinlegge hele Amazonasturen.

Nå er det for øvrig ikke tvil om at vi befinner oss i en ny situasjon. I tur og orden melder flyselskapene om tomme fly og manglende inntjening. Hotellene tømmes og minner sterkt om Telenors nye Fornebupalass før innflytting. Cruisenæringen dirrer; borgerskapets tidligere diskrete sjarm legges ut på billigsalg. Hva blir det neste?

Og endelig; hotellverter, reiseselskaper og flysjefer står frem og gråter sine modige tårer mens minusresultatene legger seg i kø og de selv sier at dette var da umulig å forutse. Ansatte sies opp og permitteres.

Trist - så klart. Men hva skal vi gjøre? Skrape sammen til Kanaritur i solidaritetens navn? Gjøre det vi kan for å redde arbeidsplasser? Eller puste ut og planlegge campingtur med telt på Vestlandet neste gang det er ferie?

For muligens så måtte det stoppe et sted - muligens er det slik at også når det gjelder turisme, gjelder regelen om at ikke noe tre vokser inn i himmelen. At det muligens ikke gjør noe om indianerne i Brasil får være i fred?

Ikke vet jeg - og neste år er det kanskje full fart igjen.