Sjefer med få kongstanker

Jens Stoltenberg og Erna Solberg «får stryk av lederutvikler» står det på forsiden av Dagens Næringsliv i dag. Det er å trekke psykolog og lederutvikler Steinar Bjartveits uttaler for langt. Han peker på at de to mangler en «kongstanke som kunne gjort dem til ledere med stor L».

– Ingen av dem har den store, visjonære lederen i seg og de er heller ikke særlig gode på håndtering av enkelte personalsaker. Dessuten er det ingen av dem som noen gang innrømmer feil. I vår tid ses det på som en svært viktig lederegenskap, sier han.

Politiske ledere må finne seg i å bli målt med de målene andre ledere måles ut fra. Et stykke på vei gir dette mening. Men politikken har også sin egen dynamikk som gjør at man ikke uten videre kan legge de vanlige vurderingskriteriene til grunn. Det samme gjelder også for ledere i offentlig sektor. Er man leder i forvaltningen, får man ikke like stort armslag som i næringslivet. I det offentlige må en forholde seg til prosesser, regler og handlingsrom som er helt andre enn i en bedrift.

«Kongstanke»-perspektivet er viktig i ledelse, særlig i næringslivet. Ledere i forvaltningen kan ikke tenke kongstanke på samme måte.

Å innrømme feil kan også slå veldig forskjellig ut. Det vil bli grovt unyttet av politiske meningsmotstandere. I forvaltningen har man bygget inn i systemet at man henviser til «den over» som har ansvaret. I forbindelse med 22. juli ble nettopp denne ansvarspulveriseringen som kjennetegner byråkratier dokumentert. Det de nå jobber med i politiet er å skape klarhet i ansvarsforhold og gi ledere handlingsrom til å være ledere og ta ansvar.

Kongstankeperspektivet, som er en annen måte å omtale visjoner på, har relevans i politikken. Ut fra dette perspektivet blir Carl I. Hagen lederen med stor L om vi ser tyve–tredve år tilbake i historien. Han har bygget opp Frp praktisk talt fra grunnen av og har fått betydelig innflytelse gjennom å bringe til torgs ulike kongstanker.

Av dagens partiledere er det Rasmus Hansson, leder for Miljøpartiet De Grønne, som har den tydeligste kongstankeprofilen. Han snakker med store ord og begeistring om hva vi må gjøre for å nå fram til et bærekraftig samfunn. Dette har slått an hos nye velgergrupper.

Det er ikke enkelt for Erna Solberg å slå rundt seg med kongstanker. Hun vet ikke hva hun kan få Frp, Venstre og KrF med seg på. De har ikke et felles program de går vil valg på. Derfor må Erna Solberg nøye seg med å løfte fram sider ved Høyres program. Da har hun flere ganger opplevd at Frp har sagt seg uenig. Erna Solberg befinner seg ikke i et klima som inviterer til kongstanketekning nå.

Jens Stoltenberg opplever det nok på samme måte. De rødgrønne er uenige om mye. Det har problemer med å samle seg om kongstanker. Det nærmest Stoltenberg kommer er å snakke om «omsorg og utdanning framfor skattekutt».

Kjell Magne Bondevik var statsminister fra 2001 til 2005. Han ble også kritisert for ikke å ha en kongstanke for sin regjering. Det var ikke enkelt. Han var leder for KrF og det var Høyre som hadde flertallet. Victor Norman har uttalt at Bondevik var en av de beste lederne han hadde sett i aksjon. Det var ikke fordi han løftet fram store kongstanker, men fordi han fungerte så godt innad som sjef for regjeringen.

Gro Harlem Brundtland var en sterk og dyktig leder. Men en viss rett kan det sies at en av hennes kongstanker var å bane vei for kvinnene i politikken. Det lykkes hun med, men hun ble kritisert nettopp for mangelen på visjoner. Hun administrerte Norge og holdt ikke de taler som vitnet om visjoner og ideologiske nyskaping.

Da Brundtland trakk seg som statsminister i 1996, overtok Thorbjørn Jagland. Jagland hadde dypere røtter i partiet enn Brundtland hadde og var mer ideologisk orientert. Han lanserte «det norske hus» som sin kongstanke. Det ramlet fort sammen. Det ble opplevd som et retorisk byggverk og manglet politiske realiteter.

Barack Obama vant det amerikanske presidentvalget for fem år siden ved å løfte fram visjonen om et annerledes USA. I praksis har amerikanerne sett lite til den fornyelsen Obama snakket så varmt om. Han har skuffet millioner av velgere, men Republikanerne klarte ikke å samle seg om en kandidat som velgerne fikk større tillit til enn Obama.

I Frankrike vant Francois Hollande valget ved å løfte fram «sosialistiske kongstanker». Etter å ha basket med hverdagens problemer et knapt år, fikk Hollande stryk av velgerne på meningsmålingene. Kongstankeprofilene er jekket ned. Han er opptatt av å finne løsninger på politikkens hverdagsproblemer.

Jens Stoltenberg og Erna blir aldri store ideologiske ledere. De forholder seg til sine partier, konsentrerer seg hverdagspolitikken og må daglig øve seg på å snekre kompromisser. De svikter på ingen måte som ledere. Det er ingen grunn til å gi dem stryk selv om det er få kongstanker de slår rundt seg med.